Favorittårstiden min er den uten snø på

Det er flere grunner til det. For det første liker jeg ikke å fryse, og snø og kulde henger sammen som Gro og Kåre, rom og cola, 17. mai og korps. Jeg er heller ikke så glad i å lasse på meg lag på lag av klær. Jeg er et lite menneske, jeg liker å være tynnkledd. Tjukke lag med klær får meg til å føle meg (og se ut som) en margarinpakke. Vintermørket tiltaler meg lite. Har jeg ikke fått nok natt etter 18 år i Nord-Norge? Visseligen er det så. Jeg ser ikke vinterens sjarme, kanskje med et lite unntak i dagene før jul, hvis snøen ligger pent på bakken i passe store mengder.

Den viktigste grunnen til at jeg ikke liker vinteren er likevel fordi jeg ikke liker å stå på ski. Det henger nært sammen med at jeg er en labil skigåer. Dessuten er jeg redd for nedoverbakker (men kan være grei nok i klatreetappene). Jeg skylder mine manglende ferdigheter på mine foreldre, som i min barndom manglet visjon, og ikke forsto at en vakker dag ville den lille jenta deres bli stor, henge med forskere og andre akademikere hvis hovedhelgebeskjeftigelse er å henge på hytta og stå på ski. På grunn av mine foreldres svik er jeg nå nødt til å smile stivt og si jeg måtte jobbe. En åpenbar løgn. Hvis jeg hadde jobbet like mye som jeg sa jeg gjorde hadde den doktorgraden vært et for lengst tilbakelagt kapittel.

Så selv om det er aldri så enerverende med folk som skal briske seg med sine skiferdigheter rundt lunsjbordet og i andre fora, er det altså meg selv og mine manglende ferdigheter som har voldt meg mindreverdighetskomplekser og skam opp gjennom årene.

Men som dere vet – alle ting har sin ende.

For noen år siden fikk min daværende friskuskjæreste (et lite tips til dere jenter som ikke er sportiga: ikke skaff dere en friskuskjæreste. Det blir bare gråt og tenners gnissel av det) meg til å kjøpe ski. Det var så lenge siden jeg hadde hatt kontakt med uvesenet at jeg hadde glemt talentløsheten min. Tiden leger alle sår og gir også dåren tro på seg selv: Jeg hadde en visjon om at hvis jeg bare fikk ski på beina, ville jeg gli elegant avgårde som de slanke mosjonistene jeg stadig ser på tv. Jeg vil også være en slank, langlemmet mosjonist som sklir rundt i løypene med et euforisk ansiktsuttrykk.

Friskuskjæresten så nok for seg noe av det samme. Han ble med i butikken som konsulent, og før jeg visste ordet av det hadde jeg blåst opptil flere tusenlapper på ski, sko, staver. Og en liten mappe med skismøring. Kan jeg ikke bare kjøpe smørefrie ski? spurte jeg friskuskjæresten. Nei, er du gal, lo han. Det er bare dritt. Du får kjempedårlig glid..

Jeg turte ikke å si at jeg er redd for bratte bakker og at jeg aldri har smurt noe annet enn brødskiver.

Allerede helga etter la vi kursen mot Nordmarka, søkklastet med ski og utstyr. Vi gledet oss. Han til en dag i løypene. Jeg til kanelbollene på Skjennungstua. Men allerede før vi hadde kommet oss ut i sporet ante jeg uråd. Silkeføret jeg hadde sett for meg hadde blitt erstattet med hard og glatt snøis, og selv klistersmøring kunne ikke forhindre at jeg falt før jeg hadde fått på meg på meg skiene.

Etter en halvtimes tur ante friskuskjæresten uråd. Syntes du sa du kunne gå på ski, sa han litt ertende, litt snurt. Kan og kan, sa jeg. Jeg sa vel ganske klart at jeg ikke hadde gjort det på noen år og at jeg ikke er spesielt flink. Før jeg fikk sagt noe mer var han 500 meter foran meg i løypa og jeg kjente meg like frustrert som på barneskolen da jeg bare hadde lyst til å sette meg på rumpa og grine.

Da vi kom fram til Skjennungstua skinte sola. Og jeg fikk kakao og bolle og var litt blidere. Det blir jo ikke noe særlig trening ut av dette, mumlet friskuskjæresten. Jeg skulte på ham bak en svett lugg og sa at vi kanskje ikke burde gå på ski sammen. Han lo og sa neida, for noe tull, men jeg så lettelsen i øynene hans da jeg sa han kunne gå i sitt eget tempo på tilbaketuren. Kanskje ta en runde ekstra. Da vi kom hjem igjen dro han på Tryvann og jeg spiste kvikklunsj i sofaen.

Jeg har tilgitt mamma og pappa og funnet ut at veien til lykke ikke nødvendigvis må forseres med ski og staver. Det hjelper for eksempel å drite i hva andre mener er bra og kult og status. Det er heller ikke feil med en mann som tar hånda di i nestensnøfrie bygater og tar livet litt mer som det kommer.

,

  1. #1 by tinereiser on mars 14, 2011 - 2:36 pm

    Hehe, nesten som å lese om meg selv, bortsett fra friskuskjæresten (takk og lov). Jeg er sommerbarn for alltid og har ikke gått på ski siden 2007, og jeg slapp heldigvis unna denne vinteren også.

  2. #3 by Tenkerbell on mars 14, 2011 - 4:01 pm

    Jeg er blitt friskuskjæresten, uten at jeg helt skjønner hva som skjedde siden jeg drikker 4 kanner kaffe om dagen og røyker som en cowboy. Det er jeg som lokker Gartneren på ski og det er jeg som lover at å bruke 2 timer på unødvendig snømåking er kjempegøy og det er jeg som syns at skøyter er utrolig morsomt! Gartneren er med på alt det overnevnte, men jeg tror at skuler på meg (dog med ikke-eksisterende lugg siden han ikke har hår). Jeg liker jo ikke slike friskuser; hva har hendt??? Jeg skal ta meg sammen, jeg lover!

    Ps: jeg er i hvert fall ikke en av disse som driver og friskuser meg utover statusen på Facebook, det vil jeg i det minste ikke ha på meg…

    • #4 by slikejenter on mars 15, 2011 - 7:55 am

      Så lenge man ikke friskuser (ja for det er vel nå blitt et verb?) seg utover face og lunsjbord, gjelder live and let live for meg. Hver mann sin høne, osv. JEg sender en varm tanke til Gartneren, dog🙂

  3. #5 by Inger Kristine on mars 14, 2011 - 4:27 pm

    Herlig! Nå fikk jeg litt mindre dårlig samvittighet for at jeg ikke har brukt skia (heldigvis smørefrie) som jeg fikk til jul ennå.

    • #6 by slikejenter on mars 15, 2011 - 2:13 pm

      Ingen grunn til dårlig samvittighet. Det er med ski som med altfor dyre sko: det er meningen at du skal ha dem lenge og dermed ingen grunn til å stresse med bruken. En kan faktisk hevde at du unngår slitasje.

  4. #7 by koffeine on mars 14, 2011 - 4:28 pm

    Hihihi. Jeg og kjæresten liker å gå på ski, men vi er ca like lite flinke begge to. Og er enige om at kanelbolle og kakao er en svært viktig – om ikke det viktigste.🙂

    • #8 by slikejenter on mars 15, 2011 - 7:58 am

      Ja, det blir jo noe helt annet. JEg kan også tenke at ski er greit og fint, hvis jeg får tusle avgårde i eget tempo en solskinnsdag og ingen friskuskjærester håner meg pga mine manglende skills. Og kanelbollen roper forlokkende til meg i det ikke så altfor fjerne…😉

  5. #9 by sukkerspinnet on mars 14, 2011 - 5:49 pm

    Du er mer fantastisk enn Bridget Jones! (Det er et kompliment, altså!) *smaks!*

    • #10 by slikejenter on mars 15, 2011 - 7:58 am

      Jeg tar det som et kompliment og tusen takk🙂

  6. #11 by astarkvedja on mars 14, 2011 - 6:01 pm

    «Jeg turte ikke å si at jeg er redd for bratte bakker og at jeg aldri har smurt noe annet enn brødskiver.» <- Word.
    Jeg lever på unnskyldningene
    "Jeg er fra ei øy. Vi har ikke hatt skiføre hvert år. Jeg trenger ikke kunne være flink på ski" og
    "Nei takk, jeg fikk overdose ski på leirskole i sjuendeklasse".
    Og så tar jeg meg en ny kopp kaffe og himler litt med øya.

    • #12 by slikejenter on mars 15, 2011 - 8:05 am

      «Jeg er fra ei øy» – den er min au🙂 hirrhirr

  7. #13 by Glamourlegen on mars 14, 2011 - 6:42 pm

    Aaah, hvor jeg kjenner meg igjen i dette (også!). Selv om jeg hadde en barndom med mye bortover- og nedoverski. Høydeskrekken oppdaget jeg en vakker dag midt i en møkkabakke på Norefjell, og siden det har det vært en prøvelse å bare si ordet ´ski´(brrr). Uklok av skade ble jeg med en kjæreste på snowboardferie i alpene, like ved Kitzbühel, og det var kanskje ikke det klokeste jeg hadde gjort. 5 dager. Han og meg. Bratt-bratt-bratt. Null koordinasjon- og balanseevne. Altfor langt brett, med altfor store sko (jeg er en stor 36, venninnen jeg lånte brett av er høy og bruker ca 41); det endte med at jeg skrenset/akte meg ned på rumpa hver bidige dag, selv etter å ha drukket med til mot på glühwein på enhver fjelltopp, og en dag ble løypemannskapet (som kjørte ved siden av meg på snøscooter) sint på meg og min suicide mission, og brølte til meg at jeg kom til å bli funnet død i et skogholt i morgen. Det skjedde da ikke, men da jeg (etter voldsomme anstrengelser) klarte å krype oppi badekaret samme kveld hadde jeg 17 (!) svarte blåmerker – og det bare på den ene skinka.

    Så da tiden var inne til å finne seg en Ordentlig kjæreste, på Sukker, må vite, var dette deler av min beskrivelse av Drømmemannen: ´Han burde være glad i å gå ut og møte vennene sine, både med og uten meg. Han kan godt være glad i å gå langrenn/stå på snowboard/seile/gå tur i fjellet og sånt, men ikke forvente at jeg skal bli med hver eneste gang.

    Følgende kan gis bort til noen andre:

    -Friluftsgale menn som bare mååå campe og forkulle ting på primusen i hver eneste ferie og har vært innom absolutt alle fjellhytter som finnes
    -De som kiter/surfer/står på snowboard/rafter hver eneste helg og absolutt ikke kommer til å prioritere enkelte helger med meg på sofaen, eller som ler av mine pinglete triceps og mangel på sixpack
    -Innrøkte, dvaske, forfyllede, kvasiurbane, pretensiøse byfolk (jeg kan være ganske dvask, forfyllet og urban selv, men forbeholder meg retten til å luke ut verstingene)´

    Nå viste Mannen seg å faktisk være ganske glad i friluft, men fisking er en gutteting (jeg kan bli med for å ta bilder eller bade eller generelt bare være groupie). Det er verre med skisportbiten. Kompromisset er at vi har en helg eller to på fjellet i året (han har dessverre hytte på Geilo…), og da blir det 1-2 turer i slalåmbakken. Jeg husker de to foregående vintrene med skrekk og gru; husker at jeg hylgrein så mye inni masken at deg dogget, og det beste jeg presterte da jeg fikk stå mellom bena hans, mens han kjørte baklengs. Nå har jeg gitt meg selv ekstra-super-kjæreste-brownie-points ved å få ham innpå tanken om GUTTETUR til alpene neste år. Heia meg, jeg er slu.

    Oops, blidde litt langt, håper det går bra, vår alles kjære Bridget😉

    • #14 by slikejenter on mars 15, 2011 - 8:04 am

      Å gud, jeg har også vært på sånn skummel alpeferie….! Ikke med kjæreste, men likevel. Glüwein hjalp en del, da.

      Veldig bra sukker-deal. Nå blir jo jeg kjempenysgjerrig på om du traff denne nåværende friluftende-men-greie mannen på sukker?

      Jeg er helt enig da, må disse mennene alltid tre sine hobbyer ned over hodene på jentene? Eller er det verre hvis de ikke har noen hobbyer?

      (hobby er et ganske kleint ord, ikke sant?)

      Elsker lange kommentarer🙂

  8. #15 by Glamourlegen on mars 15, 2011 - 5:33 pm

    Ja knallmannen er fra Sukker – han hadde vært medlem et halvt år og jeg var den første han gikk på date med (kresen, må vite!).

    Fra min side var det hakket mer sjuskete (heia sjusker!); jeg kjedet meg etter å ha forlatt studenttilværelsen hvor det ble kjæresterier og andre greier i fleng, og var i full jobb (hvor det IKKE var noen aktuelle kandidater). Så jeg svelget noe stolthet, hoppet i det og meldte meg inn, var lynraskt på fem dater (med stort sett flotte, verbale, velutdannede menn) hvor det ble både klinings og annet som ikke egner seg på nett, og etter tre uker møtte jeg denne fyren og måtte melde meg ut. Første date sa bare pang; vi ble på restauranten til den stengte, gikk på Ryes og sto der og drakk øl og smilte lurt til hverandre til det stengte, deretter sto vi på Løkka utenfor Godt Brød og så på brød som hevet gjennom vinduet, og så puttet han meg galant i en taxi. Neste date varte enda lenger, den etter der i to døgn (!), og så var det kjørt. Nå har vi vært sammen i over to år, forlovet i ett, samboere, og skal gifte oss til sommeren.

    Har promotert Sukker sterkt blant venninner, siden det merkelig nok kommer en ny singelbølge i gjengen når man nærmer seg tredve, men ingen har hatt like mye flaks. Ennå.

    P.s. spennende å følge med på utviklingen med denne nye flammen din!

    • #16 by Alt godt on mars 17, 2011 - 12:57 pm

      Så bra! Du har vore like heldig som meg, eg fann min på Asylet. (Alle som ikkje bur i Oslo stussar litt på dette.) Eg hadde ein slik friskusmann, han skilte eg meg frå, og friskuseriet (og prioriteringane det førte med seg) var faktisk ei medverkande årsak til brotet. Min knallmann er akkurat passe friskus, omtrent som meg, og det passar som hand i hanske!

  1. Bad Karma « Slike Jenter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: