Ingen søndagsengel I

Han drar meg i beina, bort til seg. Jeg ler. Av ham. Av oss. Av meg. Vi kysser hverandre, lenge. Det kjennes helt riktig, som alltid. Hodet mitt er klart og vet at det er feil. Skjønt, akkurat nå har kroppen kontroll, den vet hva den vil. Det er ikke hjertet som styrer lenger. Heldigvis. Vi kysser hverandre, fortsatt. Sultent. Kroppens sult. Vi kysser hverandre og vi ler.

Klærne forsvinner bare. De gjør alltid det. Og han lukter som han gjorde for fire år siden, den sommeren det begynte. Jeg biter ham i halsen, klorer ham på ryggen i det jeg kommer.

Vi prøver begge to, som alltid, å lindre, lette, glemme, fortrenge. Always trying to ease the pain. Hver på vår kant. Vi får det til, sammen. Det varer ikke så lenge. Jeg skulle si noe til ham, noe om å slutte med dette. Noe om hvor kjipt alt ble den gangen, hvordan alt ble grått inni meg og jeg sluttet å være glad. Og at jeg aldri har vært så tøff som jeg virker. Men jeg får det ikke til.

Jeg får ikke roa meg, sier han. Jeg sier jeg vet det. Men han er rolig nå. Det er derfor han alltid ringer meg. Og jeg? Jeg er mett.

Vi har det fint akkurat nå. Det varer til jeg går ut døra og han lukker den.

, ,

  1. #1 by sukkerspinnet on september 13, 2011 - 11:15 am

    Den siste setningen… Ja. Hmm. Det er litt sånn.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: