Sweet, sweet sleep

I går, da jeg gikk gråtende hjem fra barseltreff, og senere gråtende hjem fra et møte i byen prøvde jeg å klamre meg til én eneste sannhet: Dette er søvnmangel, ikke depresjon. Søvnmangel kan gjøre deg sjuk, jeg vet det.

Etter forrige runde med fortvilelse og søvnmangel har jeg lært forskjellen søvn kan gjøre på en dag. Det er ganske fascinerende hvor ulik reaksjon man kan ha på …tja, et trippelt bleieskift på en time hvis man i forkant er uthvilt. Etter en god (eller grei) natt trekker man på skuldrene og ler litt oppgitt. Etter en dårlig natt presser tårene på, raseriet ulmer bak brystkassen, alt føles som en konspirasjon: «dette skjer bare meg». Så jeg vet. Og det er godt å vite, tross alt.

Men i øyeblikket – i øyeblikket holder ikke ren viten. Det føles som en blytung gardin over hodet. Det føles som om jeg er helt alene. Det føles som om alt jeg vil er å reise langt bort, å være helt alene. Det føles absolutt som om det siste jeg vil er å være mamma 24-7.

I natt fikk jeg sove litt mer, så alt er litt bedre. Men det er fortsatt skjørt. Jeg kjenner at jeg tåler lite. Det hjalp å avlyse en avtale. Det hjalp å ha en kjæreste som møtte meg på stasjonen og klemte meg etter verdens verste dag*. Det hjalp med et bad (selv om jeg måtte opp å amme etter fem minutter). Det hjalp med litt omsorg, rett og slett.

Men – søvn, dere. Kan ikke overvurderes.

*åpenbart en grotesk overdrivelse, men bær over med meg

8 kommentarer

Snart påske

Min favoritthøytid. Jeg vet ikke helt hvorfor, siden jeg ikke er religiøs og ikke er spesielt glad i gult. Det er noe med vårfornemmelsen, tror jeg. Og påskeegg. Og krim. Og nordmenns sjarmerende trang til å styrte opp på fjellet. Påsken er mindre styrete enn jula, og mindre klam.

Etter at jeg flyttet til Oslo har påsken stort sett vært i byen. Jeg har lest, jobbet, hengt med venner, gått på fylla. Mamma har pleid å sende meg et påskeegg* og alt har vært såre vel. Jeg elsker bypåske. Jeg blir varm om hjertet av de svartkledte, langhårede som lunter mot Rockefeller. De blide ansiktene som myser mot sola og bestiller utepils. Et halvtomt, letta sentrum, der tempoet er flere hakk lavere enn vanlig. Lugnt. Fint.

Det blir bypåske i år også. Tid sammen med mine to favoritter, venneheng og alenetid. Det skal bli både påskeegg og krim, gode middager og turer i sola. Uten ski på beina. Og forhåpentligvis litt mer søvn.

God påske!

*En norgespakke fylt til randen av sjokolade, krim og andre nødvendigheter. Velsigne mamma. Dessverre har hun sluttet med slikt, jeg er visst for gammel. Sukk.

1 kommentar

En typisk dag

0645: Våkner av gutturale lyder fra sprinkelsenga. GRYNTEGURGLEHOSTESNØFTE. Jeg lener meg over og titter på datter, som ved synet av meg lar ansiktet sprekke i et digert, tannløst smil. Jeg ler tilbake og løfter henne opp i vår seng. Frokost*!
0648: Legger datter. Hun kjører vindmølle (sprelling) før hun sovner.
0715: Mor får ikke sove og lister seg ut av senga. Setter på tevann, drikker et glass vann, går på do. Nyter alenetiden.
0720: Samboer kommer sjanglende ut av soverommet. Han kysser på meg (i blinde) og forsvinner inn på badet.
0722: Jeg brygger te.
0726: Samboer iler inn til datter, dikker og pludrer og bærer henne inn i stua.
0727: Jeg sier han godt kunne latt henne ligge på soverommet.
072730: Han sier jamen hun var jo våken
0730: Jeg begynner å lage frokost**
0735: Datter krever oppmerksomhet
0740: Samboer krever oppmerksomhet
0745: Datter krever påtår.
0750: Jeg ser sultent på frokosten***
0751: Datter bæsjer høylydt. Samboer må plutselig løpe.
0755: Bytter bleie.
0802: Kaster i meg frokosten.
0805: Datter bæsjer høylydt.


Innser at en typisk dag aldri er typisk, bortsett fra bæsjingen, og dette ville blitt et innlegg på cirka en kilometer.

*For datter, ikke mor
** Til mor
*** Min, ikke hennes

4 kommentarer

Familie, pludring og tålmodighet

Jeg hadde ingen anelse om at barn førte med seg så mye familie. At foreldre og søsken skulle vise en viss interesse hadde jeg forsåvidt forutsett. Men dette? Jeg gir meg ende over.

Jeg kommer fra en ganske uentusiastisk slekt. I tillegg bærer jeg emd meg senskader fra ironigenerasjonen: den manglende evnen til inderlighet. Less is more. Understatements. Men vet dere hva? Barn fører til inderlighet! Ikke nødvendigvis hos deg (selv om jeg har tendenser), men definitivt hos slekta.

Svigermor, for eksempel. Jeg har aldri hørt henne uttale et eneste negativt ord. Om noen. Dere kan kanskje tenke dere til hva som skjer med en dame som kan framsnakke Osama bin Laden når hun får et barnebarn (sitt første)?

Etter fem dager med pludring (både til oss og babyen) begynner jeg å nå min øvre toleransegrense. Etter fem dager med «den duktiga fina tjeien, hur kan man vara så søt och snäll, och den fantastiska mamman, och den underbara pappan, och vad vill du säga nu, lilla hjärtat…..»

Jeg har for tiden svært lyst til å SPA min svigermor ut.

Siden min datter og jeg ikke kan være fra hverandre (hun nekter plent å ta flaske (TIPS MOTTAS MED TAKK)) må jeg høre det meste av dette. Jeg blir GAL av pludring. Jeg gleder meg til jeg snart kan være nøytral, negativ eller rett og slett virkelighetsorientert. Jeg er dog litt redd av svigermor kanskje tar med seg ungen når hun reiser. Det er noe manisk ved at jeg må lirke datter ut av farmors klamme grep når hun skriker av sult. Når datter skriker av sult – ikke farmor.

Akk, så utakknemlig tenker du kanskje. Og det er klart jeg er. Tenk så fantastisk å ha mange som elsker øyenstenen vår. Det er masse trygghet og kjærlighet i vårt hjem. Men – det må være plass til litt annet. Så langt har svigermor tøyd tålmodigheten min mer enn hylekonserten til datter.

Da var det godt å høre kjæresten sukke: Det är inte så snällt, men jag skulle värlkligen ønska mor åkte i dag… Vi fniste medsammensvorent inne på kontoret, mens svigermor pludret datter i søvn i stua.

1 kommentar

Følelsesregister

Det å ha en liten baby er både intenst og skummelt og frusterende – men selvsagt også fint! Og innimellom ganske morsomt.

Babies, altså. For noen folk.

For eksempel:

Å ha en baby er

Som å manhandle en fyllik: Når min datter har glupsket i seg den melken hun får plass til (og noen ganger mer), blir hun plutselig forvandlet til en liten, gammel, døddrukken mann. Hun sover tilsynelatende, er lealøs i kroppen, grynter, og ser generelt sett hysterisk festlig ut. Det er gøy fordi hun er liten og søt!

Å få ansiktsuttrykk-bonanza: La oss lage 500 ansiktsuttrykk ila 20 sekunder. De fleste er veldig morsomme, ikke minst det skakke fliret som stadig dukker opp.

Å se noen sove uttrykksfullt: Mengden LYD en bebi kan lage når den sover! Det gryntes, harkes, hikkes, hostes, knitres, snøftes og smattes. I begynnelsen umulig å sove med – nå svimer vi av uansett.

Men innimellom blir jeg fryktelig irritert. Nesten rasende. Man skulle tro at det er umulig å bli sint på den lille bebin man elsker, men er overraskende uproblematisk. For eksempel:

Når jeg har sovet i noe som føles som to minutter og datter vil ha mat – igjen!

Når hun (etter de samme to minuttene med søvn) er LYSVÅKEN, se på meg med store runde øyne og nekter å sove (ok, da er det litt komisk også, det er noe med de RUNDE øynene i det RUNDE ansiktet…).

Når hun NEKTER å la meg file neglene hennes, som hun deretter bruker som kniver mot kroppen min. Babynegler kan, på tross av deres mykhet, bli forunderlig skarpe.

Og noen ganger… (dette oppstår særlig når hun sover, eller gliser tannløst til meg) bli jeg helt øm om hjertet. Tenk at denne lille kroppen er min datter? Hun er så søt, så fin, så fantastisk. Jeg glemmer plutselig at jeg gruer meg til stillingskrigen om søvn litt senere, og begynner nesten/ofte/noen ganger å gråte av glede fordi hun er vår bebi.

2 kommentarer

A big step for nervous mom

NB: Hvis du ikke er interessert i babies eller nybakt mammanevroser anbefaler jeg for tiden en annen blogg.

Jeg har vært ute (akkurat den er litt gøyere for de av dere som hører på Herreavdelingen).

Kjæresten min hadde en halv dag fri forleden og jeg foreslo, høy på sjokolade, at vi (datter og jeg) skulle møte ham i byen. Jeg angret meg straks, men som den stabeisen jeg er ville jeg prøve. Så for meg skrik og hyl på et ukjent antall steder, kluss med t-banen, manisk sultent barn på håpløst tidspunkt etc etc.

Med en anelse sminke kastet mot ansiktet mens jeg gikk på do, pusset tenner, kledte på meg og skiftet bleie (samtidig, ja! Etter fødselen fikk jeg et par ekstra armer utdelt. Praktisk!) var jeg klar. Datter lot seg kle på med minimale protester, og sovnet motvillig i det jeg åpnet ytterdøren. Jeg brøytet meg fram i nysnøen, og la i vei mot t-banen.

Jeg merker jeg har fått et nytt nærvær. Det gir seg mange slags uttrykk, men først og fremst trigger det BESKYTTEREN i meg. Vel inne på banen voktet jeg vognen som en høk. Tidligere ville jeg irritert meg over snøfting, irriterende plassering av vesker og bag-er på seter, prating i mobiltelefoner etc. Nå? Jeg så at det var mange mennesker ombord. That’s it. Mullah Krekar kunne sittet på tresetern ved vinduet uten at jeg ville registrert det. Jeg hadde kun øyne for en ting: å få min lille skatt velberget fram.

Unødige mengder bekymring, såklart. Turen gikk helt begivenhetsløst, og jeg gikk gispende ut i Oslo Sentrum. Forundret så jeg at mye så helt likt ut. Etter uker i bydelsgettoen hadde jeg sett for meg et par nye skyskrapere, minst. I alle fall et par nye veiarbeidsprosjekter. Neida.

Jeg trillet rundt, stolt av meg selv, men ikke minst mitt lille barn. SE, ville jeg rope. SE SÅ SØT HUN ER! SE, DET LILLE FJESET! Det gjorde jeg ikke. Kanskje er jeg blitt noe mentalt redusert av søvnmangel, men ikke modersinnsyk. Ennå.

Da jeg kom fram til kafeen jeg skulle møte min kjære på, var jeg litt varm i trøya. Takket pent da noen holdt døra for meg. Parkerte datter ved et ledig bord. Kjøpte min første mamma-latte og kanelbolle. Smilte fornøyd.

Smilet holdt nesten hele veien hjem, da stivnet det. Datter hylskrek mens jeg brøytet meg fram på ubrøytet fortau, noe som tok en evighet (følt tid, sikkert bare fem minutter i virkeligheten). Da jeg omsider kom hjem og kunne løfte henne opp så hun forundret på meg. Hva stresser du med, mamma? Og: Fram med puppen, chop-chop.

4 kommentarer

Nytt liv

Jeg viser her til mitt nye liv – ikke det nye livet, som i min datter. Bare så det er klart.

Alle sier at tiden med små barn går fort. Og det gjør den sikkert, når man kan se tilbake på den, og innser hvor mye som skjer på – relativt sett – kort tid. Men jeg synes tiden går sakte. For første gang i mitt liv (?) lever jeg i nuet. Da får du med deg en god del mer enn ellers.

Ja – det er helt spesielt å få et barn. Kan ikke sammenlignes med noe. Eller – det kan det kanskje, men på grunn av søvnmangel funker ikke hodet godt nok til å gjøre slike sammenlikninger. Jeg blir mør i hjertet når jeg ser på det lille ansiktet hennes, og tårene står i øynene mine hver gang jeg tenker på at det kan skje henne noe vondt. Hun er fantastisk søt og morsom og rar og jeg elsker henne.

Men for all del – rosenrødt er det ikke, selv om det objektivt sett går bra. Hun er frisk, vi er friske, vi kan være hjemme og ta livet med ro. Ingen kolikk, ingen uvanlige problemer.

Jeg gjentar: Ingen. Uvanlige. Problemer.

Da jeg, den fjerde dag, sto på badet og betraktet kembo-puppene mine (silikon? hvem trenger det når man kan amme?!), som gjorde vondt bare ved tanken på dem, mens tårene sprutet og jeg faktisk utstøtte hulkelyder, var det vanskelig å forholde seg til de «trøstende» ordene: Dette er helt normalt. Svigermor og svigerinne satt på kjøkkenet og kjatret (folk MÅ ALDRI komme på overnattingsbesøk til nyss blevne mødre hvis de ikke tåler stygge blikk, tårer, humørsvingninger etc), mens jeg ville dø. På do. Det er ikke så ofte jeg vil det. De øyeblikkene jeg ikke ville dø, ville jeg tviholde på min lille skatt.

Jeg kan skrive en bok om puppene mine. I full visshet – igjen – om at det er mange som har hatt det 100 ganger verre enn meg. Spreng, ømhet, en liten betennelse, ammeproblemer… All in the life of a new mother. Og når skal de slutte å LEKKE? De ruver som fjell over hodet til lille datter. Mount boob, som jeg kaller dem.

Når skal den ungen (elskede datter) sove mer enn to timer sammenhengende på natta?

Cabin fever. Enn så lenge er det hyggelig å være hjemme, men…. Jeg er selskapssjuk. Når blir jeg trygg på å dra andre steder enn gåturer i nabolaget? Oslo sentrum kan ha blitt jevnet med jorden uten at jeg har fått det med meg, min egen bydel er alt jeg har sett de siste ukene. Livet mitt: Kose bebin. Spise, bli spist. Vaske maskiner med tøy. Prøve å sove. Høre på radio. Gå tur. Se på tv. Lese bok. Sende babybilder til masete slekt. Få besøk (yess!).

Det evinnelige: Når ting stabliserer seg… JA! Når er det? Når stabiliserer TING seg? Jeg har jo sett andre mødre gå i byen med vogner uten å se panikkslagne ut. De ammer på cafe uten å spraye ned sidemannen med morsmelk. Jeg vil også gjøre sånne ting. Gi meg en dag, en dato.

Så – dette er mitt liv akkurat nå. Ingen katastrofe, men ingen ren idyll heller. Jeg tror ikke idyll ligger for meg. Men – for en fin liten unge vi har fått. Mer om det ved neste korsvei.

7 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 72 andre følgere