Hvorfor jeg aldri blir basehopper

Dere har sikkert hørt uttrykket: Do one thing every day that scares you. Fabelaktig leveregel, og jeg prøver å følge den. Mange gjør nok det, men det er forskjell på å ta ordet i et møte eller be om nummeret til hun søte jenta i kiosken og det å kaste seg sanseløst fra en fjellvegg.

Jeg har aldri skjønt meg på dette med ekstremsport. Det vil si – jeg skjønner det jo til en viss grad. Konseptet. At det skal være trygt, men farlig, gi adrenalin-kick, voldsom mestringsfølelse. Og det tenker jeg at folk kan få hvis de dykker, hopper i fallskjerm, klatrer i fjellet – med utstyret i orden og kunnskapen på plass. Men alle de som ikke nøyer seg med det? Som må presse grensene til det ytterste – bare for å føle at de lever?

Mhm.

For ja, jeg er et av de surmaga menneskene som sitter hjemme i sofaen og fråder av sinne over alle de unødvendige redningsaksjonene som må gjøres fordi en gjeng liksom-friskuser med en fiks idé må fôre adrenalinmisbruket sitt. La dem betale selv, sier jeg (jeg mener selvsagt ikke at vi skal la dem henge på fjellhyllene uten å redde dem. Ikke veldig lenge i alle fall).

Men selv er jeg en pyse. Vaskeekte. Mitt adrenalin-rush får jeg hver morgen når jeg skjelvende krysser Brugata og prøver å unngå og bli kjørt ned av 151-bussen. Jeg får det, helt selvstyrt, når jeg løper ned trappa på høye hæler og plutselig skjønner hvor lett det ville vært å snuble, gå på trynet og falle hele veien. Tilfredsstillelsen kommer selvsagt av å overleve. Og dessuten av å kjenne hvor godt beina mine fungerer når jeg sykler i oppoverbakker. At jeg faktisk greier å legge på to kilo til i benkpress. At det ikke skal bli noe problem å slå 10 km tida mi fra i fjor når jeg tar amatør-distansen på Oslo-maraton. Å smile til fremmede mennesker på gata. Og gi nummeret mitt til han søte fyren i butikken (ok, akkurat det siste turte jeg ikke. Men det var nære på).

Jeg er redd for nedoverbakker. Jeg er redd for å slå ut tennene mine (kanskje min største frykt). Da jeg drev med klatring* var jeg livredd for at tauet skulle ryke. Jeg er redd for å dumme meg ut, og selv om jeg er blitt bedre tenker jeg fortsatt litt for mye på hva «folk vil si». Av og til blir jeg overveldet over verden, hvor stort alt er og hvor ubetydelig liten det gjør meg. Respekt for livet eller dødsangst – kall det hva du vil: Det er det jeg har. Kanskje det gjør meg til en pyse, men jeg vil gjerne beholde dette livet en stund. Jeg er på langt nær ferdig.

Basehopping får vente til jeg er 90 og ikke har noe å tape.

*Through no fault of my own

  1. #1 by Siven on august 17, 2011 - 5:26 pm

    Jeg syns det er så ufattelig egoistisk dette med risikosport jeg. Har ikke tall på hvor mange basehoppere jeg har sett som har uttalt, «Ja, dør jeg så var det jo verdt det. Jeg har jo gjort det jeg har hatt lyst til og jeg har kost meg helt til siste slutt.» Jammen, har de ikke mødre disse menneskene? En mor som sitter hjemme og er urolig hver gang de hopper utfor? Som kjenner kvalmen i halsen når sønnen pakker sekken? Egoistisk er det å utsette de du liksom skal være glad i for slik lidelse.

    Det er mulig jeg ikke helt skjønner hvordan det kan være verdt det…

  2. #2 by slikejenter on august 18, 2011 - 7:23 am

    You and me both. Jeg skjønner det heller ikke, jeg mener det er mange andre måter å få adrenalinrush på enn f eks basehopping. Jeg tror enkelte bare blir hekta på ekstreme opplevelser, som andre blir det av spill eller alkohol. Men hva vet vel jeg – som er redd for å sykle fort i nedoverbakker…

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: