Min paranoia

Vi er vel alle litt paranoide av og til. Hvorfor ser de på meg? Har jeg noe i ansiktet? Hvorfor ble ikke jeg invitert i det selskapet, når tilsynelatende hele verden var der? Var ikke den nye flammen litt mindre tent her forrige dagen? Vanligvis er jeg sånn som innbiller meg at han kjekke ser på meg fordi jeg er så fin – så kommer jeg hjem og har trykksverte i panna eller tomatsaus rundt munnen. Ah. Hovmod står for fall. Nå det gjelder andre elementer i denne jammerdal vi kaller livet, er jeg imidlertid noe mer henfallen til paranoia.

La oss kalle det phd-paranoia.

Jeg har sendt en tekst ut på revisjon og venter på tilbakemeldinger. Det er et tveegget sverd, tilbakemeldinger. På den ene siden må man ha det, man kan ikke flanere gjennom livet uten å la seg påvirke av andres meninger (skjønt noen later til å gjøre dette nokså ubesværet). Heldigvis. Og likevel: Det er skummelt. Hva vil de si? Agget i kroppen, du: Hva er dette her for noe? Er det dette vi betaler deg for?

Det hele toppet seg da en i prosjektgruppa mi, en relativt kjent skikkelse innenfor et segment av venstreintellektuelle i landet sendte meg en mail der han insisterte på et møte for å diskutere teksten. Et møte! Jeg heiste umiddelbart alle røde flagg, og begynte nedtellingen mot dommedag. Et eget møte? For å diskutere en tekst? Er ikke det kanonskyting mot spurv, så vet ikke jeg. Kan ikke skjønne annet enn at vi her snakker dårlige nyheter. Det er litt sånn som å gå til legen med influensa for så å bli servert en kreftdiagnose sånn helt ut av det blå.

Når jeg leste e-posten fra ham igjen så jeg at han bare hadde noen spørsmål. Legger panikken på is til over helga, men en nagende følelse av noe, ja den er der hele tiden.

Sang for dagen:

,

  1. #1 by Lammelåret on desember 14, 2011 - 2:02 pm

    Det er typisk at det vi legger merke til er stikkordene og så bader vi dem i følelser og forvrenger innholdet. Hvis vi, litt roligere, leser hva det faktisk står, blir vi kanskje ikke like skremt?

    Spennende tider framover. Hva slags tekst har du sendt inn og til hvor? Hemmelig enda, kanskje.

    Lykke til iallfall!

  2. #2 by slikejenter on desember 14, 2011 - 2:08 pm

    Ikke sant… L-i-t-t krisemaksimering på gang, kjenner jeg. Jeg sendte inn et utkast på de første kapitlene til de som sitter i prosjektgruppa mi. Hva jeg skriver om og forsker på vil jeg ikke si noe om her på bloggen, iom at jeg vil være anonym. Men jeg befinner meg i området «samfunnsfag»🙂

    Tusen takk!

  3. #3 by Bente Høiseth on desember 14, 2011 - 3:59 pm

    Hm..dette er det mange som drømmer om,vet du🙂
    Det går bra. Og visst ikke. Går det også bra.
    Lykke til!😉

    • #4 by slikejenter on desember 15, 2011 - 8:16 am

      Drømmer de om å ta en phd, eller om at halvkjente, dritflinke mennesker skal innkalle dem på møter for å diskutere alt som er galt med en tekst man har skrevet…?😉

      Men det vil jo helst gå bra. Takk🙂

  4. #5 by Kamelryttersken on desember 14, 2011 - 4:41 pm

    Duden er dummere enn du, derfor vil han ha svar de elementære tingene uten å fortelle alle andre at han er en looser. Sånn er det bare

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om blogging og yrkesstolthet

    • #6 by slikejenter on desember 15, 2011 - 8:16 am

      Hehe, jeg har sansen for måten du tenker på!

  5. #7 by sotengelen on desember 15, 2011 - 7:28 am

    Har det på samme måten hver gang sjefen kommer og henter meg på pulten. Når hun sier, «Duuuu, har du noen minutter?», og tar meg med på stillekontor. Erfaring viser etterhvert at det stort sett dreier seg om mer arbeid som hun vill pakke på meg. Allikevel nervøs hvert gang for at jeg har gjort noe galt.

    Håper det viser seg at spørsmålene er reelle, men ufarlige.

    • #8 by slikejenter on desember 15, 2011 - 8:44 am

      Jeg er overfølsom for kritikk nå (og «spørsmål» i avhandlings-prosessen er nesten alltid en form for kritikk), så det håper jeg også. Hadde nyss et annet møte der jeg også fikk kritikk, men absolutt innenfor det jeg kan leve med. Det er bare når noen går utenfor den vanlige normen… et EGET møte….

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: