Sjenanse og verdighet

Jeg satt på jobb en dag og hjertesukket til to kollegaer som har vært i gamet litt lengre enn meg. Jeg snakket om fremtiden, om progresjonen, om frustrasjonen og den evige: Hva skal det bli av meg etterpå?

Den eldste av disse så på meg med det jeg kun kan kalle ugleblikket – et sånt rolig, verdig blikk, breddfullt av klokskap og forståelse – dette er i alle fall hva jeg innbiller meg at ugleblikket formidler siden jeg ikke har telepatiske evner.

Og så sier hun: Det skjønner jeg. Men i stedet for å la det bli med det, skisserte hun opp mulige løsninger – realistiske, litt kyniske i følge henne selv, men mest av alt interessante. Til å leve godt med, endatil.

Hun er en sånn person som du tenker aldri blir aggresiv eller stressa, holder seg stoisk og verdig gjennom enhver situasjon. I mitt stille inn har jeg gjort henne til mentoren min. Jeg er for sjenert til å spørre sånt, men jeg tror jeg kan rådføre meg med henne skulle behovet oppstå.

Jeg håper uansett at jeg, om 30 år, kan være en anelse som henne.

Advertisements

, ,

  1. #1 by Hilde on mars 11, 2011 - 2:14 pm

    Åh. Det hørtes kjekt ut! Jeg trenger også en slik en. Hvor kan man få tak i sin egen?

    • #2 by slikejenter on mars 12, 2011 - 9:13 am

      Man må bare snuse litt rundt 🙂 Ta på brillene som filtrerer fram tøffe voksne damer! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: