Franske kvinner i nød

Det er en allment kjent sannhet at hoteller i London ofte er av tvilsom standard. Det veier de opp for ved å gi seg selv terningkast. Det hotellet jeg bodde på i helga, for eksempel, hadde gitt seg selv terningkast tre. Friskt satset, synes jeg, siden vegg-til-vegg-teppet var fra syttitallet, lampene manglet pærer, fjernkontrollen funka ikke og doen var på gangen.

Men – man er ikke i London for å sitte på hotellrom. Det vet alle taskenspillerne som driver disse etablissementene, og bruker dermed minimalt med ressurser for å gi inntrykk av noenlunde pene, rene rom. Det holdt med den ene dagen da de tok bilder.

Derfor ble jeg gledelig overrasket over dusjfasilitene på Not So Grand Hotel. Shabbyness aside, hotellet kunne skilte med Englands Beste Trykk. Herlig. Jeg har ikke enormt mye erfaring med britiske bad, men alt jeg har vært borti så langt er lite imponerende. Særlig dette med trykket. Hvis vannet bare sildrer stakkerslig fra dusjhodet, ja da skyller jeg like godt av kroppsdel etter kroppsdel i vasken. Terningkast fire for bad, altså. Enn så lenge.

Jeg satt på do den siste morgenen, og hadde falt litt i tanker som jeg gjerne gjør akkurat der. Plutselig hørte jeg et brak. Og deretter vill banking. Og en stemme:
Anyone! Can anyone hear me? I’m locked inside the bathroom! Help!
Jeg satte fart i do-prosjektet og løp bort til badet.
Yes, hello! sa jeg. Don’t worry! I’ll go down to the reception desk and have them come help you.
Oh, thank you. Hørte jeg innenfra. Do you speak French?
Franksmenn, altså. Alltid skal de pushe språket sitt på andre. Jeg tenkte at min amatør-fransk på ingen måte ville hjelpe damen i nød, så jeg sa nei, og sprang inn til meg selv for å bytte fra håndkle (ja, jeg sover i nettoen) til klær.

I resepsjonen gjorde jeg anskrik. En amerikansk dame bevitnet opptrinnet (Meg: A woman has locked herself in the bathroom. Indisk resepsjonist: Ok, I’ll get José) med interesse.
Hun spurte: Do you know if they serve breakfast here?
No, they don’t, sa jeg. Og hadde lyst til å tilføye: And we should all be glad, I think.
Right… sa hun, og så ut som om hun tenkte det samme.

I mellomtiden hadde José gjort entré, med verktøykassa under armen peste han opp trappene etter meg.
Help has arrived, ropte jeg til den franske damen. Vurderte situasjonen. Og stakk inn til meg selv.

Da jeg nysminket og udusjet forlot hotellet en halv time senere var José i ferd med å skru døra av hengslene.

  1. #1 by astarkvedja on november 5, 2010 - 11:27 am

    Løvvly..

  2. #2 by Frøken Hamilton on november 5, 2010 - 9:10 pm

    haha!!! dett var gøy!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: