Livet: Ikke så imponerede akkurat nå.

Da en kollega for litt siden erklærte jeg tror jeg er i ferd med å bli deprimert var min reaksjon noe à la et skuldertrekk. Ikke sånn å forstå at jeg driter i hennes nedstemthet, tvert i mot, det bare overrasket ikke, konstanterte kun status quo. Som om deprimert er den tilstanden det er naturlig å være i. Det pleide jo ikke å være slik.

Jeg er også i ferd med å bli deprimert, nemlig. Så jeg kjenner det igjen, det hun sier. Og det er ikke noe sensasjonelt, bare nok et slitent nikk bak pc-en, et oppgitt sukk og en lengtende tanke til senga. Som er den eneste plassen jeg egentlig føler meg vel. Kan ikke grine i fred på kontoret, det kommer alltid noen inn. En arbeidskollega, en renholder. Telefonen ringer. Noen som vil noe. Enerverende. Forrige dagen kjente jeg et intenst savn etter noen. En ansiktsløs person som bare er der og som forstår. Sånn som moren min da jeg var liten, eller bestevenninna mi da jeg var tenåring. Er ingen sånne i livet mitt nå. De forsvant engang etter jeg ble 20, nå er det venner og familie. Det er ingen som er nær nok til å være der uten å måtte tilkalles spesielt. Vanligvis er det helt greit, men nå er det tungt. I dag kan jeg ikke skuldertrekke det vekk. Skjønt, en personlig krise kan vel ikke rettferdiggjøres i disse tider. Jeg har verken inkassovarsling eller ammetåke å skylde på. Ingen har dødd, ingen skader skjedd. Jeg har ikke gjort meg fortjent til et sammenbrudd. Når jeg treffer noen jeg kjenner: Smil. Smil, de ser på deg. Si noe morsomt. Ingen som har lyst til å høre om liksom-problemene dine, ikke uten filter. De har hørt dem før.

Jeg har en fin liste med folk jeg kunne ringt til, men jeg vet at hver eneste en nesten med en gang ville hoppet på: Jamenhvakanvigjøremeddetteda?. Jeg er løsningsorientert selv, så jeg skjønner greia. Men dette kan de ikke fikse. De kan ikke få meg ut av denne klemma, jeg kan ikke få meg ut av denne klemma. Jeg måtte i tilfelle ha gitt opp hele phd-prosjektet, det er ikke et alternativ. Den navnløse personen jeg savner ville instinktivt forstått at det jeg trenger er en klem og et tilbud om te (jatakk) eller et glass vin (neitakk), ikke en tipunktsplan som skal løse alle problemer. Navnløs lar meg klage og fortvile og rase og får ikke panikk, blir ikke gæern, skal skal ikke løse allting. Er rolig glad i meg og bare er der. Såså, det blir bedre.

Så er spørsmålet: går dette over bare jeg blir ferdig? Da er det kanskje til å holde ut. Kanskje kommer det igjen en dag der jeg ikke vil brøle til alle som (tilsynelatende) har det bra, at jeg igjen greier å omgås overdrevent positive folk (jeg pleide å kunne det), at jeg i fem minutter kan la være å synes synd på meg selv (har i det siste gjort selvmedlidenhet til nærmest konseptkunst å regne. Tror ikke det får meg til å fremstå spesielt sympatisk, men det var jeg kanskje ikke i utgangspunktet) og at jeg selv ikke bare er waste of space.

Enn hvis det ikke går over? Enn hvis det er sånn det har blitt, sånn jeg har blitt? En person som sirkler rundt sin egen akse, i en ond spiral, en som ikke gleder seg over noe lenger? Jeg tør nesten ikke tenke tanken, men så må jeg likevel.

  1. #1 by sotengelen on november 27, 2011 - 10:57 am

    Min empiriske erfaring er at dette går over. Min eks knakk helt under sin hovedoppgave – HELT – men det løste seg nå der også. Etter noen ukers søvn, god mat, noe festing og fyllesyke så løfter tåken seg og du blir mer eller mindre som du var før.

    Jeg sier mer eller mindre siden vi aldri blir helt sånn vi var. Før noe – etter er en alltid en annen.

    Head down and push through.

    • #2 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:26 pm

      Men det er så lenge til. Skal jeg gå rundt som en zombie fram til våren? (det skal du slippe å svare på, retorisk ment). Jeg håper jo det blir perioder som er litt lettere.

    • #3 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:37 pm

      Og takk for støtten, assa🙂

      • #4 by sotengelen on november 28, 2011 - 7:07 pm

        Det kan jo kanskje være et triks å ta litt mer enn en ettermiddags pause innimellom da? Bestemme deg for en periode der du legger alt bort og bare gjør noe helt annet. Jula er fin til slikt.

        Så lenge du er en som faktisk kan legge det helt bort. Sniking bare ødelegger.😉

        Det er bare å syte videre så skal vi støtte vi!

  2. #5 by Eirin on november 27, 2011 - 11:08 am

    Det meste i livet er midlertidig.
    Midlertidig.
    Det går over.
    Det er en ok tanke å holde seg fast i.

    Samtidig må du hele tiden kjenne etter i deg selv. For et sted går grensa, og krysser du den kan det være laang vei tilbake. .

    • #6 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:29 pm

      Enig. Jeg pleier å tenke det, forgjengelighet har alltid hatt noe fortrøstningsfullt ved seg for meg. Skal passe på jeg. Prøve i alle fall.

  3. #7 by Morild on november 27, 2011 - 1:19 pm

    Det går over. Helt sikkert. Men det tar tid. Og som Eirin over her sier, kjenn etter i deg selv. Hvor langt kan du strekke deg? Ikke tillat deg å bli så langstrukket at du slites av på midten. Det gjør så jævla vondt.

    Det hjelper vel ikke å høre (og dessuten vet du sikkert fra før) at det er mange som får seg en psykisk knekk under doktorgradsarbeidet, kanskje så mange at det nærmest bør betegnes som normalt? Jeg snakket nylig med en som holder på å avslutte doktorgraden sin, og han var så sliten, så sliten. Han sa at det verket i hele kroppen. Jeg så at han var blitt stiv som en stokk; det psykiske stresset og presset hadde tatt bolig i hans fysiske kropp og gjort ham aldeles forstivnet. Han var rett og slett ikke til å kjenne igjen. En annen venn av meg gikk rett inn i psykose da han holdt på med avhandlingen sin. Det er mange måter å reagere på når man er under voldsomt press.

    Skulle ønske du hadde den spesielle vennen som du savner. En som bare er der, som lytter og som tør å romme følelsene dine uten å måtte fikse-ordne-styre. Jeg vet så godt hvordan det der er. Det ender med at man ikke orker å snakke.

    God bedring til deg!

    • #8 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:28 pm

      Jeg begynte å grine av det du skrev,. Kanskje fordi det hjalp litt, kanskje fordi det høres ut som du skjønner greia. Uansett: Takk.

  4. #9 by sukkerspinnet on november 27, 2011 - 4:17 pm

    *tilbyr virtuell tekopp*

    Det går vel over. Jeg håper det går over. Og jeg tror det er normalt.

  5. #11 by mirakel on november 27, 2011 - 5:25 pm

    Bare.. alt de har sagt over her, det sier jeg også, tror jeg. Og jeg skulle ønske jeg kunne være den vennen din, jeg. At jeg kjente deg på ordentlig, og kunne få lov til å være der og høre på.

    Du er så god.

    Klem

  6. #13 by Piker sier on november 27, 2011 - 6:44 pm

    Fine fine du! Det ordner seg. Jeg lover. De sier «delt glede er dobbelt glede, og delt trøst er halv trøst» og selv om jeg selv har vanskelig for å se førstnevnte selv akkurat nå, så er det fint å vite at andre også har det dritt. Jeg blir ekstra glad når jeg finner dette i fullendt og vakker musikk. Derfor; hør på Siri Nilsen sin siste skive, tittelsporet derfra, det trøster meg.

    Det ordner seg. Jeg lover.

    Hilsen
    Pike sier

    • #14 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:32 pm

      «det er fint å vite at andre også har det drit»… Fantastisk. Men det er det, assa. Er det ikke delt sorg som blir halvert? Ja, nå skal ikke jeg begnne å henge meg opp i detaljene. Men takk for støtten. Det er fint å vite at andre sliter. Akk. Dette er ikke den beste utgaven av meg, kjenner jeg.

  7. #15 by Tirill on november 27, 2011 - 6:51 pm

    Huff, jeg kjenner meg så alt for godt igjen i det du skriver. Forhåpentligvis er det «bare» situasjonsbetinget og da VIL det gå over! Om det ikke er situasjonsbetinget kan det hende at du vil trenge hjelp fra en utenforstående tilslutt. Uansett, så lover jeg deg at livet på den andre siden blir bedre, kanskje til og med bedre enn det man hadde før, for man får nye perspektiver på ting, man lærer seg å sette pris på ting man tok for gitt tidligere, og man opplever mye tydeligere glede.

    Jeg vet at dette er veldig idealistiske ting(klisjeer) å skrive, og kanskje vanskelig for deg å se for seg nå, og sikkert ikke mye til trøst, men husk det. Og det som er bra, og som også hjalp meg, er at du skriver det ned. Enda bedre er det at du deler det med andre. Forhåpentligvis gjør det at du føler deg mindre alene. Det verste er ensomheten, ja. Mangelen på den ene spesielle. Jeg har skrevet en tekst om det her.

    http://theme-t.blogspot.com/2011/05/noen-dager-er-mer-krevende-enn-andre_7674.html

    Tusen takk for at du velger å dele. Jeg skal tenke masse på deg og sende gode vibber din vei.🙂

    • #16 by slikejenter on november 28, 2011 - 3:37 pm

      Ja, det er godt å skrive det. Jeg burde kanskje si det, men jeg orker ikke. Orker ikke grine på kontoret til veilederen min, for eksempel. Holder at jeg griner inne hos meg selv. Det er noe med det uttrykket folk får når de blir litt sånn satt ut, bare «oi, den reaksjonen hadde jeg ikke venta», mens du bare snørrer ned i kaffekoppen og leter febrilsk etter en kleenex. Tusen takk for gode vibber, Tirill. (jeg bedriver litt snoking i bloggarkiv om dagen, ditt også).

  8. #17 by Hilde on november 28, 2011 - 3:44 pm

    Det høres skummelt kjent ut, det der. Men som de andre over her sier, så går det over etter hvert. Jeg har det bedre nå, men tror det har en sammenheng med at jeg sluttet på minipillene jeg tok. De ødela humøret mitt totalt. Ekle hormoner.

  9. #18 by Kamelryttersken on november 28, 2011 - 6:37 pm

    Takk for at du deler, selv om det var en litt brå oppvåkning.
    Var ferdig med siste undervisningspraksisen idag. Kom hjem og slokna på sofaen. Nå er det å begynne på neste oppgave som er i emnet Samhandling og kommunikasjon. + de to ped.oppgavene som skulle vært levert for eoner siden. Håper de er på plass til neste helg. Over den helga skal jeg begynne å tenke Ph.d, eventuelt skrinlegge den ideen som en av lærerne kom drassende med på siste samling.
    Men akkurat nå skal jeg stryke ei slik jente vart over kinn og fortelle at «Det går over, dette også»

  10. #19 by klisjee on november 28, 2011 - 8:59 pm

    Eg donerer gjerne te! (Og klem, for all del!)

    Og så har eg eit lite motto om at ‘det går over’. For veit du kva, det gjer alltid det. Heldigvis🙂

  11. #20 by Lovise on november 29, 2011 - 8:42 pm

    Jeg har vært der. Og det går bra. Det går over. Og så går det plutselig bedre. Stå på. Det ordner seg. Du er kul og bra.

  12. #21 by slikejenter on desember 1, 2011 - 9:25 am

    Tusen takk igjen alle sammen. Det varmer mitt slitne hjerte å lese så mange kloke og fine ord. JAggu er blogging godt for litt av hvert. Jeg takker. Bukker. Nikker. Og neier, selvsagt🙂

  13. #22 by Farmer's Wife on desember 7, 2011 - 4:41 pm

    Overskriften paa blogginnlegget ditt fanget oppmerksomheten min, og jeg kunne ikke ha sagt det bedre selv. Og, det er sikkert en troest for deg – aa vite at andres liv ogsaa suger. Vel bekomme. Bor i et høl i USA med amerikansk ektemann og to barn, og jeg lengter saa hjem til vidunderlige Norge at jeg har vondt langt inn i sjela. ‘Jeg tror jeg er i ferd med aa bli deprimert’, for aa sitere en fantastisk blogger. I folge mannen er det bare det at ‘you like to bitch’, men jeg tror det har mer sammenheng med at jeg lider av tungsinn/svartsinn. Det tror jeg du ogsaa gjor. Forbigaaende, iallefall. Jeg har ikke PhD, men jeg har Master of Science og let me tell you: I can feel your pain. Lyspunktet med din smerte er at det kommer deilige, svarte blogginnlegg fra den! Haaper du finner trost i dette. Hvis ikke er det ingenting som lofter humoret som en god treningsokt. Iallefall forbigaaende.

    • #23 by slikejenter on desember 7, 2011 - 9:37 pm

      Jeg trener som en gal! Det hjelper, som du sier, midlertidig i alle fall. Det hjelper også å skrive, og ikke minst hjelper det med fine kommentarer fra sånne som deg. Felles skjebne (om enn ulike omstendigheter) er faktisk felles trøst. Det går opp og ned og noen dager er bedre enn andre. Desssuten – og dette er viktig – så vet jeg jo at dette mest sannsynlig går over når jeg er ferdig. Jeg savner mestringsfølelse. Veldig.

      Når det er sant er jeg nok ingen Pollyanna sånn i det daglige heller, men jeg pleier i alle fall å smile litt skjeivt til livet. Og det skal jeg gjøre igjen. Du også.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: