Men det begynner å bli virkelighet

Jeg er på vei til en ny pause fra virkeligheten. Til han svensken. Vi har vært sammen noen helger. Vi teller ni dager til sammen. Ni dager er ikke mye å bli kjent på. Men vi legger til 400 mailer og et par nervøse telefonsamtaler (skulle ikke tro vi var voksne mennesker).

Han møter meg på stasjonen og jeg blir grepet av mild panikk. Vi ser på hverandre (som to dårer) og kysser, kysser og verden står stille. Vi prater og tuller litt på veien, men ingen av oss vet helt hva vi skal si. Vi kommer hjem til ham, jeg setter fra meg veska, han snur seg mot meg: -Jag har varit lite off dom senaste dagarna. Tänkt såhär, what’s the point liksom, med at träffa nån. Men allt det där försvinner när jag ser dig. Jeg tar to skritt fram, og alt er bare oss.

Noen timer senere. Jeg ligger halveis oppå ham, ansiktene våre er så nære at han ser helt forvridd ut. Jeg kan bare se inn i et øye av gangen. Jeg har aldri kjent meg så tilpass noe sted.
-Va tänker du på? Jeg smiler, det er vår greie dette. Vi spør hverandre og av og til er det bare tull, av og til ikke.
-At jeg det er så fint å være her. Sier jeg, halvveis ærlig. -Enn du?
-Jag tänker… Hur vi skal översätta dom här pauserna från verkeligheten til vardag.
Jeg kjenner meg plutselig ikke så tilpass lenger. Angrer litt på at jeg spurte.
-Javel…?
-Hur det kan gå, vi kan ju inte alltid kramas och pussas. Ha sex. I timmar. Han smiler.
-Neeiii… (vil han vi skal gi oss, hva vil han?) Jeg skjønner ikke helt hvor han vil. Men jeg legger til litt furtent: -Vi kan vel ikke det. Men jeg vil fortsette å treffe deg.
-Ja, jag menade inte så. Jag tänkte bara rent praktisk… Inte negativt alls. Klart vi ska träffa varand.

Og så begynner jeg å tenke. På virkelighetspausene våre. Disse ni dagene. Som snart er 12. Snart enda flere. Og vi blir mer bekvemme, og vi greier å ha en samtale uten å bli forstyrret av hvor godt vi liker den andre personen. Vi begynner såvidt å planlegge ting. Vi begynner å se hverandre som mer enn bare det bildet fra begynnelsen. Det begynner å bli virkelighet.

(ber om unnskyldning for mine patetiske forsøk på svensk)

  1. #1 by Elisabeth on januar 7, 2013 - 11:58 am

    Puh. Det er jo så fint. Jeg syns svensken din er helt fin jeg – begge. Både språket og mannen, slik han blir fremstilt. Lykke til videre!

  2. #2 by Kamelrytterske on januar 7, 2013 - 4:25 pm

    🙂

  3. #3 by Trude on januar 8, 2013 - 12:59 am

    Tommel opp! :-))

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: