Mange trange skap

Det kjennes alltid litt som et sosialantropoligisk eksperiment å være hjemme. Familien min er verdt en studie alene, og i tillegg kommer alle andre konstellasjoner, gamle naboskap, vennskap. Gammel dårskap. Man glemmer at slikt fins når man reiser til sitt, men det er der fortsatt, venter på deg til neste gang.

Men. Det var i grunn ikke det jeg hadde på hjertet. Jeg skal kaste ut en fakkel. Type brann. Jeg skal klage litt på noen. Ikke mammabloggerne, ikke OL-fanatikerne, ikke amerikanerne. Nei, la meg klage litt på småbarnsmødrene. Noen av småbarnsmødrene. Jeg skriver dette i trygg forvissing om at ingen av dem jeg klager på leser dette, siden dette nettopp ikke er en mammablogg (så egentlig er ikke dette en brannfakkel, men en uskyldig fyrstikk). Jeg vil klage på de småbarnsmødrene som etter endt svangerskap pådrar seg nærsynthet.

De fleste av mine venninner som har fått barn har ikke forandret seg på annet vis enn hva naturlig følger det å ha presset et annet menneske ut av sin egen kropp (det er jo en bragd. De fortjener skryt. Og oppriktig interesse for dette, både sitt avkom og sin opplevelse. Jeg er ikke så veldig godt oppdratt, men jeg pleier da å greie såpass. De er jo vennene mine). De har beholdt sine interesser, sine særtrekk og … sine vennskap. Men. For noen måneder siden var jeg på besøk hos en venninne og familien hennes. Den er ikke splitterny, barnet kan gå selv og ytrer i tillegg et og annet ord når hun finner det for godt. Men det er klart – med barn skjer det nye ting hver dag, ettersom jeg forstår, så jeg var innstilt på barnepreik. Det får jeg. Men jeg får også kaffe. og alt er såre vel. Etter hvert blir jeg imidlertid oppmerksom på at jeg egentlig ikke deltar i besøket – jeg er kun publikum. Ikke på et eneste tidspunkt i løpet av samtalen finner min gamle venninne det for godt å spørre om hva som skjer i mitt liv. Ikke et eneste spørsmål. En doktorgrad kan selvsagt ikke måles med et barn, men samtidig er det da noe jeg har produsert selv, den er et produkt av mitt intellekt, om ikke mitt kjød. Og jeg har tross alt en viss forventning om at alle som kaller seg mine venner i det minste har en viss interesse for min gjøren og laden. Men nei. Jeg får imidlertid høre alt som kan fortelles om barnehage, barne-tv, matintoleranse, ferieplaner og besteforeldre. Jeg bør kanskje skylde meg selv, siden jeg alltid spør hvordan det går og hører etter. Men ærlig talt: For meg er dette ren og skjær uhøflighet. Nylig opplevde jeg noe lignende. Gamle venninner som rett og slett ikke gidder å spørre hvordan jeg har det. Etter at de har fått barn.

Jeg tror jeg forstår at deres livssituasjon har endret seg. Men jeg tror ikke de forstår at min er den samme som før. Jeg tror nemlig fortsatt at jeg er verdt å prate med selv om jeg ikke er mamma. Jeg kan ingenting om våkenetter og amming, men jeg trodde ikke det diskvalifiserte meg fra vennskapet. Når man blir foreldre blir man mindre egoistisk, sies det. Helt sikkert sant. Men det er fryktelig trist hvis den sedvanlige egoismen kun erstattes med ekstrem nærsynthet som ikke inkluderer annet enn moderskapet. Der kan det vel bli nokså trangt etter hvert.

  1. #1 by Kamelrytterske on juli 31, 2012 - 7:05 pm

    Joda, også etter nærmere femogtyve år i det skapet, er jeg fremdeles relativt nærsynt. Er bare så forb…. at alle andre også er det.

    • #2 by slikejenter on august 2, 2012 - 9:28 am

      Alle tenker på seg, det er bare JEG som tenker på meg🙂

  2. #3 by Stine on august 1, 2012 - 7:34 am

    Dette kjenner jeg meg igjen i. Jeg har ikke barn (og er forsåvidt ikke spesielt interessert i de heller), men mange av mine venner har det. Dette innebærer at de 1) flytter fra byen og ut i rekkehus på landet, 2) aldri kan møtes, 3) bare snakker om barna sine, 4) ikke stiller spørsmål til meg fordi poden endelig har fått fast avføring eller noe. Du treffer spikeren på hodet når du sier at du føler deg som en tilskuer. Jeg og! Det er rart, og litt trist, at de ikke tenker på at jeg kanskje vil fortelle om min mastergrad, min ferietur eller mine bekymringer for den sakens skyld. Jeg har ingen problemer med å tilpasse meg til nybakte foreldres hensynsløse gledesrus, og det blir problematisk først når man, i tillegg til å være tilskuer, ikke har uttalelsesrett i samtalen. Jeg kan ikke komme her og påstå at jeg ønsker å lage barnematen min selv, eller at jeg synes det er fælt med kaffe latte-mammaene som trykker barnevognene inn på Gina Tricot eller bruker de som brøyteplog i folkemengden på fortauet, FORDI jeg har ikke barn og vet ingenting og kan ikke si noe. Noen har ledd av meg også. Typ, «du er så søt når du tror at du kommer til å gjøre det». Dette er et problem.

    • #4 by slikejenter on august 2, 2012 - 9:32 am

      Ja, ikke sant. Og selv om jeg vet at i ulike livsfaser utvikler det seg ulike vennskap, så blir jeg jo trist av at folk som jeg enda har kontakt med åpenbart ikke trenger meg som venn, men som publikum for et evig barnegnål. Er det ikke det man har barselgrupper til? Besteforeldre? Jeg er heller ikke spesielt interessert i barn, men siden når det er venninnene mine sine synes jo jeg også at det er stas – fordi det er en viktig del av livet deres.

  3. #5 by Elisabeth on august 1, 2012 - 10:09 am

    Tiltredes og signeres og AMEN, sistah!

    Det blir som regel bedre med tida, er min erfaring, men likevel. I hear you. Det har hendt seg at jeg har sagt det til folk like før jeg skulle gå. «Vet du, nå har jeg vært sammen med deg i 2-3 timer og du har ikke en gang spurt hvordan jeg har det eller hva jeg driver med. Hva kan du fortelle av det jeg har sagt?» Når de er tause og paffe og/eller litt fornærma, sier jeg noe sånt som «Jeg er ikke sur altså, men det kan jo være greit å huske at vennskap gjerne skal gå to veier selv om du har en unge…»

    De som er verdt å beholde, tåler det.

    • #6 by slikejenter on august 2, 2012 - 9:33 am

      Åh, Elisabeth du er vel helten min!🙂 Jeg er helt enig i at de som er verdt å beholde bør tåle det. Hvis man gidder å si i fra er det jo gjerne fordi man øsnker å beholde denne venninnen. Jeg skal huske det til neste gang og forhåpentligvis være like tøff som deg!

  4. #7 by Ekornette on august 1, 2012 - 12:08 pm

    Så enig, så enig. Og jeg håper mine venner vil kjefte på meg, skulle jeg bli slik selv.

  5. #9 by Alice on august 1, 2012 - 8:01 pm

    Hei du!
    Åh, så bra at du formulerte det der. Både fordi jeg føler jeg har vært der mange ganger selv, altså vært tilskuer på besøk, og ikke fått et eneste spørsmål om hva som foregår i mitt liv (og heller ingen åpninger for å fortelle om det selv), følt at jeg ikke hadde uttalelsesrett, så det er godt å føle at det ikke bare er oppi hodet mitt, OG fordi jeg nå er gravid selv og virkelig ikke vil havne i den der fella (på den andre siden). Så takk for påminnelsen!🙂

    Klem og god sommer!

    Og til Elisabeth, som har turt å si i fra – tøffa!

    • #10 by slikejenter on august 2, 2012 - 9:36 am

      Først: Gratulerer! Så stas🙂 Jeg er sikker på at du ikke kommer til å glemme og bry deg om hva vennene dine gjør selv etter du har fått barn. Det å ha vært den litt tause gjesten som pirker i kaka mens mor tar av i historier om alt det søte junior foretar seg til enhver tid, det glemmer man ikke med en gang. Klem og god sommer til deg også🙂

  6. #11 by fjellcoachen on august 9, 2012 - 9:51 pm

    Viktig tema, og slik jeg registrerer det, gjelder det ikke alle, men grupper av småbarnsforeldre. at de blir inni den boblen i lengste laget. Tror kanksje jeg var der selv en gang, ihvertfall i følge mine da barnløse venninner..En av mine beste venner nå ble mor for 2 år siden, riktignok har samværet blitt sjeldnere, men samtaleemnene har akkurat like stort spekter som før når vi får til å møtes… Tror også en del nybakte mødre blir stressa av sine nærsynte medmødre…

  7. #12 by sotengelen on august 15, 2012 - 4:15 pm

    Jeg er visst enda dårligere oppdratt enn deg. Jeg bare gir dem informasjonen jeg. Frivillig utlever jeg mitt singelliv til disse som sitter der med barn på kne. Det er ikke sjeldent store øyne, men det er få som stopper meg…😉

  8. #13 by Marthe on september 28, 2012 - 12:13 pm

    Ops… her treffer du nok spikeren på hodet. Det verste er nok når to eller flere småbarnsmødre treffes, og det er en som ikke har barn… joda, har vært der, både før og etter jeg har fått barn – bare at rollene har byttet. Er det ikke utrolig så fascinert og opptatt vi småbarnsmødre blir av barna våre? Og, det skal sies så syntes vi ikke andres barn er så fantastiske heller. Vi liker best å snakke om våre egne! Men det skal sies at det å være i permisjon snevrer inn på hva en fokuserer på! Dersom en ikke er aktiv leser på blogger eller følger med på nyheter kan en fint gå og suse i ammetåka ganske lenge for seg selv. Men, fint å høre du sier ifra! Kanskje flere burde gjøre det – og kanskje litt før de skal gå fra selskapet. Man kan jo skjerpe seg litt og finne noen nye tema! Jeg skal i alle fall ta meg sammen!

    Hilsen Marthe

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: