Når jeg blir stor

Hva vil du bli når du blir stor? Selv om jeg ikke blir stort større enn jeg er så har folk sluttet å spørre. I stedet spør de hva jeg skal gjøre «etterpå». Jeg pleier å le og si at jeg skal skaffe meg et ærlig arbeid. Ja, hva er det? spør de. For endelig kan de tvinge meg til å si noe konkret, ikke bare masse akademisk trallala om hva jeg egentlig skriver avhandling om.

Livet mitt, slik jeg ser det i dag kan deles inn i FA og EA. Før og Etter Avhandling. FA var bra. Bekymringsløst, liksom. Nå, som jeg er snart ferdig er alt jeg ofte greier å tenke på den eksplosive gleden jeg kommer til å kjenne når det er over. EA skal bli enda bedre.

Men jeg må jo svare, så jeg sier jeg vet ikke. Det kan være så mangt. Jeg tror jeg kan trives med mye. Ja, sier de da. Det er viktig å trives. Men du må jo bruke doktorgraden din til noe! Må jeg? Kanskje den aldri blir fullført, kanskje den ikke blir godkjent. Jeg øver meg på worst-case scenarioer og prøver å huske at hva vi gjør ikke er hvem vi er.

Når jeg blir stor vil jeg glede meg til å gå på jobb. Og jeg vil – med all respekt – aldri, aldri bli forsker.

  1. #1 by AM on september 21, 2011 - 2:00 pm

    Du har verden for dine føtter!:) Min erfaring er at veien blir til mens man går. Jeg har aldri visst hva jeg skulle bli, men jeg ble da noe jeg og! Og etterhvert blir jeg sikkert noe annet.

    • #2 by slikejenter on september 21, 2011 - 2:36 pm

      Ja…! Det er alltid sånn jeg har gått fram, og har alltid hatt en snev av dårlig samvittighet fordi jeg mangler en tydelig ambisjon. Men – den kan kanskje fortsatt komme…?🙂

  2. #3 by Kamelryttersken on september 21, 2011 - 2:10 pm

    Trodde du var nysgjerrig, jeg?

    • #4 by slikejenter on september 21, 2011 - 2:38 pm

      Jeg er nysgjerrig. Men det er ikke nok hvis du vil arbeide og trives som forsker. Jeg vet ikke hvilken erfaring du har med det, men min erfaring som stipendiat forteller meg at jeg vil yte bedre og trives bedre utenfor forskningen. Det har ingenting med nysgjerrighet å gjøre.

      • #5 by Kamelryttersken on september 21, 2011 - 2:47 pm

        Da er vi to som har skjønt det. At nysgjerrighet og forskning er to forskjelige ting.

        Erfaring med forskning? Drev med no kvasiforskning til Mastergraden og tar nå et obligatorisk kurs i Vitenskapsteori og forskningsetikk. Kanskje omvendt rekkefølge, men er nå sånn det er når man ikke vet hva man skal bli når man blir stor. Men jeg har da vært ganske mye forskjellig likevel.

  3. #6 by Volavare on september 21, 2011 - 5:28 pm

    Det eneste vi virkelig må her i livet er å dø, pleier jeg å si. Følg din egen vei, det er ditt liv og du sitter i førersetet.

  4. #8 by Hilde on september 21, 2011 - 9:28 pm

    Kan du ikke fortelle noe mer om hvorfor du ikke vil trives innenfor forskning? Jeg forstår ikke helt hvorfor, og lurer på hva du mener om det🙂

    • #9 by slikejenter on september 22, 2011 - 6:49 am

      Jo, det kan jeg. Dette er jo min egen opplevelse av å ta en phd, for andre er det sikkert annerledes. Og – PhD-livet er annerledes enn for eksempel å være ansatt i en forskningsstilling, som sikkert er interessant på mange måter.

      Jeg sliter med flere ting. En er et voldsomt savn etter kollegaer og team-arbeid. Dette er en veldig ensom prosess og jeg er et sosialt vesen. Jeg trives ikke med å være både prosjektleder og arbeidskraft, og jeg har blitt overrasket over hvor vanskelig og tungt det faktisk har vært.. Jeg sliter med motivasjonen – det har med tidsaspektet å gjøre – jeg har slitt med en del praktiske ting i forbindelse med datainnsamling. Lønna suger (igjen, PhD, ikke vanlig forsker). Og jeg blir av og til grepet av tanken: hvorfor driver jeg med dette? Dette er det strengt tatt ingen som bryr seg om.

      Jeg har heller ikke opplevd å få aha-opplevelser i form av «Oi, dette vi jeg forske videre på». Jeg tror en del forskere lett kan miste kontakten med virkeligheten, og jeg vil ikke bli en av dem. Jeg har behov for å se resultater av det jeg gjør i mye hyppigere grad. Jeg har dessuten behov for ikke å føle meg som en idiot mesteparten av tiden. Jeg trenger å føle mestring. Det har jeg knapt følt på fire år. Du kan jo tenke deg selv hvor belastende det er.

      Samtidig har jeg lært mye. Nesten like mye om meg selv som om fagfeltet. Jeg har opplevd mye. Og hvis jeg greier å bli ferdig vil det utvilsomt bli den viktigste prestasjonen så langt i livet mitt. Og det handler mye om at jeg sto i det, at jeg ikke ga opp, at jeg kom meg igjennom med vettet i behold. Og det vil jo veie opp for ALT🙂 Men en videre forskningskarriere…? Nei, så vondt vil jeg ikke meg selv.

      • #10 by Hilde on september 22, 2011 - 7:00 am

        Tusen takk for svaret! Jeg gjenkjenner mange av erfaringene dine fra arbeidet med masteroppgaven som jeg var ferdig med for et år siden. Og jeg sliter fortsatt med å få en relevant jobb.. så mye for det strevet, liksom.

  5. #11 by slikejenter on september 22, 2011 - 7:07 am

    Såklart🙂 Jeg kjenner også litt igjen av master-følelsen, og en PhD er jo egentlig bare en masteroppgave på steroider. Gang det med fire, liksom. Du finner sikkert en relevant jobb etter hvert. Da jeg fikk tilbudet om stipendiatet var jeg litt sånn «Alt skal prøves» og «Tenk så kult å greie det». Tilfeldighetene, altså… Håper du trives der du er.

  6. #12 by Lene on september 22, 2011 - 2:45 pm

    Hold for all del fast i «vil jeg glede meg til å gå på jobb». Det er faktisk mye mer viktig enn mye annet, sånn som lønn, arbeidssted, el!

    Jeg snakker av erfaring, har hatt 3 vidt forskjellige jobber etter at jeg tok mastern, og først nå trives jeg _virkelig_ og elsker jobben min (og gleder meg til hver arbeidsdag). Jeg likte to av de forrige jobbene, men det var ikke nok.

    Og jeg hadde heller ingen konkrete planer etter studiene, bare «få jobb og tjene penger» i første omgang. Etter hvert har jeg fått ambisjoner, men man må jo vite hva man liker å drive med (og hva man er god på) først.

    • #13 by Kamelryttersken on september 22, 2011 - 4:30 pm

      Lene sa «man må jo vite hva man liker å drive med (og hva man er god på) først.»

      Word

      Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om gjess og jegersmenn

  7. #14 by Astarkvedja on september 22, 2011 - 5:42 pm

    Jeg er i en «etter fullført master, men før ordentlig jobb, der jeg stresser veldig på om jeg skal søke phd i år eller ikke»-periode. De reservasjonene du har (fått) angående phd-livet er mye av det jeg sleit med i masterperioden (mangel på kollegaer/noen å diskutere prosjektet med, det å utforme et prosjekt og hele tida skulle motivere seg sjøl til å komme på rett spor, det helvetet som heter feltarbeid, følelsen av aldri å ha fullført noe når dagen er over), og jeg er veldig usikker på hva jeg skal gjøre nå, for tross alt trivdes jeg jo egentlig godt med selve skrivinga av avhandlingen, det er liksom bare alt rundt og alt forarbeidet som er så jævlig. Hmm. Jeg var visst ikke rare motivatoren i dag.

    • #15 by slikejenter on september 23, 2011 - 7:02 am

      Lene: Ja, jeg er helt enig. Jeg LER av alle som stresser med å få statusjobber i stedet for å finne ut hva de kan og liker. Problemet mitt har alltid vært å velge bort, jeg har en ganske bred faglig bakgrunn. Men jeg er nokså trygg på at svaret kommer til meg.

      Astarkvedja: Ja, jeg vil ikke blande meg bort i andres livsvalg egentlig, for alle er så ulikt sammensatt at det som funker for meg (og omvendt) vil ikke nødvendigvis funke for andre. Men det jeg hører fra mange er at de fleste gjennomgår en eller flere perioder der de ønsker å slutte. INGEN av de jeg kjenner har avslutta på normert tid. Jeg liker også å skrive, selv om jeg skriver mer som en journalist enn en akademiker (iflg veilederen min). Men alt det andre… Akkurat i dag er jeg i så sjukt godt humør at jeg ikke egentlig trenger motivasjon, men jeg synes det er interessant å høre deres innspill uansett. Lykke til med veivalget, uansett. Man greier stort sett det man vil🙂

    • #16 by Lene on september 23, 2011 - 7:15 am

      Anbefaler å jobbe noen år først, bare for å få noen år med (om ikke annet) livserfaring på baken, også finner man kanskje ut at man savner forsker/skrivearbeidet. Veldig mange fra mitt kull har gjort det, og jeg tror de som etterpå har fortsatt på PHD er veldig motiverte, og tente.

      • #17 by slikejenter on september 23, 2011 - 8:47 am

        Ja, det Lene sa! Jeg er en akademisk broiler og har ikke vært en fordel for meg. Tenker å skaffe meg praktisk erfaring i etterkant, dog🙂

  8. #18 by Julia on oktober 17, 2011 - 1:27 pm

    Hei slike jenter! Jeg har akkurat oppdaget din blogg, og dette mitt i min aller-aller siste fase av phd-tiden. Skal levere inn om 5 uker. Midt på ettermiddagen fordøyer jeg en veiledning ved å surfe gjennom bloggverden. Godt å finne en blogg der jeg kan kjenne meg veldig godt igjen i. Mange gode hilsener, Julia

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: