Alone in London / Alone in Berlin

Jeg var alene på den største flyplassen i verden*. Jeg hadde grått mine modige tårer i telefonen og følte meg som den ensomste på jorda. Det var kaldt i ankomsthallen, dørene sto vidåpne mot vinteren og jeg, logisk resonnerende som alltid, tok med meg mine førti kilo bagasje og heiset opp i andre etasje. Varmen stiger, vet jeg. På gulvet, ved veggen fant jeg en plass og ble raskt kjent med en finne og en kanadier som ventet like ved. De fikk passe bagasjen min mens jeg gikk etter proviant.

Jeg så tittelen med en gang og skjønte at den boka måtte jeg lese. Uansett, men særlig nå. Alone in Berlin. Jeg leste gjennom natta, neste morgen, på hotellrommet jeg endelig fikk, på cafe, alene i London, og endelig tilbake på Heathrow, litt lettere til sinns leste jeg. Alone in Berlin.

Det er en særegen bok. Skrevet like etter krigen av en tysk alkoholisert forfatter, Hans Fallada. En venn fortalte ham historien om ekteparet som spredte anti-nazistisk propaganda på postkort i Berlin. Et spedt forsøk på motstand, de var, som tittelen tilsier, alene i Berlin, satte livet på spill for noen enkle postkort mot regimet. Skriv den historien, oppfordret han Fallada, som var døden nær. Fllada skrev historien på 27 dager og døde like etter.

Det er en underlig stemning i boka. Den er preget av sorg, elendighet, frykt, men mest av alt kanskje ekteparet Quangels halsstarrige motstandsvilje og menneskelighet. De nekter å bli en del av maskineriet. Det er mange interessante skikkelser i romanen, mange basert på virkelige personer. Fallada og oversetter Michael Hofmann greier – og det er imponerende – å skape et galleri av personer du tror på. Og det er noe svært moderne, thriller-lignende ved Gestapos jakt på noen usle kortskrivere. Selv om vi ikke kan forestille oss terroren, frykten Berlins befolkning måtte leve under, smaker du likevel på den gjennom Falladas penn. Det smaker ikke godt. Men det er likevel så lesverdig at du må tåle å bli litt sliten (for det blir du).

Årets siste litterære anbefaling?

* Vet at det ikke er den største flyplassen i verden, men sånn føltes det.

,

  1. #1 by Elisabeth on desember 27, 2010 - 10:26 pm

    Skal leses og er notert på lista!

    (Og jeg tror du ville like Triumfbuen av Erich Maria Remarque…)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: