Personlig overlevelsesguide: 17. mai

Litt tidlig ute, kanskje, men det er straks bare ti dager til vi skal feire norsk selvstendighet og selvfølelse (helt overflødig i grunn, siden begge deler fins i rikt monn allerede. desto større grunn til å feire, kanskje).

Etter at jeg ble voksen-ish har jeg skjønt at det ikke bare er jeg som har et litt anstrengt forhold til nasjonaldagen. Tidligere holdt jeg tett om det, i frykt for å bli stemplet som asosial og antinasjonal.

Det handler dog ikke om noen aversjon mot landet eller folket som sådan – det handler om min personlige opplevelse av feiringen. Barnetog, jaddajadda, bedre enn militærparade. Men – jeg skjønte aldri hvorfor vi skulle være så forbanna glade. Jeg skjønte aldri hvorfor vi måtte rope hurra. Jeg skjønte aldri helt poenget. Jeg likte is og brus, men det pleide alltid å være dårlig vær hjemme, og det er ikke like stas å spise is mens det sludder rundt deg.

Alle skulle ha nye klær, og det var ikke alltid mine foreldre hadde forståelse for det. Dessuten – det er ikke alltid like lett å se fin ut mens det sludder rundt deg.

Alle skulle gjøre morsomme ting og det skulle være samlinger på skolene rundt omkring, alle skulle i morsomme selskaper og alle skulle feire. Sludd eller ikke sludd.

Vi feiret aldri. Jeg kan ikke huske at vi dro i morsomme selskaper eller hadde det så jævla gøy. Da jeg ble eldre fant jeg fort ut at greia var å ta seg en durabelig fest den 16. også sløve i skyggen (eller sluddet) på selve dagen.

Nå følger jeg min egen mal for å komme fra det med vettet i behold.

PÅKLEDNING
Jeg har bunad. Fikk til konfirmasjonen som alle andre. Og det er fint, javisst. Men alle trodde jeg skulle «vokse inn i den». Jeg kan ennå høre sydamens skråsikre stemme: -Nei, det er klart hun kommer til å vokse mer. Bare vent!

Jeg venter fortsatt.

Sydamen trumfet naturligvis sin vilje gjennom, med støtte fra min mor som nok hadde et håp om et par centimeter til. Da den store dagen kom førte denne vrangviljen til at jeg måtte bruke bukseseler for å heise skjørtet opp fra bakken. Neongule bukseseler var alt jeg hadde. Ikke optimalt, nei, så jeg tilbragte konfirmasjonsdagen med å skule ned på skuldrene mine i frykt for at de* skulle krype nedover, og dermed stå i grell kontrast til resten av mitt relativt sobre antrekk. Som dere skjønner: bunaden er fortsatt altfor stor, både i lengden og i bredden. Jeg føler meg direkte ulekker i den. Ikke er jeg flink til å stryke bunadskjorter heller, til min mors fortvilelse. Kanskje blir det stas med bunad engang, men det å ikke bruke den er for meg synonymt med å føle meg bedre. Jeg har mange fine kjoler. Som passer. Så jeg velger en av dem.

AKTIVITETER
Som barn klarte jeg aldri helt å more meg over leker som å springe med et egg på en skje eller hoppe i sekk. Dengang da var jeg rimelig blasert, og dessuten fryktelig, fryktelig sjenert, så alle slike store folkeansamlinger voldte meg stor møye. Som voksen har jeg skjønt at cluet er å finne en fin gruppe mennesker – moderat i størrelse – som man henger med, og det man gjør er at man pynter seg, spiser, og drikker. Har en fest, med andre ord. Men festen er forkledt under navn som «brunch», «champagnefrokost», «17.mai-lunsj» eller lignende. Alt som rettferdiggjør å drikke før klokka tolv.

UNDERHOLDNING
Nrks’ manisk joviale nasjonaldagssendinger må gjerne stå på tv-en, men ingen følger vel egentlig med. Når stemningen når et visst punkt kommer noen til å mene at det er kjempemorsomt å synge «Ja, vi elsker». Og det skaper faktisk god stemning, særlig når ingen kan mer enn første vers.

MAT
I barndommen snakket alle om pølser og is. Jeg tror faktisk det pågikk en årlig konkurranse internt i klassen om hvor mange pølser og hvor mange is man kunne presse i seg. For på 17. mai kunne ingen foreldre si: -Nei, ti is får holde. Man kunne spise til man ble sjuk.

Ah, herlige voksenliv! Koldtbordmat og spleiselag er fint. Eggerøre og spekemat. Personlig er jeg en stor tilhenger av vaffelsteking. Alle elsker vafler, og det kan gjøres litt nå og da. Hva jeg skal ta med i år? Riktig svar: konferer med vertinnen, så ikke hun ender opp med ti liter waldorfsalat og en pakke Strandaskinke.

DRIKKE
Nøkkelen til enhver festlig nasjonaldag. Du kan ta deg et glass til frokost, og bare det er berusende i seg selv. Champagne, cava, spumante… Iskaldt øl eller en fin chablis. Eller hva enn du vil. Og det er alltid like gøy å lage bowle!

*Bukseselene, altså. Ikke skuldrene.

Advertisements

,

  1. #1 by samadhi on mai 6, 2010 - 9:17 am

    Jeg kan ikke huske sist jeg var utfor døra på 17 Mai. Er antagelig mer enn 10 år siden. Og jeg er allergisk mot bunader og «champagnefrokost» også. Alt bare byr meg imot. Joggebukse på meg. Øl. Skitten musikk på høyt volum for å overdøve korps og rop utenfor. Is har jeg selvfølelig hamstret inn. 😀

    • #2 by slikejenter on mai 6, 2010 - 10:09 am

      Å korps… hater korps. Glemte å hate korps i innlegget. Der jeg bor har de begynt å øve, og de øver lenge.

  2. #3 by Martine on mai 6, 2010 - 12:59 pm

    Hei igjen, nå må jeg innrømme at innleggene dine både gir meg et godt pusterom i eksamenslesing og et god pause ellers i hverdagen. Du fascinerer meg fortsatt med gode innlegg og gode ord!
    Jeg har alltid vært i overkant glad i 17.mai, og har i år bestilt tur hjem til Oslo, nettopp på grunn av dagen. Bunad er og noe jeg siden konfirmasjonen min (da jeg fikk bunaden) alltid har prøvd å finne et godt påskudd til å bruke den, men ikke alltid følt meg like vel i den. Min bunad var også litt for stor i tilfelle, også la jeg p meg og fylte den ut – i mine øyne, helt perfekt. Men nå når jeg er tynnere igjen ser jeg ut som en katt i striesekk. Jeg har tenkt (noe du og burde gjøre (hilsen frøken bunadelsker)) er å finne noen som kan sy inn og legge opp. Jeg har en gammel tante som tar noen kroner for å gjøre det for meg, men søk på Finn.no og andre steder, eventuelt husfliden(der blir det fort veldig dyrt (eller kontakt noen fra det stedet du har bunaden fra og hør om de kan hjelpe). Jeg kan love deg at det er verdt pengene! Og når det kommer til skjorta, strukket jeg ALDRI de delene som er skjult, bare masse ekstra arbeid 😉 og 17.mai-opplevelsen endrer seg garantert den dagen du er så stor at du får egne barn 🙂 lykke til! 🙂

    • #4 by slikejenter on mai 7, 2010 - 8:12 am

      Takk – og det er da en glede at jeg gleder andre enn meg selv. Det skal visstnok være den største glede, skal man tro et rim eller en sang eller hva det nå var. 🙂

      Jeg synes også det er fint med bunad – dog ikke på meg selv, av åpenbare grunner. Men som du sier, ting kan jo fikses. Samtidig vil jeg jo gjerne ha et vindu til å legge meg ut litt. Men lengden, den er det nok på høy tid å gjøre noe med.

  3. #5 by smgj on mai 6, 2010 - 1:04 pm

    En av voksenlivets store gleder er å nekte å gå i tog og å nekte å reise hjemmefra 17. mai. Takk for påminnelsen! 😆

    Fru Storlien driver med (bunadsom-)søm (uten at jeg kjenner pris eller kvalitet)
    http://frustorlien.blogspot.com/

    • #6 by slikejenter on mai 7, 2010 - 8:07 am

      fint tips, jeg er jo tilhenger av denne fru storlien, så hvis jeg greier å få ut fingern en vakker dag, er det utvilsomt henne jeg har mest lyst til å kontakte.

      Og hear hear – mange av voksenlivets gleder kan sammenfattes i nekting 😀

  4. #7 by glamourlegen on mai 7, 2010 - 7:16 am

    Skjønner ikke hva sydamen tenkte; supersmal midje og masse vidde hele veien i korsettet. Trenger derfor å legge på meg 5-6 kg, men bare som en gedigen velplassert bilring mellom bryst og navle. Fikk den da jeg var fjorten og sluttet å vokse da jeg var tolv…Bunaden som jeg ønsket meg så intenst til konfirmasjonen er derfor nå et ekkelt hatobjekt (men den kommer stort sett på til jul og er da en flott stemningsskaper; søljene klirrer så jeg høres ut som et helt reinsdyrsledeopptog).

    Barneskolebarn som holder 17. maitale i skolegården og snakker seg varme om 1814, Eidsvoll og grunnlov – sært.

    Sekkeløp KAN være gøy. Med promille.

    Bor midt i Oslo (8 min å gå fra Karl Johan, National og hele sulamitten), så i år skal det flyktes til Sverige.

    • #8 by slikejenter on mai 7, 2010 - 8:09 am

      Hehe. «Sekkeløp KAN være gøy. Med promille». hehe.

      Med fare for å høres ut som en alkoholiker mener jeg at det ofte er litt promille som skal til for å heve fullstendig meningsløse aktiviteter opp i kategorien «moro». Hvis man kan si slik til en lege (glamour til tross ;))

  5. #9 by Synline on mai 8, 2010 - 10:00 pm

    Trøst: I år kan du skru på NRK tidlig på morran og se meg synge en sang jeg ikke kan.
    Heldigvis ikke alene 😉

    • #10 by slikejenter on mai 10, 2010 - 7:23 am

      Dette må jeg helt klart få med meg! 🙂

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: