Pause

I stedet for å okke og akke over snø og kulde, har jeg og mine kjæreste dratt til varmen denne vinteren. Man kan si hva man vil om å drasse småbarn rundt i verden for at mor og far skal få jobbe med brunfargen sin – men MAKAN til vel anvendte feriepenger. Jeg tror at samtlige involverte er glade over avgjørelsen, på tross av en og annen hake. Alt er relativt, selvsagt, og vi var litt mindre fornøyde med valget da bagasjen ikke dukket opp, og vi måtte posjonere ut barnemat og bleier et døgn ekstra (iført svette reiseklær, joggesko og ULLGENSER (!) i 30 graders varme). Sjelden har synet av en koffert gjort meg lykkeligere enn dagen derpå..

Vi befinner oss for tilfellet på en øy i det indiske hav. Vi har ikke utforsket øya, det er for varmt og altfor mange mygg. Jeg og mine kjære er mer enn fornøyde med å traske ned til stranda, vugge i vannkanten, ha siesta med datter, henge i skyggen, spise god mat og gå små turer. Vi legger oss klokka ti. Jeg har ikke brukt et gram sminke hele ferien. Jeg har bare lest kosekrim (og bildebøker. En runde til med POTTA og det kan hende hjernen min smelter). Det er vel det som er ferie?

Legg igjen en kommentar

Treningspartner

En av de tingene jeg skal gjøre MER av i 2016 er å trene. Det skal ikke mye til, siden jeg ble mamma har trening bare forsvunnet litt vekk fra meg, og for første gang siden jeg begynte med treningssentertrening, er jeg nå et støttemedlem. Det blir ikke så mye som før, og det er greit. Men en ting jeg savner, og kunne tenke meg, er en treningspartner. Jeg har hatt det, på ulike områder, men akkurat nå pga av livssituasjon og bosted, er det ingen av mine faste bøddies som er så tilgjengelige. Derfor lurer jeg: er det noen som vil bli min treningspartner? Det kan være både løpeturer (kanskje særlig), men også yoga eller styrke. Jeg bør østover i Oslo.

Først og fremst handler det om å øke motivasjonen for faktisk å gjennomføre en økt (eller møte opp…), og nivået er vel i utgangspunktet ganske lavt.

Jeg pleier jo ikke bruke bloggen til denslags, men siden den nå likevel fins, og det kanskje slumper noen innom, så hvorfor ikke. Send meg en e-post hvis du har forsettene klare* :D

*Tror den fins under fanen «om meg»

6 kommentarer

Something old, something new…

Nei, jeg skal ikke gifte meg, kjære leser! Jeg ville bare vise at jeg nå, i det vi går inn i et nytt år (vemodig, vemodig – jeg er en av dem som ikke liker nyttårsaften), tenker å ta med noe av det gamle – samt pøve å gjøre noe nytt.

For det er jo ikke alt som fungerer. I en julegave jeg fikk fra en venninne, symboliserte gavene mer sex og mer reising (mer reisning?). Det håper jeg det blir. Det skal det bli – la meg si det slik: det er ikke vanskelig å overgå 2015 akkurat på den fronten.

Men noe av det gamle vil jeg jo beholde. Folk jeg er glad i, det at jeg har blitt flinkere til å gi F (har nok å gjøre med kronisk trøtthet, jeg orker rett og slett ikke hisse meg opp over like mye lenger). Så nå gjelder det å holde litt på det.

Håper du (min eneste gjenlevende leser…) har en fin jul, at du er med fine folk, eller har det fint alene. At det er bøker, musikk og frisk luft som kan nytes, og kanskje en og annen fløtekaramell.

Legg igjen en kommentar

Mer og mindre

For et år siden på denne tida, hadde jeg akkurat gått ut i permisjon- JEg husker jeg hørte på Serial på podcast, drakk kaffe på kjøkkenet og hadde god tid til å lese avisen. Jeg hadde også god til til å bekymre meg – hvilket jeg gjorde i rikt monn. Jeg var bekymret for fødselen, jeg var bekymret for å bli mamma, jeg var bekymret for alle forandringene jeg ikke kunne kontrollere.

Nå er det jo sjelden sånn at man kan kontrollere så mye i livet. I alle fall ikke av det som er i ferd med å endre seg.

Etterpåklokskap er den mest eksakte form for vitenskap – og det er lett å sitte her nå og si at jeg ikke trengte å grue meg så veldig (vil bare understreke at det er VELDIG vondt å føde, og naturlig å grue seg til det, og jeg har ikke glemt det. Men for de fleste blir det jo veldig fint etterpå). Jeg elsket den lille Klatten min fra første minutt. Og nå nærmer hun seg et år, og jeg kan konstantere at samtlige involverte har overlevd. Ikke verst!

Endringene kan jeg skrive bok om, men kan oppsummere dem som mer/fler og mindre av følgende:

I år har det blitt mindre bekymringer for meg selv. Mindre tid til å lese aviser. Mindre trening. Mindre shopping. Mindre reising. Mindre tid til venner. Mindre jobb. Mindre vin. Mindre søvn. Mindre sex.

Men også flere bekymringer for datter. Flere tårer (av ulike grunner). Flere familiebesøk. Mer støv i krokene. Mer lek på gulvet. Mer tid hjemme. frustrasjon. Mer take-away. Mer kos. Mer latter. Mer kjærlighet.

Legg igjen en kommentar

Redde verden litt?

Det er mange som vil redde verden i disse dager. Og heldigvis for det, sier jeg. Vel er jeg et entusiastisk avkom av ironigenerasjone (ja, de litt slappe, blaserte folka som får utslett av inderlighet), men hvis ingen prøver går det til helvete.

Jeg diskuterte litt med meg selv før jeg begynte å skrive, om det er greit å bare tyte i vei på moraliserende vis, men kom på at dette er tross alt min blogg, jeg har to lesere igjen – og jeg skader ingen.

Idealismen har gode kår. Syria brenner, rasismen florerer, alt skal telles og måles og det er slitsomt å se så mye elendighet. Dessuten var det visst en klimakrise. Og noe om menneskerettigheter, og barnedødelighet, og hva med alle som har det kjipt HER?

Det er mange saker å velge blant. Man bør i alle fall velge en. Helst flere. Og gjøre litt. Jeg, for eksempel, opplever at mine døgn har cirka 14 timer. Jeg får ikke gjort noenting noensteder. Så jeg har satt opp et autotrekk til Flyktningehjelpen. Det er så enkelt at selv far kan gjøre det. Deesuten har vi, etter å ha sett Cowspiracy, skjønt at klimaskurken er kjøtt. Ferdig snakka. Det er faktisk ikke noe å diskutere. Så vi har slutta med det også. Kjøtt, altså. Vi har fadderbarn. Jeg underskriver Amnesty-kampanjer, kildesorterer, og en gang fikk jeg en fyr til å slutte å stemme Frp. Mine små bidrag, og jeg tar gjerne mot tips om tiltak som selv hamsterhjulløpende småbarnsmødre kan få til. Jeg redder nok ikke verden, men jeg prøver å ikke gjøre den verre.

2 kommentarer

Mestring

I løpet av det siste året har jeg utviklet noe nært beslektet med en fobi mot å kjøre bil. Både det å kjøre ut av garasjen (trantg) og kjøre på motorvei har fylt meg med en panikklignende følelse.

Hva skyldes dette?

Tja, en kombinasjon av generelt skyhøye skuldre, trang garasje og mangel på kjøretrening generelt – og noen ganger krydret med en rabiat vrælende baby, bare sånn for sikkerhets skyld. Det ØKER ikke kjøregleden…

Og som den besluttsomme person jeg er, har jeg derfor unngått å kjøre i stadig større grad. Noe som irriterer meg grundig, siden litt av grunnen til at jeg ville ha bil i utgangspunktet, nettopp var frihet og valgmuligheter (beklager at jeg her høres ut som partiprogrammet til Høyre). Som utkantfødt ELSKER jeg jo egentlig å kjøre bil, men 15 år i hovedstaden har gjort meg kollektivtilpasset og trafikkengstelig.

Den siste uka har jeg blitt forbanna på meg selv, og tatt bilen ut tre ganger. En av gangene for å KJØRE til treningssenteret (som ligger 1 km unna. Jeg er prinsipiell og praktisk motstander av å kjøre så korte strekninger uten grunn). Nå er garasjeutkjøringa under kontroll. Mestringsfølelsen står kanskje ikke i forhold til det jeg faktisk har oppnådd, men er like deilig! Landeveien neste!

2 kommentarer

Septembertanker

Varm luft, kald luft. Skiftende bris, regn, sol, skyer. Livet skifter som været om høsten, og det enkleste er egentlig bare å si «greit». Ta på et varmere skjerf, begynne jakten på hele strømpebukser og vite at ballerinasko er i kaldeste laget klokka sju om morgenen.

Jeg drikker teen litt fortere enn før, kompenserer travle dager med noen morgener som er mine, jeg sniker dem til meg et sted mellom trikken og jobben. De lukter av nybrent kaffe og bakst, og gir meg akkurat nok space til at smilet rekker dit det skal.

Jeg skynder meg hjem, småspringer noen ganger. Tida er ikke bare mi lenger, den tilhører oss og hun jeg elsker, med det store smilet, med skinnende øyne og armer som strekker seg mot meg. Mama.

På denne tida i fjor var jeg på andre sida av jorda, og filosoferte over hvordan livet skulle bli. Det livet som er nå. Gikk aleine i bygater, fri, herre over egne dager, skjønte ikke å sette pris på det. Ikke egentlig. Ikke som nå. En dag kommer sikkert da disse dagene, disse ufrie, rare høstdagene er de jeg savner. Så jeg prøver å elske små øyeblikk, selv om helheten kan være tung.

Det andre livet får jeg leve litt senere.

Legg igjen en kommentar

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 75 andre følgere