Til oss som bare har sagt a

Jeg er tretti år. Jeg synes jeg ser yngre ut enn bildet mitt av tretti og sender småforelska blikk til meg selv i speilet. Fin, tenker jeg, i alle fall når håret er nyvasket og sminken ikke har møtt verken vindpust eller vinkelregn. Fin. Det er morgen og jeg står naken foran speilet og jeg ser ikke en millimeter annerledes ut enn for fem år siden, bortsett fra at jeg har akk o ve enda et par føflekker og mye lengre hår som krøller seg over skuldrene.

Jeg er tretti år, og jeg merker det mer på andre enn meg selv. Folk begynner plutselig å gifte seg. De får barn. Før fikk de toppen hund eller el-bil eller kanskje hytte. Nå er det unger, og de lager dem selv. En unge krever like mye vedlikehold som den morkne stua oppe i Nissedal, om ikke mer, det er det jeg har hørt. Og utstyret som følger med? De handler barnevogner som ser ut som fremtidsfartøy og snakker om ting jeg ikke vet noe om. Bleier. Barnemat. Brystpumper, og en mengde andre ting på b.

Jeg er tretti år, og kjøper ingenting som begynner på b, bortsett fra babygaver og bh-er (til meg selv). Jeg kommer aldri hjem før sju, lager rare middager med kikerter som jeg spiser alene, og jeg skjønner at det kanskje må være noe mer. Jeg drømmer om han mannen som igjen gir meg lyst til å skippe alt som heter trening fordi det fins andre måter å øke endorfinnivået på. (sende sms-er etter jobb: Skal vi pule, typ NÅ?). Jeg vet jo han vandrer der ute på jorden, men til nå har han ikke imponert med verken retningssans eller timing. Jeg er her!

I mellomtiden er det bryllup. Baby showers. Barnedåper. Babyvisninger. Ting på b. Jeg drar dit alene og spør frekt etter de grufulle detaljene fra fødselen, som moren alltid gir meg med en blanding av overbærenhet og iver. Selv må jeg svare på hvordan det går med kjærligheten. Jeg skjønner at det er en måte å holde samtalen i gang på, men hva skjedde med å sladre om felles kjente? Snakke om været? Diskutere sminke? Det er jo helt utrolig at du ikke har kjæreste, sier de. Og det skal visst være et slags kompliment, men det er jo ikke det. Du som er så fin/bra/sjarmerende/morsom (fyll inn det som passer). Det er L’oreal som har snappet opp slagordet fordi du fortjener det. Kjærligheten var for sent ute. Da den fikk velge var det bare går det så går det igjen. Og det kan vi vel enes om ikke er spesielt lovende. Jeg smiler anstrengt og tenker at det snart må komme et offentlig regelverk mot å si slike ting. Kjærlighet og parforhold behovfordeles ikke. Velferdsstaten strekker seg ikke langt. Selv idioter har kjærester. Og man blir ikke mer interessant å snakke med av den grunn. Kanskje tvert i mot. Men det tør jeg ikke si. Samtalen går videre, de kan ikke løse mine problemer, ingen kan det, stakkars meg, hun som alltid er alene. Plutselig er det mager og kremer og gutt eller jente. Fra å føle meg som et kasus, kjenner jeg meg med ett intenst utenfor og begynner å bla i Mor&Barn. –Er det mer kaffe spør jeg, mens de andre drikker ammete fra store kopper. -Kaffe, anyone?

Den kvelden får jeg ikke et eneste forelska blikk i speilet, derimot ser jeg hatsk på meg selv og sier strengt: Ikke rart du er aleine så selvopptatt som du er. Slutt å glo. Du er patetisk.

Jeg skal se på en ny baby. Jeg har moderate forventninger. Men venninna mi har satt liv til verden, og livet må tas i nærmere øyesyn, selv om det tar en time med tog og babyer ser mistenkelig like ut. Jeg forventer en nypudret delirisk lykke, et pludrende guttebarn kledt i kjønnsbestemt farge og et vakkert harmonisk hjem. På trass har jeg kjøpt babygave i rødt.

Da jeg kommer fram er venninna vår befriende som før, rolig og blid og uekstatisk. Samboeren hennes er like syrlig som han pleier og jeg spiser eplekake og muffins og baby mama overgir baby in white til mine usikre armer. Leiligheten er rotete som før og den nybakte moren medgir, like befriende, at hun gleder seg til å begynne på jobb. Jeg går derfra litt lettere enn da jeg kom. Ikke spor av selvtilfreds annerledeshet i det familielivet. Kanskje det er håp for oss som ikke ennå har kommet til bokstaven b.

, ,

  1. #1 by AM on oktober 19, 2010 - 7:28 pm

    Ah, du skriver så bra! Digger!

  2. #3 by Tenkerbell on oktober 20, 2010 - 5:38 am

    Fine innlegget i morgenkaffen… Jeg er heller ikke kommet til b, og selv om de rundt meg stresser over dette gjør ikke jeg det nevneverdig, bare av og til, og da pleier jeg å roe ned et bekymret sinn med at hvis jeg absolutt vil ha en baby en gang har jeg hørt at de lar seg fremskaffe i Danmark helt uten at jeg dermed må unnfange den (babyen) med en tilfeldig utvalgt nisse midt i midtlivskrisen. Og så føler jeg meg litt bedre🙂

    • #4 by slikejenter on oktober 20, 2010 - 10:21 am

      Danmark har nok roet noen engstelige kvinnesinn, ja. Vennene mine er lite b-stressende, selv om en del av dem selvsagt – det er livets gang – har valgt den veien. Jeg står der jeg alltid har stått, føler jeg, og det er kanskje det som er vanskeligst.

  3. #5 by smgj on oktober 20, 2010 - 7:17 am

    Jeg har en venninne som ikke har mistet seg selv til fordel for ungene. Hun er en bra mamma etter det jeg kan bedømme, men hun er ikke BARE mamma… og det gjør at det også er større plass til venninner som ikke er mammaer… Deilig og mye mindre sliltsomt enn å forholde seg til 110%-mammaene.

    • #6 by slikejenter on oktober 20, 2010 - 10:23 am

      Jeg kjenner ikke så mange 110%-mammaer, heldigvis, og jeg tviler på at jeg ville blitt en selv. Det er bare så merkelig hvordan man kan føle seg lost når andres prioriteringer endres, mens ens egne fortsatt er i hovedsak en selv.

  4. #7 by Pike sier on oktober 20, 2010 - 8:58 am

    Spot on! Spot on! Sa jeg spot on? Tusen takk! Jeg er ikke alene! Det fins flere der ute. Som skjønner. Som heller ikke har kommet lenger enn hit.

    Perfekt. Dette innlegget var perfekt i dag og for tiden. Takk igjen:)

    • #8 by slikejenter on oktober 20, 2010 - 10:25 am

      Selv takk, det er bra det ikke faller til stengrunn, det jeg skriver. Og jeg tror nok det kan være en del som kjenner blaff av sånne følelser, selv om det på en måte ikke er lov, siden man først og fremst skal glede seg på andres vegne. Men så har man ikke helt redskapene til det alltid fordi man ikke helt kan sette seg inn i noe som virker så fjernt for en selv.

  5. #9 by Runnergirl on oktober 20, 2010 - 12:14 pm

    Å, dette kunne vært meg! Rent bortsett fra at du skriver fantastisk, mens jeg ville skrevet som en jurist.. Fabelaktige deg:D Så bra at du (og slike jenter som oss) finnes!

    • #10 by slikejenter on oktober 21, 2010 - 9:03 am

      Ikke sant🙂 we are not alone…🙂 og tusen takk for komplimentet🙂

  6. #11 by wine-fueled narcissism on oktober 20, 2010 - 3:05 pm

    Det er en fryd å lese det du skriver. Kudos!😀

  7. #13 by Lillan on oktober 20, 2010 - 4:25 pm

    Eg ler og griner om ein annan – du skriv det vi alle tenkjer, og på ein forbaska flott måte🙂 Eg blir alltid like glad når du har oppdatert bloggen din med eit nytt innlegg. Ha ein strålande onsdagskveld!

    • #14 by slikejenter on oktober 21, 2010 - 9:01 am

      Det er godt å høre at det er flere av oss der ute. Og tusen takk🙂

  8. #15 by Marianne on oktober 21, 2010 - 6:28 pm

    åh, dette var fint å lese. Jeg er plutselig den eneste single blant gifte venninner med barn, og det er deilig med en bekreftelse på at det faktisk finnes andre single der ute et sted! Selv om jeg fortsatt klarer å lure med både gifte og mødre m/baby på fredagspils både nå&da🙂 Du skriver så BRA!

    • #16 by slikejenter on oktober 24, 2010 - 11:11 am

      Det er ganske mange av oss. Av og til er det bare sånn at man føler seg håpløst ute av sync med der man ‘burde’ vært. Hva nå det egentlig betyr. De fleste av mine godt etablerte venninner er også med på fanteri, selv om de nødvendigvis må prioritere litt annerledes enn før. Bra folk er bra folk, uansett.

      Og tusen takk! OG velkommen hit🙂

  9. #17 by Sonja Dadam on oktober 22, 2010 - 10:00 am

    For en fintrist tekst. Eller ikke trist, bare litt sånn… vemodig? Men jaffal fin!

    • #18 by slikejenter on oktober 24, 2010 - 11:09 am

      Takk! Litt begge deler kanskje. Pluss en liten del frustert, kanskje.

  10. #19 by Maria on oktober 22, 2010 - 11:11 pm

    Jeg elsker deg, jeg. Hva skulle man gjort uten deg og tekstene dine? Neiognei. Ingen verdens ting.

    • #20 by slikejenter on oktober 24, 2010 - 11:08 am

      Haha, hva skulle jeg gjort uten sånne kommentarer😀

  11. #21 by epione on oktober 23, 2010 - 4:58 pm

    Så godt du skriver! Herlig, herlig blogg!

    Og det er helt sant, det med babyer og ting på b og alt det der. Det er akkurat sånn det er, jo!

    • #22 by slikejenter on oktober 24, 2010 - 11:08 am

      Tusen takk! Og velkommen hit🙂 Og ja – er det ikke litt sånn det er…?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: