He’s like the dark / but I’d want him

-Hello? Jeg kremtet. Stemmen min hørtes sped og usikker ut. Hvilket den selvsagt var. Jeg sa hallo med spørsmålstegn bak. Det var et spørsmål. Er du der? Hva vil du? Hva vil jeg? Ja, hva vil jeg egentlig?
-Allo? Qui est ce?

Prøv du en gang, å forklare, på stotrete skolefransk, mens hendene og stemmen skjelver at du er hun jenta på toget, hun med beina, nei, kan ikke si det, alle har da bein, hun med lappen, hun fra forrige dagen, hun lille mørke.

-Ah, c’est Vous? Han skjønte kanskje bare på grunn av stemmen min at dette ikke var noen han kjente.
-J’espérais que vous appelleriez. I… hope you call, yeah? And you call. stemmen hans var leken og myk, som fløyel

Prøv du engang, på nesten like stotrete engelsk å avtale et møte i en ukjent by når du er 16, og foretakssom, men likevel noe hemmet av velmendende foreldre som er med deg overalt siden byen er så stor og mennene er ikke som i Norge, her ser de åpenlyst, her smiler de, her roper de til og med, plystrer, stopper deg. Og i begynnelsen er det stas, men etter hvert er det bare slitsomt, for du vil bare gå i fred og dagdrømme.

But where there’s a will there’s a way.

Akkurat som jeg husket. Vi snakker mindre med ord og mer med øyne. Han legger en hånd på nakken min og hårene reiser seg på hele kroppen, selv om det er nesten 30 grader.
-Tu as frois? You cold? Jeg hever automatisk øyenbrynene mine, et tidels sekund før jeg skjønner at han erter. Han lyser av latter og jeg soler meg i ham.

Han kysser meg og jeg tenker dette er mitt første kyss, selv om det ikke er det, det er sånn det skal være, det er dette de skriver om i bøkene, jeg har gåsehud på armene og jeg har lyst til å smelte inn i kroppen hans. Hendene hans i håret mitt, jeg klamrer meg til sterke skuldre for ikke å falle. Ustødige bein.
-Nå må du komme! Jeg hører min mor er ikke bare støttende overfor ung kjærlighet eller hva det nå er.
Og jeg kommer. Jeg er bare 16, og jeg er ikke tøffere, jeg er fornuftig og jeg vil nok heller beholde drømmene for meg selv enn å møte virkeligheten et annet sted.

Advertisements

,

  1. #1 by Maria on mars 23, 2010 - 9:35 am

    Akk! Akk! En fortreffelig fortsettelse, akkurat passe søt og god. Skulle ønske det var mer til dette (er det det?!) 🙂

    • #2 by slikejenter on mars 23, 2010 - 12:04 pm

      hehe, ja, mer og mer… ikke nok til å fylle et blogginnlegg, tror jeg 😉

  2. #3 by chicida on mars 23, 2010 - 4:30 pm

    ah, fine fortsettelsen! savner litt sommerfuglene i magen fra den tiden.. men samtidig er jeg glad jeg slipper keitet-heten og usikkerheten og nervøsiteten.. men alle disse tingene var vel kanskje nødvendig for at sommerfuglene skulle dukke opp? hadde ikke vært like spennende uten.

  3. #4 by Kristine on mars 28, 2010 - 10:23 pm

    Åh! Så nydeleg skrive! 🙂

  1. He’s like the dark / but I’d want him « Slike Jenter

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: