Defining moments I

Han så på meg. Lenge. Eller lenge nok. Og selv om jeg aldri har vært flink til å tolke, flink til å lese blikk eller ansiktsutrykk, skjønte jeg at noe var annerledes. Han ville noe mer enn bare sitte å henge, prate tull, konkurrere om hvem som var morsomst.

Jeg ble forvirra og litt flau. Veldig flau. Og stressa. Og hendene mine visste plutselig ikke hvordan de bare kunne ligge i ro, som om det kunne avsløre hva jeg trodde jeg visste. Jeg holdt i glasset. Jeg holdt i sigaretten. Jeg plukka på neglelakken, armåndet, jeansen.

Det var ikke lenger bare øl som gjorde meg susete. Jeg la merke til at jeg klarte ikke å se på ham som før. Blikket mitt vek etter to sekunder. Eller kanskje bare ett.

Kanskje han ikke merka noe som helst. Kanskje skjønte han at jeg skjønte. Kanskje var jeg gjennomsiktig.

Jeg ønska det hadde vært noen andre der, at ikke alle hadde gått. Hvorfor gikk de? Hvorfor har ikke han gått, hvorfor sitter vi her aleine? Vi pleier aldri være aleine. Dette blir helt feil, merkelig, skal alt bli annerledes? Vær normal. Vær normal, for pokker! Tenk på noe annet, hva som helst.

Han ble stille. Jeg ble stille. Det ble stille.

Men inni hodet mitt ropte en stemme

Kyss meg da. Kom igjen, kyss meg.

Jeg sa ikke et ord. Men han hørte meg likevel.

Advertisements

, ,

  1. #1 by ~SerendipityCat~ on november 18, 2009 - 5:31 pm

    Åååh 😀

  2. #2 by slikejenter on november 19, 2009 - 9:12 am

    🙂

  3. #3 by Omana on november 23, 2009 - 8:17 pm

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: