Ikke ring oss, vi ringer deg

Parallellen mellom dating og jobbsøking er åpenbar. Du ser deg rundt, finner noen du liker, noe som virker interessant. Du tar kontakt og et møte blir avtalt.

Det er jo nesten helt det samme, bare uten muligheten til å kline litt, sånn på tampen (forhåpentligis. Jeg har i alle fall ikke vært på jobbintervju der det var en mulighet. Ei heller et ønske). Å gå på jobbintervju er omtrent som å dra på første date. Du har toppen to timer på deg til å vise deg fra din aller beste side, den siden som gjør at den på andre siden av bordet vil se deg igjen. Hvis det er en jobb du gjerne vil ha, er det som å være på første date med en du er skikkelig forelska i: Nervepirrende, spennende, morsomt. Hvis det er en just-for-now-jobb er det trening. Verken mer eller mindre.

For vi vet jo det, jenter (og gutter), at en date og en date er to vidt forskjellige ting. Og et jobbintervju har også en ganske lang måleskala.

Den siste uka prøvde jeg begge deler. Altså: et jobbintervju og en date. La meg si det slik: Bare en av dem er jeg villig til å gå videre med. Dere kan gjerne gjette hvilken.

Intervjuet gikk fint, synes jeg. Det er et nokså sikkert tegn på at det ikke egentlig gikk så bra, siden jeg er ute av stand til å bedømme egen innsats. Så jeg kan med relativ stor sikkerhet si: Når jeg går fra et jobbintervju med en god følelse, vil det i ni av ti tilfeller bety at noen andre får den. Akkurat nå er ikke det så farlig, jeg har en jobb, jeg er ikke desperat. Men likevel… Jeg vil finne sysselsetting jeg virkelig tenner på. Jeg tror jeg fant det gjennom denne jobber jeg søkte på. Det var et par ganger jeg grep meg selv i å flørte med en av intervjuerne. En kvinne. Det sier kanskje litt. Men jeg syntes det gikk, fint, det var først etterpå jeg innså at noen av de tingene jeg hadde sagt kunne feiltolkes. Og kanskje hadde jeg ikke fått snakket nok om min brede kompetanse, interesse for jobben eller generelle fortreffelighet. Og det jeg tolket som interesse var egentlig bare høflighet.

Daten min var hyggelig. Behovet for å selge meg selv var mindre – der hadde jeg – uten å prøve – allerede solgt meg godt inn, virket det som (jeg har mye bedre radar når det gjelder småkåte menn enn kvinnelige sjefer (som ikke er småkåte. På meg i alle fall. Herregud. slutt å skriv. Nå. Med en gang!)). En tilfeldig hånd på skuldra mi. Blikk på meg når han trodde jeg ikke merka det. Ektefølt interesse for selv mine mest innholdsløse utsagn. På den daten var det han som ble intervjuet – ikke jeg.

Men det er vel litt sånn livet er nå: Jeg vil gjerne ha både drømmejobben og drømmemannen. Men når jobben ikke vil ha meg, så er det ikke drømmejobben. Og når jeg ikke vil ha mannen, så er det ikke drømmemannen. Beklager, du var en god søker, men vi har gått videre i prosessen uten deg. Du var ikke riktig den vi var på utkikk etter.

Jeg regner med å både få og ta en sånn telefon i løpet av uka. Først late som om jeg ikke er så skuffet. Deretter late som om jeg ikke er for lettet.

Advertisements

  1. #1 by sotengelen on mars 26, 2012 - 9:46 am

    I begge tilfeller er det vel litt sånn at det er like greit å få det overstått. Lykke til og lykke til!

    Selv har jeg blitt «bedt» på en litt sinnsyk date. Har ikke sagt ja enda.

    • #2 by slikejenter on mars 26, 2012 - 10:47 am

      Du må si ja! Med mindre mannen er sinnsyk, altså mentalt ustabil (ikke sjarmerende vill & gal). Man angrer sjelden på å si ja til sånt, selv om det ikke blir vellykka. Trust me. 🙂

      • #3 by sotengelen on mars 26, 2012 - 11:04 am

        Det er jo det som er det litt sinnsyke… Har ikke møtt mannen! Det er snakk om å ta første date på utenlandstur…

  2. #4 by slikejenter on mars 26, 2012 - 11:24 am

    Ah, skjønner. Det er altså settingen som er sinnsyk, ikke mannen (forhåpentligvis). Da hadde jeg vel vært noe mer tilbakeholden. Noe med fluktmuligheter og slikt. Men hvis du drar: Wow – tøff!

    • #5 by sotengelen on mars 26, 2012 - 1:34 pm

      Siden jeg ikke vet om han er sinnsyk så… Jeg tror jo ikke det.

      Det er bare litt utenfor det en vanligvis gjør. Uansett tror jeg at jeg skulle klare å overleve en helg i London. Om vi ikke tilbringer tiden sammen… 😉

  3. #6 by sukkerspinnet on mars 26, 2012 - 11:44 am

    Jeg synes ofte noen dater føles som jobbintervjuer. Men det er fordi noen menn insisterer på å spørre om studieprogresjon, jobberfaring og alle andre sånne ting som får meg til å mistenke at de lurer på min betalingsevne, rett og slett.

    Usexy.

    Og, på jobbintervjuer er det jo viktig å fremstå som riktig så hyggelig!

    Lykke til med å få jobb! Og å ta den telefonen.

  4. #7 by steffen on februar 7, 2013 - 11:31 am

    92261480 ring meg trenger kjærlighet

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: