På vei et sted

Det kjennes kjent, fremmed, skummelt og trygt. Spennende. Morsomt. Stas. Det kjennes fint. Først og fremst, ja, kjennes det veldig fint.

Jeg vet. Jeg vet at dette er på vei et sted. Vi er på vei et sted. Foreløpig er det så nytt at jeg ikke vil pushe, du vil ikke pushe, ingen vil si for mye, men heller ikke for lite. Vi balanserer oss avgårde, prøver oss frem. Forsiktig.

Jeg lurer litt på hva som gjør at man liker noen? Sånn umiddelbart, du vet, når det er fantastisk men nesten litt ubehagelig at en bestemt person er i nærheten fordi du får en fysisk reaksjon, det kiler litt i magen, du blir sjenert og ekstremt oppmerksom på alt ved deg selv. Det kunne vært noen andre. Nå er det ham.

Jeg kan ikke si hvorfor, men det blir ikke mindre sant av den grunn.

Advertisements

,

  1. #1 by Elisabeth on juli 31, 2010 - 10:05 pm

    Yay! Enjoy 😀

  2. #2 by slikejenter on august 2, 2010 - 8:15 am

    I enjoy! Jeg sliter litt med å tørke av meg pusefliret som synes å ha blitt ganske permanent… Oh well – hverdagen kommer nok tilbake den au… 😉

  3. #3 by Alt godt on august 4, 2010 - 8:53 am

    Å, det er kjempevanskeleg. Eg er der, og i tillegg er han langt borte. Vondt og godt på ein gong.

    • #4 by slikejenter on august 5, 2010 - 7:45 am

      Helt enkelt er det kanskje ikke. Men jeg synes det er så fantastisk å ha snublet over et menneske som får meg til å smile nesten hele tida. Det er lenge siden.
      Krysser fingre for deg og din 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: