«Women with candles have replaced women with cats as the new sad thing»

Hvis rikdom skulle måles i pynteputer ville jeg vært uendelig fattig.

Jeg liker ikke nips, jeg. Det forekommer meg dessuten usannsynlig at det kan være marked for alle dilldall-butikkene det kryr av her i byen. Men mest av alt blir jeg kortpustet og irritabel av sånne bevingede grip-dagen-uttrykk.

Den tiden vi gir hverandre, er mye viktigere enn de tingene vi gir hverandre
Venner er som gatelys i mørket. De gjør ikke avstanden kortere, men veien enklere å gå

Argh! Selvfølgeligheter, selvfølgeligheter! Hele kroppen min spenner seg i protest.

Vet dere forresten at det fins egne klubber for folk som digger denslags? Og det er noen hjerte-smerte-kynikere som gjør big business av å trykke slike plattheter på skilt som man kan kjøpe (i førnevnte dilldall-butikker) og henge opp hjemme. For å understreke at man er et menneske som bryr seg.

Men vi lever i et fritt land, har jeg hørt. Så folk må jo gjerne dekorere veggene sine med klisjeer, så lenge jeg slipper. Så lenge jeg slipper. Men det gjør jeg jo ikke, hilsen Skjebnens Ironi. Nylig fikk et slikt «Grip-dagen-skilt» av min søster. Da var jeg glad vi bor noen hundre kilometer unna hverandre, sånn at jeg kunne takke med riktig stemme, men feil fjes. Jeg vet at det ikke er ondskap som ligger bak klisje-skiltgavegiving. Men hva er det, lurer jeg på? Tror giveren at mottakeren skal bli mer positiv eller livsbejaende? Hva er den hemmelige ingrediensen i positivitetstyranniet, som gjør at abonnentene må pushe det på andre? En dråpe heroin? Et dryss morfin?

Jeg vet du ikke liker sånt (!) sa min søster da jeg ringte – i et sjeldent øyeblikk av selvinnsikt – men det var så fint at jeg ikke kunne motstå å gi det til deg. Hva svarer man på sånt? Prøv å motstå neste gang, søs. Nei, selvsagt ikke. Jeg kikker på meg selv i speilet og tenker: Oisann. Så kynisk du er blitt de siste ti årene – hvilke sjelelige sår har blitt påført deg? Trekker så på skuldrene. Takker søster pent for omtanken, og putter skiltet der det hører hjemme: Innerst i et skap. Tar pc-en fatt, klikker meg inn på nærmeste nettbokhandel og kjøper den siste til David Sedaris, et sarkastisk overflødighetshorn, og sender den til min søster. Legger ved kortet : Jeg leste denne og tenkte på deg.

Tit(s) for tat. Og plutselig elsker jeg verden igjen.

  1. #1 by Eirin on november 26, 2012 - 2:31 pm

    Word.
    Jeg hadde forresten sagt klart ifra hvis jeg fikk no sånt i gave. Spesielt til min søster. Det er deres jobb å kjenne oss bedre enn det.

  2. #2 by Stine on november 26, 2012 - 3:31 pm

    FANTASTISK!!! Amen og halleluja!!🙂

  3. #3 by Kamelrytterske on november 26, 2012 - 7:35 pm

    😉

  4. #4 by Guro on november 26, 2012 - 8:19 pm

    Ha ha, du skriver vannvittig bra!! Er ikke spesielt pessimistisk av natur, men akkurat de visdomsordene kan bli litt too much noen ganger (alltid)

  5. #5 by Sara on desember 3, 2012 - 5:38 pm

    Problemet (i mine øyne altså) er at de som leverer ut denne typen ord ofte er mer glad i nettopp leveringen enn å lytte til sine egne råd. Hilsen ei som har en webadresse du kommer til å hate😉

    (P.S.: oppdaget bloggen din just nu. Jeg koser meg!!)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: