Greit å være generalist.

Over frokosten opplevde jeg en åpenbaring. Ikke en religiøs sådan, men jeg kjente en grad av selvinnsikt jeg, for å være helt ærlig, sjelden har. Derfor åpenbaring.

Jeg hadde lyst til å åpne innlegget med at jeg har vært ulykkelig i to år fordi jeg har prøvd å presse meg selv til å være noe jeg ikke er. Det er ikke sant. Jeg har ikke vært ulykkelig. Det er et sterkt ord. Men jeg har vært utilfreds. Til tider litt på randen.

Jeg jobber med et doktorgradsprosjekt. Det går trått, som jeg av og til gir uttrykk for på bloggen, selv om den primært ikke er et arbeidrelatert organ. Uansett. En doktorgrad gir en form for spesialisering som både er nødvendig og spennende hvis man øsnker å jobbe med undervisning og forskning på høyere nivå. Men det er, som en av mine engelske bekjentskaper uttrykte det «a luxury. It’s not necessary, not at all.» Som stipendiat blir man ofte overveldet av kunnskapen som omgir en, særlig i form av eldre kollegaer; de framstår av og til som allvitende, allestedsnærværende for en beskjeden jente fra landet. Jeg har alltid vært en av de flinkeste. Nå kan jeg alltid minst.

Men, kjære, tilbake til åpenbaringen.

Jeg leste On Writing Well – en superb bok om skrivekunst av William Zinsser. Ikke bare inneholder den en mengde tips om hvordan man finner kjernen i egne tekster, hvordan man forbedrer struktur, språk, stil – den gir også en grad av innsikt generelt. I alle fall opplevde jeg det, der jeg satt med min andre kaffekopp og tok livet med ro. Zinsser skriver at han er en generalist, og at han, i møte med spesialister ofte har følt seg utilstrekkelig. Og det, sier han, er overflødig, all den tid det ofte er generalistene som formidler spesialistenes fag.

Da slo det ned i meg: Jeg er en generalist. Det er det jeg er, jeg er ikke dum, eller lat (ok, litt lat) og uinteressert. Men jeg er ikke bare et fag. Jeg har en variert bakgrunn, jeg har hatt et uttall jobber, og tatt skremmende mange studiepoeng innenfor ulike emner. Jeg er interessert i en mengde ting, men jeg er ikke utpreget interessert i ett tema over et annet. Hvorfor tar du da en doktorgrad, spør du kanskje. Fordi jeg kunne. Fordi det var en mulighet som ble presentert for meg, og jeg griper ofte muligheter på refleks. Og selvsagt er jeg interessert i faget mitt. Men kanskje ikke så mye som trengs.

Jeg skal nok gjennomføre, og jeg skal nok greie det. Men jeg skal gjøre det med den trygge vissheten om at det er greit at jeg ikke er eksperten alle henvender seg til. Jeg kan mye likevel. Min forse ligger i det generelle. Ingen skam i det. Jeg kunne blitt 500 andre ting enn det jeg er i dag. Og det kan jeg fortsatt (for en lettelse). Dessuten – en avhandling er noe man gjør. Ikke noe man er (mitt mantra for tiden).

Mitt problem har aldri vært å velge. Mitt problem har alltid vært å velge bort.

Advertisements

,

  1. #1 by astarkvedja on oktober 15, 2010 - 4:34 pm

    Nå er jeg bare en skarve masterstudent, men jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver her. Jeg sitter nå fram til mai med en masteroppgave jeg synes er interessant å jobbe med, det er ikke det, men jeg kommer aldri til å brenne for den. Det samme med faget mitt. Jeg liker å kunne litt om mye, jeg klarer rett og slett ikke å brenne nok for noe som helst til å virkelig spesialisere meg i det. Jeg trives ikke med å spesialisere meg. Jeg går lei og drømmer om andre liv og føler at mitt eget liv snører seg sammen. Men det er jo selvfølgelig bare tull.

    • #2 by slikejenter on oktober 16, 2010 - 5:18 pm

      Jeg har friskt i minne min egen masteroppgaveskriving. Og følelsen er mye den samme – bare at den nå er spredt utover fire år… Husker jeg ble et troll på slutten, og det var føst etterpå jeg fikk perspektivet: det er ikke verdens ende, ei heller verdens sentrum. Og så begynte jeg i en jobb som hadde INGENTING med masteroppgaven min å gjøre. Hvis det kan være noen… trøst?

  2. #3 by Sulvis on oktober 15, 2010 - 10:06 pm

    Åh! For et fint og sant innlegg for mange av oss.

    Hadde mine mistanker om at det var doktorgradsrelatert, det utenlandsoppholdet ditt. Veldig nysgjerrig på hvilket felt du endte med å ikke velge bort.

    • #4 by slikejenter on oktober 16, 2010 - 5:21 pm

      I’m glad you like. Har fått et par kommentarer (på privaten) om at folk kjenner seg igjen.

      Jeg er i England i kraft av min phd-status. Og på et vis kunne jeg gjerne sagt mer om feltet mitt, men jeg er så paranoid når det gjelder anonymitet, at jeg lar det bero så lenge. Det jeg kan si er at det er med samfunnsvitenskapelige briller jeg ser verden med for øyeblikket 🙂

  3. #5 by Tenkerbell on oktober 16, 2010 - 8:50 am

    Jeg leste dette innlegget i går formiddag, jeg leste det i går kveld og jeg leste det på morningen i dag. Jeg vet ikke om jeg er en spesialist eller en generalist, men innlegget er virkelig godt når man stadig leser det igjen og det får en til å tenke! Jeg liker bloggen din 🙂

    • #6 by slikejenter on oktober 16, 2010 - 5:24 pm

      Takk, søte du. Jeg er veldig glad for å høre det. Jeg er stadig innom hos deg også, men er ikke så flink til å kommentere.

      Poenget mitt er i alle fall litt det at selv om det er veldig imponerende med dybdekunnskap og ekspertise, så betyr det ikke at vi som tenker at vi ikke har det må kjenne på noen som helst slags form for mindreverdighetskompleks.

      Det var vel mest det. Driver og klapper meg selv litt på skuldra om dagen… 😉

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: