Begrenset kapasitet

Etter at jeg begynte i ny jobb har jeg begynt å kjenne på begrensningene mine. Ok – jeg har kjent på begrensningene mine tidligere. Jeg kan verken fly, plystre eller synge särlig bra. Jeg når ikke opp i de øverste hyllene på butikken og jeg er helt klart best uten ball. Men nå opplever jeg på en ny måte at jeg ikke riktig strekker til.

Jeg tror hjernen min er full.

Jeg tror rett og slett den har blitt stappet med så mye nyttig – og unyttig: informasjon, kunnskap, minner, følelser… at den ikke greier å håndtere det.

Hjemme arter dette seg som om jeg har trådt inn i Bermuda-triangelet. Ting forsvinner*. Og vi snakker ikke om hårnåler eller sokker, som uansett lever sine egne liv. Neida, vi snakker om spasersko (par!), blomstervaser, jakker. På jobb er det skumlere, såklart, i og med at en naiv sjel** har gitt meg ansvar for andre mennesker. Enda jeg til en viss grad mener hun vet hvordan jeg kan bli. Men jeg omringer meg med gule post-it-lapper og tvinger alle til å sende e-post i stedet for å spørre meg om ting direkte.

I forrige uke skulle jeg i operaen med min kjære. Klok av skade hadde jeg kvelden før sørget for å legge billettene i veska. Vi hadde planlagt en romatiske kveld, med middag ute, opera, vin på terrassen og bare oss to. Midt i en munnfull pad thai sier min bedre halvdel: -Har du biljetterna då? Jeg ler hånlig, og graver rundt i veska mi. Litt for lenge. Men til slutt finner jeg arket, og vifter triumferende med… En bussbillett fra NOR-way bussekspress. Vi ser på hverandre. Blikket til kjæresten min består av en del sympati, en del latter og en del oppgitthet. Leppa mi henger nede på bordduken.

For å gjøre en lang historie kort ble den romantiske kvelden krydret med en spennende tur med Ruter hjem, og en litt mindre spennende tur med Oslo taxi til Bjørvika. Vi rakk operaen, med god margin, og vi fikk presset litt romantikk ut av det hele. Og en stresshodepine.

Nå har jeg noen dager med hvilepuls, borte fra jobben, borte fra landet til og med. Kanskje jeg kan tømme hodet litt også. Sånn at det blir plass til litt mer.

* (jeg husker ikke hvor de er)
** sjefen min

  1. #1 by astarkvedja on september 11, 2013 - 6:46 pm

    Der er jeg også (minus romantikk). Må skrive ned alt, ellers eksisterer det ikke for meg i mer enn to sekunder av gangen. Jeg har også for første gang i mitt liv begynt å hoppe over måltider fordi jeg ikke lenger kobler det at magen romler, med at jeg kanskje burde spise noe. Kos deg med velfortjent hvilepuls i utlandet! Og yay! for oppdatering!

  2. #2 by frkfigenschou on september 11, 2013 - 7:56 pm

    jeg forsøkte å stemme med innkallingskortet fra tannlegen min. et sånt med tre store røde tannbørster på.

  3. #3 by Kamelrytterske on september 11, 2013 - 8:08 pm

    Fake it, till you make it. Er det noen som sier.
    Yours truly har begynt med avtalenok, i håndveska, på jobb PC’n i tillegg til teamets kollektive hukommelse, vår felles avtalebok med rubrikker for hver av oss.

  4. #4 by sotengelen on september 13, 2013 - 2:04 pm

    Jeg legger alt inn i kalenderen på telefonen og avkrever «pling», «alarm» eller at noen kommer og henter meg, hvis mitt nærvær kreves.

    I fjor, under medarbeidersamtalen, måtte jeg be sjefen min om å få slippe videre etterutdanning, siden jeg ikke lenger følte jeg klarte å presse mer inn i hodet.

    Det er bedre nå, men det er godt det er ferie snart!

    God tur!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: