Stressmestring

Jeg har utviklet et stadig lavere toleransenivå for stress. Det har vel aldri vært noe å skrive hjem om, men her mener jeg meg arvelig belastet. Min far satte nærmest fyr på seg selv hvis noen så mye som stilte et spørsmål mens han rettet norskstiler. Jeg var forresten ikke så verst lugn da jeg var yngre. Leste til eksamen, ja, men beholdt bukser på og gikk det dårlig, så tok jeg det med ro.

Men etter at jeg ble en såkalt arbeidstager har det blitt verre. Mine fire år som stipendiat var like mye som en reise mot magesår som mot dannelse. I min naivitet trodde jge alt skulle løse seg bare jeg ble ferdig. HA! I fjor jobbet jeg 150 %, og fortsatte med det hele våren. I høst har jeg vært dels stressa og fornøyd, dels stressa og sur (og lei meg). Livet mitt har bestått av mange timer på jobb, trening og tv-serier hjemme. Alt (annet) har vært er ork. Og det gjør meg enda mer stressa fordi jeg sikkert burde vært mer som alle vennene mine på facebook, de som gjør så mye, selv om de har unger og hunder og hager og masse greier de må styre med. Dette er ikke et å-guri-så-stressa-jeg-er-men-så-merket-jeg plutselig-høstlyset/himmelen/en gammel jazzlåt-og alt ordnet seg. NÅ puster jeg med magen-innlegg.

Jeg kan ikke huske sist jeg satte meg ned for å høre en ny plate.

Jeg puster bare med magen når jeg husker å gå på yoga.

Jeg har knapt invitert noen hjem til oss etter at vi flyttet

Men i går så jeg et utrolig fint TED-foredrag. Om sårbarhet. Det gjorde meg litt glad, merkelig nok, menneskelig svakhet er visst en av de tingene som fortsatt gjør meg trygg (det er ikke bare meg). Og da jeg kom hjem lagde kjæresten min vafler til middag. Deretter så vi Homeland. Og jeg tenkte: dette er jo ganske fint, selv om det sikkert ikke er så stilig på bilde.

  1. #1 by koffeine on november 19, 2013 - 4:51 pm

    Jeg tror veldig mange går rundt og er mye stressa, dessverre. Vanskelig det der, å finne en balanse mellom jobb og alt det andre. Både min kjære og jeg har lyst til å jobbe litt redusert når vi begge blir arbeidstakere. Men det er jo ikke sikkert alle arbeidsplasser er så begeistra for det (selv om man har lovfesta rett til det når man har små barn). Håper du finner en måte å få ned stressnivået på. I hvert fall kjempefint at du skriver om det, for tror mange (inkludert meg selv) tenker «er det bare jeg som blir så sliten?». Og du, vafler til middag – så fint!

    • #2 by slikejenter on november 20, 2013 - 12:37 pm

      Takk for fine ord – jeg er en av dem som lar meg trøste av at jeg ikke er alene, og at andre også føler seg mislykka eller stressa eller ikke får til alt som de hadde tenkt. Vafler til middag er en vinner! Fordelen med å være voksen, og ha en kjæreste som er like glad i vafler som meg🙂

  2. #3 by astarkvedja on november 20, 2013 - 10:09 am

    Hadde dette landet vært litt mindre, hadde jeg kommet ilende og gitt deg en klem. Men jeg antar kjæresten din med glede gjør jobben!

    Det er så fint at du skriver igjen, og det er så fint at du skriver også når livet ikke går på Facebook-skinner. Jeg kjenner meg igjen. Her har det også gått mye i jobbstress (blant anna) i år. Status nå (ufiltrert): Oppvasken har hopa seg opp i vasken. Jeg kan ikke huske sist jeg så en ny serie, for hjernen min klarer ikke konse i mer enn tre minutter om gangen. Middag i går var fire vårruller fra frysedisken, og sist jeg trente, var i september. Jeg skulle melde meg på yoga i august, så hvordan ble det plutselig november? Jeg har utsatt å ringe elektriker i to måneder, og jeg tar meg stadig i å brøle til vifteovnen/laptopen/nettbankdingsen når de ikke lyder ordre momentant. Og den brølinga inneholder ikke så mye som et snev av ironisk distanse. Men det er en slags hverdag oppi alt dette. Det er fine nok øyeblikk til at det er verdt det. Bloggen din er et av disse øyeblikka.

    • #4 by slikejenter on november 20, 2013 - 12:41 pm

      Åh. Jeg blir jo så glad av at du skriver også! Og så fint at vi DELER stressaggresjon! ikke at jeg VIL at du skal ha det kjipt, men som sagt ovenfor: felles skjæbne,… osv. Jeg skjønner ikke hvordan det plutselig ble november, og nå tenker jeg bare på hvor mørkt og masete det kommer til å bli før sola tar til vettet og snur.😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: