Min kamp I (mot desserten)

Jeg er opptatt av mat om dagen. Ja, det er jeg forsåvidt alltid, men litt mer enn vanlig nå når jeg spiser på dining hall og får alt lagd til meg (og dessuten har et ganske innholdsløst liv, men det får stå i parantes). Hva skal vi ha til middag i dag, tro? Det er sjelden jeg stiller dèt spørsmålet.

Skeptikere advarte meg mot det engelske kjøkkenet før jeg dro. Alt er fritert, hørte jeg: Til og med sjokoladen. Glem grønnsaker, glem frukt. De kjører sikringskost. Vi ses om pluss ti kilo. Jeg mente det umulig kunne være så ille. Jeg har da sett at Jamie Oliver på fjernsynet og han synes å ha tatt det vonde med det gode i britisk kantinematbransje.

Som jeg elsker å ha rett! Her er det både frukt og grønnsaker, salatbar og næringsinnhold. Er jeg heldig får jeg med meg en nylagd smoothie om morgenen. Hva spiste jeg til frokost i dag? Grapefrukt, müsli og egg. Kaffe. Vann. Middag i går? Ovnsbakt laks, dampet brokkolig og salat. Youghurt. Lunsj? En grov baguett med hummus og bakte grønnsaker. Min skeptiske venn har dog delvis rett – det er mye stekte poteter, hvitt brød, tvilsomme pølser også. Jeg velger å velge de sunne tingene. Av og til er det veldig vanskelig. Det er nemlig dessert hver dag. Og hvilken dessert!

I barndommen min hadde vi dessert hver dag. Og før du begynner å misunne meg det, bør du spørre hva vi hadde til dessert. For da kan jeg si: Ikke noe som fikk mine melketenner til å løpe i vann.

Vanligst var:

Fruktgrøt/kompott m/vaniljesaus* eller melk*
Fruktsuppe (med djevelens buse**, svulmet opp til dobbel størrelse)
Surmelk* med kavring og sukker
Puffet ris med melk* og syltetøy

Carbo-rama, altså. Med melk. Det var min farmor som i sin tid insisterte på en søt middagsavslutning, og etter at hun døde vedvarte skikken. Jeg har en gammel familie og har bevitnet at de som opplevde krigen har et helt spesielt forhold til sukker. Faren min og onklene mine pleide å spise brødskiver med sukker eller sirup. Alltid en kake til kaffen. Kjeks. Sukkerbiter – som de spiste! At de ikke har fått diabetes vil jeg på det nærmeste kalle et mirakel. Kanskje de så på det som en belønning for å ha løpt rundt i skauen, gjemt unna radioer og hva det nå var de drev med på den tida (ikke faren min, han var blott et barn som elsket kaker).

Tilbake til desserten.

Jeg er glad for å ha vokst opp med dessert. Det hadde sin misjon: På et generelt grunnlag ble jeg skeptisk til det. Med noen hederlige unntak:

Rompudding. Oh, whipped goodness from heaven.
Karamellpudding
Rabarbrasuppe
Alle slags bær med fløte* og sukker, men særlig multer

Uinteressert i dessert, altså. Lenge var jeg det. Helt til jeg ble urbanisert, voksen og … tja.. hormonell? Da jeg skjønte at dessert kunne være for eksempel sjokoladekake. Eller ostekake. Eller eplepai. Hva som helst søtt og godt. Likevel er det aldri noe jeg har prioritert til meg selv.

Men når kakene kommer oppi ansiktet mitt, som her, da blir det vanskelig. Apple crumble, ostekake, sjokoladekake, mincemeat pie… Og greier jeg å gå forbi herlighetene, så er det nesten umulig å ikke grafse med seg en av de herlige flapjack-ene som ligger like ved kassa. Oat bars, my ass. Det er kake. Og fryktelig, fryktelig tilfredsstillende.

Så vi ses kanskje om ti kilo pluss – men det er ikke frityren sin skyld – det er desserten.

*Helt uinteressant for meg, da jeg som barn nektet å fukte tørr mat – jeg nektet all form for saus og/eller melk på ting. Knusktørt skulle det være. Unntaket var bær som jeg likte i nær sagt alle former, bortsett altså fra multekrem.

**Rosiner

  1. #1 by koffeine on oktober 13, 2010 - 2:17 pm

    Hoho, herlig!😀

    • #2 by slikejenter on oktober 15, 2010 - 10:07 am

      Ja herlig… jeg kjenner jeansen begynne aa stramme!😉

      • #3 by Maria on oktober 16, 2010 - 5:17 am

        Pass på at du i det minste får igjen knappen! Gjør du ikke det, så blir det vel 15 kilo pluss, hihi😀

  2. #4 by Elri on september 19, 2011 - 6:37 pm

    Knusktørt skulle det være! Jeg ler meg ihjel! Hadde en del av det samme selv, men kunne ikke måle meg med broren min. Han spiste cornflakes uten melk. Og knekkebrød med potetgull.

    Jeg er fortsatt veldig glad i sprøtt. Sprøtt, salt, surt, litt bittert og litt søtt. Nam!🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: