I helga har jeg lært at:

Det er ganske stor avstand, ofte, mellom slik man selv mener noe er, og slik andre oppfatter det. For eksempel gjelder dette ofte egen innsats. Min egen innsats, for å være mer spesifikk.

I min nye jobb er jeg på gyngende grunn hele tiden. Det aksepterer jeg. Etter få måneder forventer ingen – minst av alt jeg selv – at jeg skal være «innkjørt». Jeg bruker latterlig lang tid på å forberede ting. Jeg jobber mer enn noengang og har aldri gjort så lite. Frustrerende? Ja, i grunn, men likevel har jeg stort sett klart å koble av i helgene.

Denne helga, derimot, hadde jeg planer. Store, konkrete planer om å gjøre en del arbeid hjemme, sånn at mandagen skulle bli noe mindre mageomveltende. I stedet brukte jeg lørdag sammen med venner (som tenkt, egentlig). Søndag, derimot, den «flinke» dagen, tilbragte jeg i sofaen foran 2/3 av Homeland, første sesong (jeg vet ikke om dere har sett den, men hvis ikke: I recommend!). Så stappet jeg noen kontanter i en bøsse, lagde suppe til middag, mens jeg sukket og okket over meg selv og egen innsats. Kjæresten min fortalte at han hadde lastet ned sesong to hvis det kunne være av interesse.
-Nei, sa jeg, tertefint. -Jeg må jobbe nå. Kan ikke se på tv.
Etter fem minutter med jobb hadde jeg atter falkeblikket på Carrie, som nå plutselig var LÆRER (Homeland sesong 2). Kjæresten min kommer inn i stua, og jeg gjemte meg under teppet i skam. Han lo høyt og sa han ble ekstra glad i meg når jeg ikke var sånn fink og skulle prestere hele tida. Jeg ble nesten himmelfallen. Jeg! Som jeg – etter egen oppfatning – nesten ALDRI presterer, men hangler litt med som best jeg kan, krysser fingrene og håper alt går bra. Og her står min nærmeste person og sier at det er godt å se meg underachieve.

Jeg blir også litt lykkelig av å se andre gi litt faen. Men jeg ante ikke at noen andre kunne bli det av meg.

,

  1. #1 by astarkvedja on oktober 21, 2013 - 7:48 am

    Jeg liker kjæresten din, og jeg er helt enig med ham. Og jeg kjenner meg veldig igjen i den beskrivelsen din av «flinke søndager» som sklir ut i «bare én episode til» eller «skal bare runde Internett først». Jeg har bestemt meg for at jeg tror det er sunt med dager der man ikke presterer overhodet, og at det gir hjernen en pause til å ta seg igjen, slik at man sikkert presterer bedre på sikt av det. Og i går runda jeg altså nesten Twitter.

    • #2 by slikejenter on oktober 21, 2013 - 7:56 am

      Haha, ja det er bra. Det er sikkert sunt også. Vi kan dessuten ikke alle være fotballfrue (som jeg mesker meg med når jeg «skal bare» på internett. Hun kunne organisert hele verden (heldigvis gjør hun ikke det)!

  2. #3 by Hanne on oktober 21, 2013 - 10:28 am

    Flott, flott, flott!!!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: