Årets juleforsett

Jeg skal slutte med det. Hver gang jeg er hjemme synker jeg ned i en grøft der alt jeg kan tenke på er at familien min er fucka og jeg må redde den. Valgene de tar… Holdningene de har… Ord blir fattige. Det er slitsomt å være hjemme. Ikke fysisk. Jeg ligger på sofaen, dytter i meg sjokolade med den ene hånda og blar om sidene i boka med den andre. Joda, julefreden har senket seg. Inni meg, derimot jobbes det på spreng: Hvordan kan alle bli gladere, hvorfor har ikke jeg en normal familie, hvorfor kan ikke pengesorgene gi seg, hvorfor kan ikke de bare HA DET BRA??? Og hvordan kan jeg fikse det?

Jeg husker at jeg for noen uker siden motløs trasket fra jobb og lengtet etter vissheten om at noen kan ta i mot meg hvis jeg faller. Jeg vet innerst inne at ingen gjør det, ingen hjemme i alle fall. De evner ikke. Jeg må ta i mot meg selv.

Men før jeg reiser skal jeg si til moren min: Er det greit at jeg slutter å bekymre meg? Kan jeg stole på at dere fikser ting selv? Jeg tror jeg er ferdig her.

  1. #1 by Kamelryttersken on desember 25, 2011 - 11:48 am

    Kan kanskje være godt å si det, men klarer vi å slutte å bry oss? Slutte å irritere oss over at folk vi bryr oss om gjør ting vi selv ville gjort anderledes?

    Ta vare på deg selv og dine, ha ei fortsatt fredelig jul og et fortreffelig godt nytt år🙂

    Original Kamelrytterske, med Karavanseraiet.no’s Julebrev

  2. #2 by sotengelen on desember 25, 2011 - 12:37 pm

    Ikke lystig lesing i romjule dette, men sikkert kjente problemstillinger for mange.

    Av og til er det ikke så mye en kan gjøre. En kan ikke ta ansvar for andre sine dårlige valg og problemer. Selv om det er vanskelig å la være.

    Om det er greit å slutte å bekymre seg vet jeg ikke, men det er lov å ikke la det ta første prioritet hele tiden. Av og til MÅ og SKAL en konsentrere om seg selv. Det kan være det hjelper dem også. (Uten at jeg vet hva situasjonen er)

    Om de ikke kan ta deg imot så kan det være de har gitt deg evner til å ta imot selv? Det er kanskje det en må stole på – at en selv klarer.

    Nyt sjokoladen og boken – ikke la bekymringer ødelegge gleden. Noen ganger er det lov å stikke hodet i sanden.

  3. #3 by Myrsnipa on desember 25, 2011 - 1:18 pm

    ………..

    Jeg ville kommentere denne, men visste ikke helt hva jeg skulle skrive. For jeg er den feige, som feirer julen borte fra familien, nettopp for å slippe å se det. Ikke desto mindre åpenbarte katastrofen seg over telenettet på lillekulaftens kveld og jeg fikk gleden av å leke Terje Rød-Larsen når jeg egentlig skulle kost meg med pinnekjøtt. Den bitre smaken i munnen erstattes av tanken; «det er ikke jeg som skal gjøre dette! Det er dere som er de voksne! Jeg er barnet og det er ikke mitt ansvar å ordne!» Men så er det likevel mitt ansvar, for man kan ikke velge familien sin, og når man er blitt 30 år gammel er det vel lite sannsynlig at verken familien eller min rolle i den noen gang vil endre seg.

    Så det var ikke en oppmuntrende kommentar, for det har jeg ikke i meg. Men kanskje det likevel hjelper litt å vite at også andre mangler den perfekte glade julefamilien. (Helsikkes Disney, som jeg holder i hvert fall 70% ansvarlig for klumpen i magen min de julene jeg har tilbragt hjemme.)

    Jeg ønsker deg en fin romjul og håper du finner et smil på din vei🙂

  4. #4 by slikejenter on desember 25, 2011 - 3:36 pm

    Med fare for å høres enormt egoistisk ut, så tror jeg jeg er vel ferdig med å ligge våken og bekymre meg for at foreldrene mine ikke greier å styre sine egne finanser og for at søsteren min er generelt på bærtur. De er voksne mennesker nå, voksnere enn meg – og det er jo liten praktisk verdi i å bare bekymre seg, når det er lite en kan gjøre utenom å foreslå smarte ting (smarte iflg meg, altså). Det er de selv som må iverksette. Dessuten er det også mulig at jeg krisemaksimerer noe. Og det har nok litt å gjøre med at jeg gjerne skulle hatt den Disney-familien du henviser til, Myrsnipa, den verken du eller jeg åpenbart har. Og ja, du har helt rett, det er mye trøst i å vite at ikke alt er blankpolert lykke overalt, at man ikke er et utskudd, at man bare har fått noen andre kort enn det man håpte på.

    Og det merkes ekstra i år siden ingen av de nærmeste vennene mine er hjemme og gir meg pustepauser i form av sosialt samvær.

    Men jeg vansmekter ikke, altså, og setter stor pris på fine og kloke (eller koke, som jeg først skrev) kommentarer. Det kunne vært mye verre enn det er!🙂

  5. #5 by Bente Høiseth on desember 26, 2011 - 1:08 pm

    Det er ikke egoistisk å tenke på deg. Det er klokt. Og dessuten helt nødvendig.🙂 nå er jula snart ferdig .. kanskje du skal lage deg et løfte om at iår skal du passe bedre på deg…
    .. og forresten: noen kommer til å ta deg imot den dagen du ikke orker..Selv om du ikke tror det.😉

    • #6 by slikejenter on desember 27, 2011 - 7:42 pm

      Høres fornuftig ut. Et sånt løfte, altså. Jeg har vel allerede lovt meg selv det. Tenkt nøye igjennom en del ting og hva jeg bør endre på eller fortsette med. Riktig godt nytt år til deg🙂

  6. #7 by Morild on desember 26, 2011 - 1:34 pm

    Det kan alltid være verre. Men det føles ikke nødvendigvis bedre av den grunn😉 Jeg er glad jeg slipper å feire jul med familien min i år. Bekymringene er der, men det er lettere å leve med dem på avstand. Så når mamma ringer og sier at «pappa satt med hagla i kjeften og ville skyte seg på julaften — det hadde ikke skjedd hvis du var hjemme», så kan jeg ikke tillate meg å få dårlig samvittighet. (Jeg nekter å la meg manipulere til å feire jul sammen med dem hvert år. Annethvert år er mer en nok). For det er ikke mitt ansvar å sørge for at pappa ikke skyter seg på julaften fordi han har drukket seg til sjalusiparanoia og er overbevist om at mamma har sex med hele bygda.

    Men det er klart det gjør vondt. Og jeg får ikke mindre vondt av å vite at pappa har det verre enn meg. Men det kunne selvfølgelig ha vært verre. Han kunne jo ha skutt seg. Så måtte jeg ha reist hele den lange veien til Helvete likevel denne jula for å begrave min fordrukne, deprimerte far.

    Uansett. Det er mange dysfunksjonelle familier rundt omkring, og i høytidene blir dysfunksjonaliteten ekstra glassklar og tydelig. Og det finnes nok av bekymrede, flinke piker som vil ordne opp og fikse familiene sine. For min egen del har jeg med tiden innsett at jeg ikke kan forandre livene deres. Jeg kan bare ta vare på mitt eget. Og det akter jeg å gjøre. For jeg vil faen ikke ende opp som dem.

    Ikke mange kloke (ei heller særlig lystige ord) herfra, dessverre🙂 God romjul, beste bloggeren!🙂

    • #8 by slikejenter on desember 27, 2011 - 7:45 pm

      Tusen takk for kloke (joda) ord. Om det ikke er så lystig gjør ingenting, snart er det tid for lystig igjen. Nei, jula er ikke for alle, det er sikkert. Den blir litt grell når idyllen mangler. Og det er sårt og ikke kunne fikse dem man er glad i. De må fikse seg selv, hvis de kan.

      God romjul til deg også, og et riktig godt nytt år🙂

  7. #9 by Jenny on desember 30, 2011 - 7:08 am

    Jeg tror det er slik at de fleste må «ta i mot seg selv». I alle fall når vi er voksne. Det tror jeg er den harde virkeligheten. Vi har alle ansvar for oss selv. Det har din familie og din mor også. Det betyr likevel ikke at du ikke trenger å bry deg om dem.

    Jeg synes du skal spørre din mor de spørsmålene. Du bærer på et ansvar du ikke skal ha.

    Bruk 2012 til å passe på deg selv.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: