Worry, Thy name is Daddy-O

Jeg snakker ikke så ofte med pappa. Men hver gang jeg gjør det husker jeg hvorfor. I parantes står det han egentlig sier.

Pappa: -Ja, jeg tenkte å få hentet noe fersk fisk i dag.
Jeg: -Nam, ja, det høres godt ut.
Pappa: -Ja… Du spiser vel ikke så mye fisk, du? (Fins jo ikke fisk i Oslo)
Jeg: (ler): -Joda, jeg gjør det. Men jeg får den jo ikke rett fra brygga. Så det blir litt mer frossenfisk, da.
Pappa: Ja… Men lager du middag hver dag? Til deg selv? (kan du lage mat, da?)
(denne samtalen har vi hatt minst 150 ganger siden jeg jeg flyttet hjemmefra for 11 år siden. Svaret mitt er fortsatt det samme:)
-Joda, jeg gjør jo stort sett det.
-Ja… Så du spiser ikke ute, da?
-Jo, det gjør jeg jo ofte med vennene mine. Men til meg selv lager jeg stort sett middag hjemme.
-Ja… (jeg hører deg snakke, men tror nå hva jeg vil)

Pappa: Ja… Men når skal du være ferdig med… oppgaven din (altså avhandlingen)
Jeg: Neste vår. Ikke så mange måneder igjen.
Pappa: -Ja… Og du tror du greier det? (stakkars deg, dette går aldri bra)
Jeg: Tja, jeg må jo nesten tro på det. Vi er optimister, jeg og veilederen min.
Pappa: -Ja… Hva skal du gjøre etterpå? (må jeg slite med en arbeidslaedig datter?)
Jeg: -Nei, jeg må vel få meg en jobb. Ærlig arbeid, vet du.
Pappa: -Ja… Tror du du får det da? (det tror ikke jeg)
Jeg: Tja, jeg tror vel egentlig det.
Pappa: -Ja… Men du er vel overkvalifisert til mye, da.
Jeg: (lett irritert) -Jo, det kan du si, men jeg kan jo gjøre den samme jobben uansett. Jeg er litt lei av akademia.
Pappa: -Ja… Nei, vi får tro det ordner seg, det… (særlig)

Min far er ingen klippe, altså. Men hadde ikke han vært sånn som han er, hadde kanskje ikke jeg vært sånn som jeg er. Litt mer klippe for meg selv.

  1. #1 by Bergljot on august 23, 2011 - 8:13 am

    Fantastisk passiar:-) Alltid godt med litt støtte og oppmuntring fra heimen.

  2. #3 by Hilde on august 23, 2011 - 8:37 am

    Det hørtes egentlig litt slitsomt ut. Men jeg har det slik med de fleste slektninger selv. Rart med det, når man kommer fra bygda, og er den første i slekta som tar høyere utdanning.. ingen vil forstå (med vilje, virker det som) hvis du prøver å forklare hva du har lært og kan jobbe med. Og dette sier hun som har en mastergrad i bioteknologi men jobber i blomsterbutikk (det er nederlag å jobbe i fem år for å få en fin grad når det ikke er relevante jobber å finne!)..

    • #4 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:29 am

      Jeg tenker at det viktigste er å gjøre noe man trives med. Jeg har ofte tenkt at jeg kunne hatt det fint i en jobb der det ikke kreves 500 studiepoeng, der jeg ser resultater av det jeg gjør litt hyppigere og får jobbe sammen med andre. Begge mine foreldre har reist ut og vekk og tatt utdanning, men bekymring, se, det kan man visst ikke utdanne bort🙂

  3. #5 by Elri on august 23, 2011 - 8:57 am

    Åh! Gjenkjennelse! Skepsis med henhold til min fremtid fra andres hold er ikke alltid det man trenger. Og så er det av og til delvis projeksjoner, og delvis realitet. Heldigvis, og uheldigvis.

    (Selv har jeg studert masse forskjellig, et lappeteppe, til en viss grad et ubrukelig lappeteppe – for jeg VET ikke hva jeg VIL for resten av mitt liv!!! Men jeg vet NÅ at jeg er uendelig takknemlig for alt det som har vært, for det er min vei, og jeg er kjempeglad sånn som det er nå. Og så er det superspennende hva som kommer til å skje. Dessuten har jeg fått en ny jobb som er ufordrende for meg, innen noe jeg liker å bli utfordret i, morsom, og bedre betalt enn jeg hadde drømt om – og det skjedde helt plutselig og uplanlagt – ikke fast jobb, men i noen måneder. Etter det får vi som vanlig se)

    Jeg har så veldig troa på deg! Selv om jeg ikke har møtt deg i det virkelige kjøttogblodfulle liv.

    • #6 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:32 am

      Jeg er litt som deg, jeg – har gjort ting litt tilfeldig (og også ut fra interesse), uten noen overordna plan. Klamrer meg litt til Baz Luhrman:

      «Don’t feel guilty if you don’t know what you want to do with your life. The most interesting people I know didn’t know at 22 what they wanted to do with their lives; some of the most interesting 40 year olds I know still don’t.»

      Jeg tror at Universum – og jeg selv – får det til å gå opp på et vis.

      Takk for tilliten og right back at you🙂

      • #7 by Elri on august 24, 2011 - 9:42 am

        Haha! Jeg tenker også på den strofen veldig ofte.

  4. #8 by Siven on august 23, 2011 - 10:22 am

    Vet ikke hva som er verst jeg. Den litt skeptiske som er litt som en kalkklippe eller den udødelige tiltroen som jeg finner hos min mor. Denne forventningen om at jeg skal gjøre det SÅ mye bedre enn henne og alle før meg.

    Jeg faller jo selvsagt stadig igjennom der siden jeg ikke oppfyller noen av de store drømmene og forventningene som de hadde til meg. Ja, tok jo selvsagt høyere utdanning (som første i familien), men som noen før meg har nevnt så er det jo ingen som egentlig vet hva det vil si. At en IKKE blir lærer eller lege av det er uforståelig for de fleste. Men min mor… Nei, hun venter fremdeles på at jeg skal revlusjonere verden.

    Vi har alle vårt å slite med – forventningspress på den ene eller den andre måten.

    • #9 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:34 am

      Nei, det er ikke godt å si – men jeg hadde gjerne tatt litt mer tiltro (just trying it on for size…;)). Men det er klart, forventninger fra opphavet er aldri helt ukomplisert.

  5. #10 by Kamelryttersken on august 23, 2011 - 1:23 pm

    I tilfelle det er en trøst, så er min mye på samme måten. Litt slitsomt i lengden, men han er nå sånn. Tror ikke jeg hadde vært meg uten pappan min, jeg heller

    Original Kamelrytterske, bare på Karavanseraiet.no, om smitterfarlig syndrom

    • #11 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:35 am

      Ja, det er noe med det også – selv om jeg ikke har perfekte tv-serieforeldre, har det da blitt folk av meg også. Man lærer jo et og annet på veien, heldigvis.

  6. #12 by Borghild on august 23, 2011 - 5:49 pm

    åhh.. så kjent!!! Mammas svar da jeg entusiastisk sa at veiledern min anbefalte meg å søke doktorgrad: «Nei, no må du slutt»

    Snakker om å knuse glede og håp..

    • #13 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:36 am

      Uffda… Nei, det er sjelden feil å satste på noe man har lyst til. Dog vil jeg ikke oppfordre NOEN til å ta PhD, med mindre de er supermotiverte, for det er jaggu noe av det tyngste jeg har gjort i hele mitt liv.

  7. #14 by astarkvedja on august 23, 2011 - 6:33 pm

    Ugh. Kjenner meg igjen. Det burde finnes egne støttegrupper for rurale foreldre av urbaniserte akademikerbarn. Så kunne de lufte bekymringene for hverandre mens de spiste vafler, og vi kunne tilberede fisk i fred.

  8. #16 by Lammelåret on august 23, 2011 - 7:54 pm

    Forståelig hvorfor dere ikke snakker så ofte sammen. Godt at du tror på deg selv, når opphavet er bremsekloss er det ekstra viktig å kunne pushe seg selv videre.

    • #17 by slikejenter on august 24, 2011 - 7:38 am

      Jeg prøver i alle fall, og lykkes nok bedre med det nå enn før. Jeg prøver også å tenke at grunnen til negativiteten bunner ut i oppriktig bekymring og kjærlighet til den bortkomne yngstedatter🙂

  9. #18 by Rullerusk on august 24, 2011 - 12:10 pm

    hehe, det er ikke greit. Mine foreldre har heldigvis latt meg få surre med mitt i fred uten de store bekymringene eller forventningene. Men jeg har fått høre det fra andre slektninger. Da jeg studerte litteraturvitenskap var det stadig spørsmål om «Jammen hva _blir_ du da?» Så bestemte jeg meg for å forlate litteraturen for noe jeg mente var superkonkret og yrkesrettet, nemlig bibliotekarstudiet. Da lød det «Trenger du _utdanning_ for det? Ække det bare å sitte og stemple bøker a?» Men jeg har funnet ut at jeg lever ganske fint med at svært få vet hva en bibliotekar på universitetet egentlig driver med.🙂

    • #19 by slikejenter on august 24, 2011 - 2:30 pm

      Åh, folk er så glade i enkle rett-fram-løsninger! Gjør noe de vet hva er, bli noe de kjenner til. Prøv å si at du tar doktorgrad, så skal du få se på reaksjoner.

      Vi får føye det på lista over «ting vi ikke kan bry oss om at folk ikke har peiling på»🙂

  10. #20 by Rullerusk on august 25, 2011 - 6:07 am

    Jeg har inntrykk av at folk andre steder i landet tror at vi som bor i Oslo egentlig bare går opp og ned Karl Johan og drikker caffe latte hele dagen, så vi må nok bare prøve å ikke bry oss ja😉

  1. Mitt liv som filmstjerne « Slike Jenter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: