The cheese stands alone

Vi hadde vært på en hyggelig fest, hadde drukket altfor mye vin og var skjønt enige om at vi trengte mer. «Vi» er jeg og en venninne, som kanskje ikke er dumpa, men som absolutt trenger å glemme noen. Problemet med å glemme noen i Oslo er at utelivsradiusen er så liten at man ikke kan gå noe som helst slags sted uten å snuble over gammelt nytt. Da vi fnisende går opp Pløens gate ser jeg han jeg ikke vil se i køen utenfor Mono og hjertet mitt krymper en størrelse.

Vel plassert blant andre hipstere på en bar ikke langt unna kunne jeg konstantere at jeg ikke har vært skikkelig singel på byen på svært, svært lenge. Venninna mi har draget og jeg observerer med interesse. Hver eneste gutt som kommer bort til meg er enten for høy, for lav, for dum, for cocky og jeg klamrer meg til halvliteren som om den var en livbøye, mens frykten stiger. Da venninna mi begynner å kline med fyren ved siden av griper jeg meg i å speide etter ham jeg savner. Kanskje han står i køen. Kanskje han kommer innom. Kanskje han savner meg.

På sånne kvelder hjelper det ikke med morsomme menn som bøffer røyk til oss begge. Som tøyser og tuller sånn at jeg faktisk må le litt. Da han gir meg kortet sitt og ber meg ringe vet jeg at det ikke kommer til å skje. Og jeg reiser meg, gir ham en klem, og går i den lyse Oslo-natta. Før jeg kommer til Brugata triller tårene og jeg må sette meg ned, hente meg inn, ta meg sammen.

Jeg kjøper en is, finner en taxi. Jeg gråter hele veien hjem, uten en lyd og håper at sjåføren ikke skal bry seg. Han kjører meg til døra uten et ord, jeg betaler, takker og låser meg inn.

Hele veien opp til fjerde etasje gråter jeg. Mest av savn, litt av lettelse: snart hjemme, trygghet, bare meg. Når jeg endelig er hjemme der ingen kan se meg føles det ikke bra, bare ensomt. Jeg ser på telefonen min, jeg vil ringe ham, si jeg savner deg, jeg savner deg. Jeg savner deg.

I stedet sovner jeg med sminken på i det sola går opp.

,

  1. #1 by smgj on mai 29, 2011 - 12:14 pm

    *klem*
    Jeg lover at det blir bedre.

  2. #2 by Frøken Hamilton on mai 29, 2011 - 1:02 pm

    Hold ut..

  3. #3 by suziluz on mai 29, 2011 - 4:27 pm

    Ja, fy fan. Kram på dig.

  4. #4 by Elisabeth on mai 29, 2011 - 7:36 pm

    Cred til deg som IKKE ringte ham i den situasjonen. Seriously.🙂

    (Klart det blir bedre etterhvert. Det BLIR det.)

  5. #5 by wine-fueled narcissism on mai 30, 2011 - 9:19 am

    Herregud, jeg kjenner det innerst inne i hjerterota!:/ Kjenner meg så inderlig igjen, og føler nesten at jeg må slutte meg til de andre som sier at det blir bedre etterhvert.. Det blir det! På en eller annen måte. Med han eller med noen andre. Kanskje helst med noen andre…?

    I dag skinner sola for deg i hvertfall! Håper du har en forfriskende og fin mandag!🙂

  6. #6 by Alt godt on juni 2, 2011 - 10:54 am

    :storklem:, bit tennene saman og hold ut, kjære du.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: