No words.

Vi går rundt i juletravle gater. Han holder hånda mi, som egentlig mest er vott. Innimellom ser vi på hverandre. Men vi sier ikke så mye.
Hvorfor SIER du ikke noe, dumma, brøler jeg til meg selv. Han må jo tro du er helt evneveik. Si noe. Snakk. Snakk! Jeg får ikke fram et eneste ord. Akkurat når taleevnen gikk tapt vet jeg ikke, men det kan ha vært et sted mellom min fjerde og femte orgasme kvelden før. Mulig at kjærlighet gjør blind – sex gjør åpenbart både dum og stum. Jeg prøver å godta min nye rolle som kun fysisk vesen, men det er vanskelig.

Til slutt finner jeg et faktisk formål å henge stemmen min på: Jeg skal kjøpe en marsipangris til søsteren min, utbasunerer jeg, like pompøst som om jeg erklærte krig mot Schleswig-Holstein for 200 år siden. Han følger meg med øynene mens jeg vimser rundt i den søte lille sjokoladebutikken, med et halvveis smil over leppene. Som om alt jeg gjør er litt komisk. Eller litt fint. Det er umulig å vite. Jeg blir så selvbevisst at jeg nesten ikke husker min egen PIN-kode.

Vi sitter i sofaen hans. Begge er fortsatt kalde, og vi kryper sammen liksom. Han spiller Nick Cave. Vi ser på hverandre. Kysser litt. Holder rundt hverandre. Sitter i hver vår ende av sofaen og snakker litt om jul. Om familiene våre. Men mest snakker vi ikke. Det er ingen ord som passer. Kanskje trengs de ikke heller. Jeg finner dem ikke, ingen ord igjen.

Sånn sitter vi. I flere timer kanskje. Han forteller at han er betatt av meg. Betatt. Förtjust. Og selv om jeg ikke helt har fått meg til å tro det, vet jeg det egentlig allerede. Jag vet inte hur jag kan säga det här utan att låta… Töntig? Foreslår jeg. Han ser på meg. Nej, jag tror du och jag redan har passerad töntig. Vi ler. Jeg hører meg selv fortelle venninnene mine at vi bare har sett på hverandre i flere timer uten antydning til cabin fever, rastløshet eller noe som helst. Töntig. Ingen tvil.

Jeg skal dra. Og været har skiftet, grå søndag, bare for å understreke at nå skinner ikke sola lenger. Vi går. Han bærer bagen min. Holder hånda mi. Kysser meg. Men jeg har ingen ord. Fortsatt ingen ord.

  1. #1 by Kamelrytterske on desember 10, 2012 - 3:05 pm

    Evneveik? Tja, tjo, kanskje, vet ikke jeg? Men det kommer seg. Big time😀 You go girl

  2. #3 by sotengelen on desember 10, 2012 - 3:05 pm

    Mange fine ord her inne da.😉

    Det er litt rart at du kan skrive ord som gjør at jeg får sommerfugler. Det burde jo ikke gå an, men sånn er det blitt. Det er greit at jeg lever litt gjennom deg nå sant? (Ikke at du har noe valg.)

    • #4 by slikejenter on desember 10, 2012 - 3:10 pm

      Jeg er litt sjokkert over at jeg selv – for en gangs skyld – lever gjennom meg. Så be my guest!🙂

  3. #5 by suziluz on desember 10, 2012 - 6:58 pm

    Waaa, härligt! Och jag blir helt löjligt förtjust över att han är svensk. Haha.

  4. #6 by fjellcoachen on desember 10, 2012 - 11:37 pm

    Glad.. for deg!

  5. #7 by Sonja Dadam on desember 11, 2012 - 8:24 am

    Åååååå! Dette er så fiiiint! (jeg ble visst helt fjortis av å lese den teksten)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: