Pardon my French

Jeg er på vei inn i spisesalen for å innta dagens viktigste måltid, frokosten. Jeg har trøtte feberøyne og bustete hår. Foran meg går tre unge gutter (den eneste typen gutt som fins her). Sistemann holder oppe døra for meg.
-Tnkzzz, breker jeg.
Han snur seg og smiler. Sier oppglødd:
-Merci?
-Yes, merci, whatever, mumler jeg hest. Jøss er han fransk, tenker jeg. Who knew. Hadde jeg vært ti år yngre hadde jeg sikkert vært dåneferdig for en sånn yngling.

Jeg merker han ser på meg hele veien mens jeg laster brettet mitt med grapefrukt og smoothie og egg og vegetarpølser (jeg sulter ikke, hvis noen trodde det). Jeg har betalt, hentet vann og ingefærte, og er i ferd med å kverne salt over eggene da jeg hører:
-Are you French? Han spør med ivrig stemme og sjarmerende smilehull.
-No, sier jeg, som sant er. Ikke like ivrig.
-Then why did you say ‘merci’?
-I dindn’t. I only said it because you said merci, I said thanks, but my voice is kinda coarse right now, babler jeg.
-Oh, sier han. Ser litt skuffa ut. -I see.
Neste gang, tenker jeg. Neste gang sier du bare ‘oui’ og løper din vei.

  1. #1 by astarkvedja on oktober 22, 2010 - 2:04 pm

    Herlig!(Jeg er på lesesalen og må beherske forekomsten av latterutbrudd) Og god bedring!

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: