Overgangsfaser

Det som ikke går bra – det går over. Det har trøstet meg mang en gang, i mange ulike situasjoner.

Før besto livet av jobb, venner, turer på byen, trening, cafe-heng – alt jeg ville. Ofte sånn cirka når jeg ville det.

Så fikk jeg samboer. Da ble det ikke riktig sånn lenger. Plutselig var det en annen å ta hensyn til – hjemme! Men, stort sett gikk det fint likevel, siden vi begge liker å ha litt plass, gjøre våre egne greier – og så være sammen.

Så fikk jeg et barn. Nå er det mer en kamp for tilværelsen, føler jeg. Venner? Er ikke så sikker på om jeg har noen fortsatt*. Trening? Haha. Mine greier? Kanskje en time om kvelden. Da er det sjelden jeg orker noe annet enn å lese en bok jeg har lest før (altså et kapittel – ikke HELE boken!). Jeg leser blogger der folk uten barn, eller med større barn gjør ting som høres helt usannsynlig herlig ut, som å kveldsbade, lese bøker på terrassen eller reise på helgeturer.

Jeg vet at dette er en begrenset periode. Og jeg setter stor pris på tid med min datter, selv om det ikke alltid høres sånn ut. Men jeg er så trøtt. Så sliten. Jeg henger etter på jobb. Kjæresten sover ikke nok (våken baby) og er utslitt. Jeg kan ikke trene, jeg må være hjemme å avlaste. Eller lage middag. Eller rydde. Eller vaske klar. Vi bruker evigheter på å legge datter om kvelden – hun nekter å sove, bare ler og prøver å komme seg ut av senga. Sex? Hahaha.

Vår fremste kilde til humor kommer nå fra en svensk tøybok for babyer. Dette kan jo ikke vare!

Jeg må tro at dette er en overgang. At det kommer deilige sommerkvelder med vin. At vi noengang skal få et sosialt liv. At jeg en vakker dag skal få trent jevnlig. At vi får vært litt kjærester. At vi får litt oversikt og ikke bare famler oss fram i blinde.

1 kommentar

Back on the chain gang

Etter nokså nøyaktig åtte måneder i hjemmetjenesten er jeg tilbake på jobb. Det er – politisk ukorrekt – herlig. Jeg er fortsatt oppglødd hver gang jeg går til t-banen alene, når jeg låser meg inn på kontoret, og når jeg nipper til kaffen min. Ingen forstyrrer meg! Utenom hyggelige kollegaer, og det er jo bare stas!

Så, i den nyforelska fasen, er alt bare greit. At det vil justeres ned til jaja, jobb igjen er jeg forsåvidt ikke i tvil om. Men foreløpig er det kjekt med uavhengigheten, tiden – og ikke minst: de varme drikkene. Ikke lunkne – varme!

Og jeg føler meg heldig. Som har en jobb, med skikkelig lønn. Og som ikke minst har en nydelig liten klatt (klump+skatt) som stråler når jeg kommer hjem til henne. Og en samboer som er litt trøttere enn før, men som holder fortet hjemme.

4 kommentarer

50 nyanser av kommunegrått

Da jeg var baby hadde jeg mørke krøller. Bollekinn, krøller og smilehull på alle ekstremiteter. Mamma satte sløyfer midt oppå hodet mitt, for å få meg om mulig enda rundere. Jeg var, i all beskjedenhet, helt skjønn.

Det er noen år siden nå. Ingen krøller her, lenger. Håret mitt har gått fra å være mørkt brunt til å bli kommunegrått. Nå med innslag av faktisk grått, som – tro det eller ei – ikke egentlig gir noen tilleggsverdi. De siste månedene har jeg dessuten mistet om lag halvparten av alt hodehår*. Nå har røytingen heldigvis begynt å gi seg, på høy tid, før sluket ble tett og jeg skallet.

Men det som skjer når man mister mye hår på en gang – og det skal vokse ut – er at fjoningen begynner.

Ansiktet mitt, preget av kronisk søvnmangel og lekre nye bekymringsrynker, er nå innrammet av tynne, korte hår. Jeg har babyfjon, som datter. Forskjellen er at hun, som baby, kommer unna med fjon, mens jeg som voksen kun ser litt stusslig ut. Kommunefarget, grått fjon. Ikke engang min hjertenskjær ville finne på å assosiere meg med «skjønn» nå. Nå sikter jeg stort sett mot «påkledt», «ren», eller i beste fall «presentabel».

Om ikke lenge begynner jeg å jobbe igjen. Jeg har gledet meg, tenkt på at jeg endelig kan fullføre en arbeidsoppgave, drikke varm kaffe, snakke med voksne mennesker om annet enn barn. Jeg har tenkt på klær – alle kjolene i skapet, som jeg ikke har kunnet bruke på et år – i fjor på grunn av magen, i år på grunn av amming. Nå er tiden endelig inne.

Det jeg ikke har tenkt på er resten. Ja, jeg kan sikkert dra på en en fin kjole. Men fjonhåret? Kommunegrått, med ettervekst og pannelugg godt under øynene. Det trøtte trynet som aldri blir sminket lengre? Hårete legger og flisete negler?

Jeg vet at livet går i faser, og at jeg nå har forlatt kukerundt-fasen, singelfasen, kjærestefasen. Nå er jeg midt i søvnløspgababy-fasen, og den preger meg både estetisk og sosialt (mer om det senere). På tross av hvordan enkelte bloggere fremstiller livet sitt: Dette er ikke den vakreste eller mest avslappende fasen.

Jeg satser på at den bygger karakter eller noe. Hår er det uansett dårlig med.

*mulig jeg overdriver noe, men jeg kan ikke understreke nok hvor ufattelig lite flatterende det er for et menneske å bli mamma.

3 kommentarer

Avslørende drømmer

Jeg innrømmer: Jeg liker å se på tv. Fjernsyn. Det høres bedre ut: Jeg liker å se på fjernsyn. Med det mener jeg ikke nødvendigvis at jeg med gapende munn glor på hva som helst kanalene serverer oss «tittere». Men for meg er det utrolig avslappende å la meg underholde av serier og diverse – særlig hvis jeg er litt sliten.

Nå har jeg vært «litt sliten» så lenge jeg kan huske (i reell tid cirka 9 måneder). Ikke sovet gjennom en natt, fått for lite søvn, drevet med baby-pass – som sikkert SER rolig og hyggelig ut, men som faktisk tar litt på. Særlig når det ikke helt går som man vil, om lag 60 % av tiden.

Med andre ord: det har blitt litt tv. Serier, netflix, hbo. Ammeserie nummer 1 har vært How I Met Your Mother, og etter hvert har jeg også vært i stand til å følge med på ting som varer lengre enn 25 minutter.

Som Game of Thrones.

Altså. Jeg opplever en viss sorg og et klart savn akkurat nå. I natt drømte jeg om et univers som var en god mix av mitt barndomshjem, jobben min og Westeros. Ramsay var der – ja, det var slett ikke bare hyggelig. Det sies at drømmer oppsummerer det man tenker på i det daglige (dog i noe redigert versjon). Hva kan jeg si – hodet mitt renner tydeligvis over av en fantasiverden. Jeg kan jo tilføye at jeg IKKE drømte om datteren min…!

I dag grep jeg meg i å glede meg til kveldens episode – for bare å innse at nei – det er slutt i denne omgang. Joda, Orange is the new black gleder mitt tv-hjerte, men det er noe med å få suge på karamellen g bli foret en episode i uka. Dessuten er GoT en av få serier jeg og min kjære kan enes om og ser sammen.

Vi setter noe lit til True Detective, runde 2. Men – Vince Vaughn er ingen wildling. Og Colin Farrell … Nei, han er ingen Jon Snow.

Legg igjen en kommentar

Mot normalt

Når man lever i sin egen lille verden er det der man er. I sin egen lille verden. Man får ikke sammenliknet seg med andre, får ikke målt seg selv mot en standard utenfor. Det kan være fint (det kan også være farlig, men i dag skal jeg ikke skrive om sekter/fanatikere/etc). Vi sammenlikner oss for mye med andre. Jeg tror ikke jeg sparker inn i lukkede dører ved å si det. Jeg sammenlikner meg for mye – tar bruddstykker fra andres virkelighet, lager en perfekt helhet og tenker at sånn har «alle andre» det.

Skulle ikke tro jeg hadde passert 30 for flere år siden.

Men innimellom er det nyttig – morsomt til og med – å oppdage verden utenfor. Da jeg var barn, for eksempel, trodde jeg at det å ha en skog av utstoppede småfugler i stua var helt vanlig. Jeg ble svært overrasket da det viste seg at ingen andre hadde fedre som insisterte på å sende hver eneste selvdøde fuglekropp* han fant til utstopperen**. Like overraskende var det å innse at andre ikke åpnet julegavene akkompagnert av midnattsmessen på tv, spiste dessert hver dag, eller fikk blod levert på døra i slaktesesongen. Jeg syntes synd på alle som ikke bodde i villa eller hadde hage på under et mål. De måtte jo ha det så trangt!

Jeg fikk jo sjelden tilbakemeldinger på hvordan jeg hadde det målt mot noen andre. Det eneste jeg husker (og gudene må virkelig vite hvorfor man husker det man husker) var engang jeg var hjemme hos en venninne og vi skulle koke egg. -Hvor er eggprikkeren, spurte jeg (det var det jeg kalte dingsen man stikker hull i egget med, for at det ikke skal sprekke). -Hvor er hvaforno? spurte venninna mi. Dette innledet en lang diskusjon om egg, sprekker og hvorvidt det fantes slike eggprikkere (hun trodde det var noe jeg hadde funnet på).

Verken utstoppede dyr, eggprikkere eller bøtter med blod (jo, vent litt -akkurat bøtter med blod skal man være oppmerksomme på) er store, viktige ting. Men det er eksempler på at alle familier, alle mennesker har sine vaner, sine særheter, sine greier. Det er ikke noe som nødvendigvis er bedre enn noe annet – selv om man etter et visst punkt helst vil være så lik alle andre som mulig. Etter hvert ser man at det kanskje er helt greit å være litt annerledes. Alle er jo det – sånn egentlig.

Nå vet ikke jeg om mine foreldre brukte tid og energi på å bekymre seg om jeg hadde det fint (gjorde de sikkert), eller om de reflekterte hva deres egne valg og vaner gjorde med meg. Jeg bruker mye tid på det nå. Tenker på om vi klarer å skape et godt hjem for vår datter.

Foreløpig er det tannløse smilet hennes svar godt nok.

* Mange, store vinduer
**Utstopperen? Er det det han/hun heter?

1 kommentar

Tårepersa

Jeg har aldri kunnet se filmer med dyr. Altså fiksjon, vi snakker Free Willy, Benji, Kingo Kong, Lassie – jeg kan ikke se filmer der man er / truer med å være slem mot dyr. Det gjør fysisk vondt i meg når noen er slemme med dyr. Selv om det er fiksjon. Jeg kan heller ikke høre sanger eller lese bøker om dyr. Som dere sikkert kan tenke dere til er Animal Farm sånn cirka det mest traumatiske jeg har blitt utsatt for, litterært og filmatisk.

Nå har babyer tatt over hovedrollen i «offerfiksjon».

Til min store glede oppdaget jeg i kveld at Call the Midwife var tilbake på nrk. Det er en sånn fin serie, og jeg så på den under graviditeten med skrekkblandet skrekk.

Kveldens episode handlet blant annet om vanskjøtsel av barn, som selvsagt alltid er fælt. Fælere ble det imidlertid når det ene barnet var en liten baby, sminket skitten og sår. Den skrek og bar seg, mens den fillete broren dro rundt på vogna etter beste evne. Tårene trillet (på meg altså), og det var så vidt jeg ikke sprang inn på soverommet der min ikke-lortete skatt sov søtt. Da hun pep etter mer mat like etter løp jeg som en galning inn til henne og ammet og gråt om hverandre mens jeg hikstet fram kjærlighetsærklæringer. Og lovte at jeg alltid skulle vaske henne når det trengtes*.

All elendighet som skjer barn – babyer spesielt – føles nå på kroppen. Når noen er slemme med en baby føles det som om de er slemme med MITT barn. Dette er nytt. Og det er ironisk, siden jeg oppfatter meg selv som ekstra nærsynt og selvopptatt nå. Rent praktisk har det ført til at jeg har sluttet å se på nyheter (jeg kan fortsatt LESE nyheter, men levende bilder blir for mye).

De eneste som tjener på dette er foreløpig Røde Kors – og det er da noe.

*Foreløpig er det mer støvtørring. Babyer blir jo ikke skitne av annet enn gulp eller bæsj. Men de blir jaggu støvete! I alle folder og valker. Det er nesten bedre med en god mikrofiberklut enn et bad.

3 kommentarer

Reboot

Mye av 2015 har gått med til stress og bekymring. Ikke helt det jeg så for meg da jeg vraltet ut i permisjon før jul. Men sånn kan det gå. Jeg har hørt at det å bli foreldre (i alle fall for første gang) kan betraktes som en livskrise. For meg har det vært det. For min kjære – i mindre grad. Men slitsomt er det. Jeg er ikke skrudd sammen slik at gleden over baby-gurgel og -smil fullstendig overdøver trøtthet, vondt og bekymring.

  • Men, nå får det være greit. De månedene jeg har igjen av permisjonen skal være gode. Det betyr for det første at jeg må tenke litt annerledes. Og selv om jeg er massiv motstander av the secret-bevegelsen, er det ingen tvil om at et mildere innstilt sinn gir en bedre hverdag (om det nå ikke kurerer kreft).
  • Jeg skal – etter beste evne – fokusere på annet enn bekymringer over hva som kanskje kan skje med barnet mitt om en uke, et år, når hun hun blir 18. Det er ikke så produktivt (!) og jeg blir deppa av det.
  • Jeg skal prøve å godta at magen min ikke er helt som den var pre graviditet (det er noe med HUDEN, den samler seg liksom ikke helt). Jeg har lenge vært litt freakishly fornøyd med kroppen min, og det er uvant og litt trist å ikke føle seg helt som … seg selv. Jeg skal tenke på at kroppen min funker! Den er fortsatt fin, og den kan brukes til så mangt.
  • Jeg skal flytte fokus bort fra det som irriterer meg. Om det er overengasjerte helsesøstre, gamle damer som blander seg, merkelige slektninger – jeg skal la det fare.
  • Og jeg skal slappe av litt. Ikke være så utålmodig. Alt trenger ikke skje med en gang.

Så får vi se hvordan det går! For å si det med Veronica Maggio – heretter skal jeg være bra – for deg. En av de fineste kjærlighetserklæringene til ens elskede barn.

9 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 74 andre følgere