Psalmer fra kjøkkenet

Det fins mange skumle saker i et kjøkken. Ikke bare ligger kniver som rede mordvåpen overalt, du kan raspe deg, skive deg, banke deg og sette deg fast i miksmastern (min største frykt). Nå er det er også mer giftige saker man kan være uheldig med. Har du prøvd å lukte på salmiakk, for eksempel? Jeg husker søsteren min pleide å narre meg til det da vi var små. Jeg falt for det gang på gang, selv om jeg ble like rystet hver gang jeg stakk nesen oppi den uskyldig utseende flaska. Whiff! WÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆÆ! MAMMAAAAAAAAAAAAAAAAAA!

Alle disse giftstoffene har selvsagt sin misjon. Men de må ikke misbrukes. Eller misforstås.

Jeg har bodd i flere kollektiv i mitt unge liv. Da jeg først bosatte meg i hovedstaden, for eksempel, bodde jeg på Majorstua, sammen med en smått overmoden tenåringsjente, sjarmerende og talentfull på alle mulige måter, og en litt fraværende gitarist som utøvde kunstnerisk frihet i forhold til vaskelista, men underholdt meg med Django Reinhardt både titt og ofte. Det hersket intet regime når det gjaldt oppvask, og det meste ble gjort etter ad hoc-prinsippet, noe som høres fint ut, men sjelden fungerer.

En søndag, jeg husker så godt, kom jeg ramlende inn på kjøkkenet. Inni hodet mitt satt det en fire-fem ondskapsfulle tømmermenn og banket og banket det de var gode for. Det var svært ubehagelig. Dehydrert som en gammel kamel gulpet jeg i meg opptil flere glass vann. Da jeg lot vannet renne steg vannstanden dramatisk i oppvaskkummen (som, i parantes bemerket, var fylt til godt over randen med skitne kjeler og denslags). Jeg stakk en hånd nedi for å røske opp i elendigheten, men ingenting skjedde. Etter en halvlang karriere som servitør er jeg ikke spesielt fisefin når det gjelder slikt, men akkurat denne søndagen kjente jeg at min grense var nådd. Her måtte det sterkere lut til – bokstavelig talt. Ved hjelp av diverse øseredskaper og en sels evne til å lukke neseborene fikk jeg tømt vasken skikkelig. Merkverdig. Det var jo ingenting som blokkerte.

It was plumbo-time.

Det fantes en liten rest i skapet, og jeg helte ivrig på. Det freste og knitret nede i vasken, men den var like tett. Jeg skjønte hva som måtte skje. Jeg stålsatte meg.

It was Brustad-bu time.

Jeg kledte på meg nok til at jeg i anstendighetens navn kunne gå ut og vagget bort til nærmeste søndagsåpne. Som vi alle vet stables det i høyden på disse stedene, og alltid er det utidige køer og mye angst der inne. En eller annen djevel hadde plassert plumboen på øverste hylle, og jeg kunne ikke annet enn å betrakte den på avstand. Strakte meg litt etter den, uten at den kom noe nærmere.
-Trenger du hjelp? En høy mann så ned på meg, og prøvde ikke engagn skjule neiånei-så-morsomt-med-små-mennesker-smilet.
-Ja, sukket jeg. Plumbo. Jeg pekte.
Min reddende engel plukket ned en flaske plumbo og gav den til meg. Jeg smilte matt. Er det en ting som er verre enn å gå å handle, bakfull, på en søndag er det å gå å handle, bakfull, på en søndag for så ikke å nå opp til det man skal ha. Den indre uroen stiger i takt med avstanden til det ønskede produktet og alt føles håpløst. Desperasjonen stiger.

Jeg pleier alltid å handle på lørdager.

Men Plumboen var sikret. Jeg trasket tilbake til hjemmet med flasken under armen. Nå skulle den tette vasken få svi! Og de idiotene som ikke kunne vaske etter seg! Gjett om de skulle få høre det!

Alas.

Etter en halvflaske Plumbo var imidlertid vasken like tett, det samme var lufta på kjøkkenet. Jeg kjente meg noe løsemiddelskadet. Men selv om slaget var tapt hadde jeg fortsatt håp om å vinne krigen.

Blikket mitt falt på en artig liten spak ved siden av kranen. Jeg fiklet litt med den og plutselig hørte jeg en surklende lyd fra vasken. Jeg begynte å tappe vann. Det rant ut. Vasken var ikke tett lenger. Den hadde heller ikke vært det. Den hadde simpelthen vært beproppet. På en litt mer avansert måte enn vanlig, men likevel. Jeg følte meg veldig dum. Og noe ruset.

Jeg åpnet vinduene og bestemte meg for å legge oppvaskanklagene på is.

Advertisements

  1. #1 by Bergljot on april 6, 2010 - 7:52 pm

    Utrolig bra;-) Bra du gjøv løs selv i stedet for å ringe rørlegger, iallfall!

    • #2 by slikejenter on april 7, 2010 - 7:48 am

      I know! Selv om jeg tror at det å kontakte en rørlegger hadde vært uaktuelt akkurat den dagen. Men dagen etterpå… nei så flaut.

  2. #3 by smgj on april 7, 2010 - 6:47 am

    Håhå – hva med hjortetakkboksen? Like gøy hver gang det.

    • #4 by slikejenter on april 7, 2010 - 7:49 am

      Håh! Den hadde jeg glemt! Så grufull!

  3. #5 by stïne on april 7, 2010 - 11:56 am

    «Beproppet» er utvilsomt årets ord, hittill. 😀

  4. #6 by Elin on april 7, 2010 - 6:15 pm

    Hehe.. latteranfall her. Og ja, har også handlet i bakfylla. Det var bra du fant den hendelen, for det hadde vært litt vittig (og dyrt!) å involvere rørlegger for å reparere en kronisk tett beproppet vask. 🙂

    • #7 by slikejenter on april 8, 2010 - 7:40 pm

      Utrolig pinlig ville det vært. Og utrolig faktisk, at jeg hadde bodd der såpass lenge uten å skjønne hva den var til. Sier kanskje litt om skylle-oppvaskteknikken min.

  1. Psalmer fra kjøkkenet « Slike Jenter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: