Det er en hårfin forskjell på et crush og et crash

En bokstav i alle fall.

Da jeg var 14 var jeg kjempeavstandsforelska i en fyr. Jeg var så forelska, jeg, at jeg ikke trengte input eller underholdning på noe tidspunkt. Alt jeg trengte (og egentlig ville ha) var tid for meg selv, sånn at jeg kunne lukke øynene og drømme om Ham (det var alltid stor bokstav i Ham. Eller Han). Jeg så for meg gyldne øyeblikk, første kyss, meningstunge samtaler – saligheten servert på et fat.

I virkeligheten turde jeg ikke engang snakke til denne gutten. Jeg ønsket desperat at han skulle vite om meg og skjønne at jeg var på knærne etter ham – men bare hvis han følte det likedan. Og det er jo her problemet med virkeligheten setter inn: Vi har sjelden garantier. Noen vil hevde at det gjør livet spennende, mens dødsforelska 14-åringer (og andre) nok vil være uenige og snakke om egen undergang i samme åndedrag. Jeg dør, eller jeg kommer til å dø, var noe jeg sa ofte på den tiden.

Det er ganske lenge siden jeg var 14 år, og jeg har vært forelska mange ganger siden (!). Forskjellen på å være forelska når du er 14 og når du er 30 er jo gjerne at forelskelsen gjerne har en litt mer solid basis. Det er for eksempel en stund siden jeg har vært forelska i noen jeg har sett på bussen, jeg har nok heller knyttet slike følelser til menn jeg har kjent eller blitt kjent med – sånn at drømmen på et vis har vært noe mer virkelighetsnær enn den var da (hvorvidt det er en bedre strategi skal jeg la være ukjent). Jeg tror dessuten i mindre grad at jeg skal dø hvis det går til hælvete. Heldigvis.

Men jeg er ikke så ofte forelska lenger, heller. Og det jeg har glemt er dagdrømmingen – for den er den samme. Jeg nekter riktignok å si at jeg er forelska om dagen, men at jeg er interessert eller betatt av en mann – det må jeg nesten innrømme. Jeg kjenner ham ikke godt. Og derfor har dagdrømmingen litt den samme smaken som da jeg var 14. Rent praktisk fører det til at jeg leser færre aviser, og i større grad bare lukker øynene og tenker på hvordan det skal bli å treffe ham igjen. Drømmene inneholder kanskje mindre klær enn da jeg var 14, de er kanskje ikke heller fokusert på evig kjærlighete. Men følelsen er lik.

Konstante sommerfugler i magen. Lett kvalme.

Og jeg er nesten like redd for å blottlegge meg selv, nesten like hysterisk ved tanke på neste samtale. Og smertelig klar over at de de fleste ulykker ikke skjer i hjemmet, men i hjertet. Eller deromkring.

  1. #1 by Astarkvedja on november 19, 2012 - 1:25 pm

    Sweet!

    • #2 by slikejenter on november 21, 2012 - 11:09 am

      Ja, vi får jo se da om det forblir sweet. Foreløpig koser jeg meg stort med dagdrømming!

  2. #3 by Elisabeth on november 20, 2012 - 11:05 am

    «Og smertelig klar over at de de fleste ulykker ikke skjer i hjemmet, men i hjertet. Eller deromkring.»

    Godt observert og sagt.

    • #4 by slikejenter on november 21, 2012 - 11:11 am

      Ja, når jeg nå har sagt det så kan du banne på at jeg går hjem og skjærer av meg en finger eller tå i vanvare…. Bare sånn fordi, haha!

  3. #5 by fjellcoachen on november 20, 2012 - 8:47 pm

    Berørt – igjen..

  4. #7 by Jenny on november 22, 2012 - 8:42 am

    Denne fikk meg til å tenke på egen ungdom, og fikk meg til å smile.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: