Om besettelser, idioti-flashback og drama queen(s)

Før jeg skriver noe som helst annet, vil jeg opplyse om den siste tids besettelse: Homeland og Herreavdelingen på podcast. Ikke samtidig, det vil fungere dårlig mistenker jeg. Men hver for seg …! Jeg har lyst til å ta permisjon for å se ferdig sesong to av Homeland, sånn at jeg får tatt igjen kjæresten min, og vi omsider kan se en serie sammen igjen. Misforstå meg ikke: Dette handler ikke om romantikk, men at jeg må se hvordan det går med Carrie og Brody og resten av compani dysfunksjonalis i Washington.

Ok, neste tema. Har du noengang, helt plutselig, husket en situasjon der du sa eller gjorde noe så dumt at det gjør fysisk vondt å tenke på det? Enten noe som skjedde nylig, eller like ofte noe som for lengst hadde forsvunnet inn i glemselen. Så bestemmer hjernen (oh, you fickle friend) nokså infamt seg for at dette bør plage deg i din bekymringsfrie hverdag. Det skjedde meg nå nylig. Jeg holdt et foredrag, det hele var planlagt og regissert. Jeg hadde gruet meg litt, men når jeg nå først sto der og doserte gikk det ikke så verst. Slik det ofte er. Jeg gjorde meg ferdig, brukte resten av dagen på å forberede meg til et møte, gå i møte(r) og stirre tomt inn i skjermen (en viss prosentandel av hver dag går med til det, er jeg redd). På t-banen, med kurs hjemover, satt jeg og betraktet mine medpassasjerer med moderat interesse. Tenkte litt på yoga-timen jeg hadde vært på, funderte litt på hvorvidt jeg noengang skal greie å rydde klesskapet og kontoret, og hvordan jeg skulle sette sammen en vegetar-lasagne til middag. Jeg aner, med andre ord, fred og ingen fare. Da, plutselig, som ved et lynnedslag slår det ned i meg med enorm kraft: DU DREIT DEG SKIKKELIG UT I DAG! (slike opplevelser, som jeg går ut fra at jeg ikke er alene okm, burde få et eget navn. Idioti-flashback er ikke bra nok, men det mest beskrivende jeg kom på i farta. Idédugnad?).

Under det førnevnte foredraget hadde jeg nemlig et øyeblikk glemt at jeg ikke snakket til gamle venner, og spontant gjort en… bevegelse… da jeg kom inn på et partipolitisk tema. Ekstremt upassende, tatt i betraktning situasjonen og selskapet jeg var i. Og jeg hadde ikke engang merket det da det skjedde. Vel hjemme lasset jeg bekymringene mine over på kjæresten: vil jeg nå bli betraktet som uprofesjonell? Kanskje jeg ikke egentlig egner meg i jobben min? Vil det bli noe etterspill?
-Det var lite dumt…medga nevnte kjæreste.
-Gaaah! jamret jeg og lurte på om øyeblikkelig oppsigelse var veien å gå. -Du hjelper ikke, du hjelper ikke!
-Men så ille var det vel inte… Jag kallade engong en av mine elever dum i huvet. Han lo. Jeg lo ikke.
-Tenk om noen klager på meg!
-Det er klart de inte gjör. Dom flesta lyssnade nog inte så nogrann.
-Takk for det! Jeg blåste meg opp som et lite lemen, selv om jeg innså at det nok var en sannhet i det han sa.
-Det löser sig, baby. Sex?

Det viser seg at sex ikke nødvendigvis gjør at man glemmer sin egen idioti, men man distraheres i alle fall noe. En liten stund. Da vi spiste middag litt senere var jeg fortsatt lett manisk, men måtte innrømme at det ikke egentlig var noen katastrofe jeg hadde foran meg, og at jeg kanskje blåste det hele litt ut av proporsjoner.

Jeg avsluttet kvelden med to episoder av Homeland, og trøstet meg med at jeg i alle fall ikke var ansvarlig for nasjonens sikkerhet.

  1. #1 by astarkvedja on oktober 23, 2013 - 7:40 am

    Åh. Idiotiflashbacks er det verste. Man har en grei dag og en fin kveld, og så legger man seg glad og fornøyd og avslappa og kommer på den ene virkelig idiotiske tingen man gjorde tidlig på ettermiddagen, som man ikke festa seg ved da det skjedde, og nå kan man ikke fatte at man virkelig var så teit, eller at man får lov å ha stemmerett ved valg når man er så innihelvete idiotisk, eller ha jobb når man er så fullstendig inkompetent som menneske, og man analyserer og reanalyserer situasjonen åttogtjue ganger og glemmer alt det andre fine som skjedde den dagen og skjemmes sånn over at andre mennesker må omgås en når en er så teit, og så sovner man til slutt av rein frustrasjon. Ja, jeg har vært borti det.

  2. #2 by sotengelen on oktober 25, 2013 - 11:51 am

    Jepp! Done that!

    Den jeg husker best er når jeg fortalte en anonymisert historie om en «bekjent», som jeg så klarte å navngi underveis. Den treffer meg fremdeles i bakhodet av og til. Får intenst dårlig samvittighet…

  3. #3 by Nina on oktober 27, 2013 - 8:17 pm

    Tror noen har forsøkt å innføre begrepet ‘skamsjokk’ om denne type opplevelser: http://morgenbladet.no/boker/2012/skamsjokk#.Um10S5m9LCQ

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: