Mot normalt

Når man lever i sin egen lille verden er det der man er. I sin egen lille verden. Man får ikke sammenliknet seg med andre, får ikke målt seg selv mot en standard utenfor. Det kan være fint (det kan også være farlig, men i dag skal jeg ikke skrive om sekter/fanatikere/etc). Vi sammenlikner oss for mye med andre. Jeg tror ikke jeg sparker inn i lukkede dører ved å si det. Jeg sammenlikner meg for mye – tar bruddstykker fra andres virkelighet, lager en perfekt helhet og tenker at sånn har «alle andre» det.

Skulle ikke tro jeg hadde passert 30 for flere år siden.

Men innimellom er det nyttig – morsomt til og med – å oppdage verden utenfor. Da jeg var barn, for eksempel, trodde jeg at det å ha en skog av utstoppede småfugler i stua var helt vanlig. Jeg ble svært overrasket da det viste seg at ingen andre hadde fedre som insisterte på å sende hver eneste selvdøde fuglekropp* han fant til utstopperen**. Like overraskende var det å innse at andre ikke åpnet julegavene akkompagnert av midnattsmessen på tv, spiste dessert hver dag, eller fikk blod levert på døra i slaktesesongen. Jeg syntes synd på alle som ikke bodde i villa eller hadde hage på under et mål. De måtte jo ha det så trangt!

Jeg fikk jo sjelden tilbakemeldinger på hvordan jeg hadde det målt mot noen andre. Det eneste jeg husker (og gudene må virkelig vite hvorfor man husker det man husker) var engang jeg var hjemme hos en venninne og vi skulle koke egg. -Hvor er eggprikkeren, spurte jeg (det var det jeg kalte dingsen man stikker hull i egget med, for at det ikke skal sprekke). -Hvor er hvaforno? spurte venninna mi. Dette innledet en lang diskusjon om egg, sprekker og hvorvidt det fantes slike eggprikkere (hun trodde det var noe jeg hadde funnet på).

Verken utstoppede dyr, eggprikkere eller bøtter med blod (jo, vent litt -akkurat bøtter med blod skal man være oppmerksomme på) er store, viktige ting. Men det er eksempler på at alle familier, alle mennesker har sine vaner, sine særheter, sine greier. Det er ikke noe som nødvendigvis er bedre enn noe annet – selv om man etter et visst punkt helst vil være så lik alle andre som mulig. Etter hvert ser man at det kanskje er helt greit å være litt annerledes. Alle er jo det – sånn egentlig.

Nå vet ikke jeg om mine foreldre brukte tid og energi på å bekymre seg om jeg hadde det fint (gjorde de sikkert), eller om de reflekterte hva deres egne valg og vaner gjorde med meg. Jeg bruker mye tid på det nå. Tenker på om vi klarer å skape et godt hjem for vår datter.

Foreløpig er det tannløse smilet hennes svar godt nok.

* Mange, store vinduer
**Utstopperen? Er det det han/hun heter?

Legg igjen en kommentar

Tårepersa

Jeg har aldri kunnet se filmer med dyr. Altså fiksjon, vi snakker Free Willy, Benji, Kingo Kong, Lassie – jeg kan ikke se filmer der man er / truer med å være slem mot dyr. Det gjør fysisk vondt i meg når noen er slemme med dyr. Selv om det er fiksjon. Jeg kan heller ikke høre sanger eller lese bøker om dyr. Som dere sikkert kan tenke dere til er Animal Farm sånn cirka det mest traumatiske jeg har blitt utsatt for, litterært og filmatisk.

Nå har babyer tatt over hovedrollen i «offerfiksjon».

Til min store glede oppdaget jeg i kveld at Call the Midwife var tilbake på nrk. Det er en sånn fin serie, og jeg så på den under graviditeten med skrekkblandet skrekk.

Kveldens episode handlet blant annet om vanskjøtsel av barn, som selvsagt alltid er fælt. Fælere ble det imidlertid når det ene barnet var en liten baby, sminket skitten og sår. Den skrek og bar seg, mens den fillete broren dro rundt på vogna etter beste evne. Tårene trillet (på meg altså), og det var så vidt jeg ikke sprang inn på soverommet der min ikke-lortete skatt sov søtt. Da hun pep etter mer mat like etter løp jeg som en galning inn til henne og ammet og gråt om hverandre mens jeg hikstet fram kjærlighetsærklæringer. Og lovte at jeg alltid skulle vaske henne når det trengtes*.

All elendighet som skjer barn – babyer spesielt – føles nå på kroppen. Når noen er slemme med en baby føles det som om de er slemme med MITT barn. Dette er nytt. Og det er ironisk, siden jeg oppfatter meg selv som ekstra nærsynt og selvopptatt nå. Rent praktisk har det ført til at jeg har sluttet å se på nyheter (jeg kan fortsatt LESE nyheter, men levende bilder blir for mye).

De eneste som tjener på dette er foreløpig Røde Kors – og det er da noe.

*Foreløpig er det mer støvtørring. Babyer blir jo ikke skitne av annet enn gulp eller bæsj. Men de blir jaggu støvete! I alle folder og valker. Det er nesten bedre med en god mikrofiberklut enn et bad.

1 kommentar

Reboot

Mye av 2015 har gått med til stress og bekymring. Ikke helt det jeg så for meg da jeg vraltet ut i permisjon før jul. Men sånn kan det gå. Jeg har hørt at det å bli foreldre (i alle fall for første gang) kan betraktes som en livskrise. For meg har det vært det. For min kjære – i mindre grad. Men slitsomt er det. Jeg er ikke skrudd sammen slik at gleden over baby-gurgel og -smil fullstendig overdøver trøtthet, vondt og bekymring.

  • Men, nå får det være greit. De månedene jeg har igjen av permisjonen skal være gode. Det betyr for det første at jeg må tenke litt annerledes. Og selv om jeg er massiv motstander av the secret-bevegelsen, er det ingen tvil om at et mildere innstilt sinn gir en bedre hverdag (om det nå ikke kurerer kreft).
  • Jeg skal – etter beste evne – fokusere på annet enn bekymringer over hva som kanskje kan skje med barnet mitt om en uke, et år, når hun hun blir 18. Det er ikke så produktivt (!) og jeg blir deppa av det.
  • Jeg skal prøve å godta at magen min ikke er helt som den var pre graviditet (det er noe med HUDEN, den samler seg liksom ikke helt). Jeg har lenge vært litt freakishly fornøyd med kroppen min, og det er uvant og litt trist å ikke føle seg helt som … seg selv. Jeg skal tenke på at kroppen min funker! Den er fortsatt fin, og den kan brukes til så mangt.
  • Jeg skal flytte fokus bort fra det som irriterer meg. Om det er overengasjerte helsesøstre, gamle damer som blander seg, merkelige slektninger – jeg skal la det fare.
  • Og jeg skal slappe av litt. Ikke være så utålmodig. Alt trenger ikke skje med en gang.

Så får vi se hvordan det går! For å si det med Veronica Maggio – heretter skal jeg være bra – for deg. En av de fineste kjærlighetserklæringene til ens elskede barn.

9 kommentarer

Sweet, sweet sleep

I går, da jeg gikk gråtende hjem fra barseltreff, og senere gråtende hjem fra et møte i byen prøvde jeg å klamre meg til én eneste sannhet: Dette er søvnmangel, ikke depresjon. Søvnmangel kan gjøre deg sjuk, jeg vet det.

Etter forrige runde med fortvilelse og søvnmangel har jeg lært forskjellen søvn kan gjøre på en dag. Det er ganske fascinerende hvor ulik reaksjon man kan ha på …tja, et trippelt bleieskift på en time hvis man i forkant er uthvilt. Etter en god (eller grei) natt trekker man på skuldrene og ler litt oppgitt. Etter en dårlig natt presser tårene på, raseriet ulmer bak brystkassen, alt føles som en konspirasjon: «dette skjer bare meg». Så jeg vet. Og det er godt å vite, tross alt.

Men i øyeblikket – i øyeblikket holder ikke ren viten. Det føles som en blytung gardin over hodet. Det føles som om jeg er helt alene. Det føles som om alt jeg vil er å reise langt bort, å være helt alene. Det føles absolutt som om det siste jeg vil er å være mamma 24-7.

I natt fikk jeg sove litt mer, så alt er litt bedre. Men det er fortsatt skjørt. Jeg kjenner at jeg tåler lite. Det hjalp å avlyse en avtale. Det hjalp å ha en kjæreste som møtte meg på stasjonen og klemte meg etter verdens verste dag*. Det hjalp med et bad (selv om jeg måtte opp å amme etter fem minutter). Det hjalp med litt omsorg, rett og slett.

Men – søvn, dere. Kan ikke overvurderes.

*åpenbart en grotesk overdrivelse, men bær over med meg

8 kommentarer

Snart påske

Min favoritthøytid. Jeg vet ikke helt hvorfor, siden jeg ikke er religiøs og ikke er spesielt glad i gult. Det er noe med vårfornemmelsen, tror jeg. Og påskeegg. Og krim. Og nordmenns sjarmerende trang til å styrte opp på fjellet. Påsken er mindre styrete enn jula, og mindre klam.

Etter at jeg flyttet til Oslo har påsken stort sett vært i byen. Jeg har lest, jobbet, hengt med venner, gått på fylla. Mamma har pleid å sende meg et påskeegg* og alt har vært såre vel. Jeg elsker bypåske. Jeg blir varm om hjertet av de svartkledte, langhårede som lunter mot Rockefeller. De blide ansiktene som myser mot sola og bestiller utepils. Et halvtomt, letta sentrum, der tempoet er flere hakk lavere enn vanlig. Lugnt. Fint.

Det blir bypåske i år også. Tid sammen med mine to favoritter, venneheng og alenetid. Det skal bli både påskeegg og krim, gode middager og turer i sola. Uten ski på beina. Og forhåpentligvis litt mer søvn.

God påske!

*En norgespakke fylt til randen av sjokolade, krim og andre nødvendigheter. Velsigne mamma. Dessverre har hun sluttet med slikt, jeg er visst for gammel. Sukk.

1 kommentar

En typisk dag

0645: Våkner av gutturale lyder fra sprinkelsenga. GRYNTEGURGLEHOSTESNØFTE. Jeg lener meg over og titter på datter, som ved synet av meg lar ansiktet sprekke i et digert, tannløst smil. Jeg ler tilbake og løfter henne opp i vår seng. Frokost*!
0648: Legger datter. Hun kjører vindmølle (sprelling) før hun sovner.
0715: Mor får ikke sove og lister seg ut av senga. Setter på tevann, drikker et glass vann, går på do. Nyter alenetiden.
0720: Samboer kommer sjanglende ut av soverommet. Han kysser på meg (i blinde) og forsvinner inn på badet.
0722: Jeg brygger te.
0726: Samboer iler inn til datter, dikker og pludrer og bærer henne inn i stua.
0727: Jeg sier han godt kunne latt henne ligge på soverommet.
072730: Han sier jamen hun var jo våken
0730: Jeg begynner å lage frokost**
0735: Datter krever oppmerksomhet
0740: Samboer krever oppmerksomhet
0745: Datter krever påtår.
0750: Jeg ser sultent på frokosten***
0751: Datter bæsjer høylydt. Samboer må plutselig løpe.
0755: Bytter bleie.
0802: Kaster i meg frokosten.
0805: Datter bæsjer høylydt.


Innser at en typisk dag aldri er typisk, bortsett fra bæsjingen, og dette ville blitt et innlegg på cirka en kilometer.

*For datter, ikke mor
** Til mor
*** Min, ikke hennes

4 kommentarer

Familie, pludring og tålmodighet

Jeg hadde ingen anelse om at barn førte med seg så mye familie. At foreldre og søsken skulle vise en viss interesse hadde jeg forsåvidt forutsett. Men dette? Jeg gir meg ende over.

Jeg kommer fra en ganske uentusiastisk slekt. I tillegg bærer jeg emd meg senskader fra ironigenerasjonen: den manglende evnen til inderlighet. Less is more. Understatements. Men vet dere hva? Barn fører til inderlighet! Ikke nødvendigvis hos deg (selv om jeg har tendenser), men definitivt hos slekta.

Svigermor, for eksempel. Jeg har aldri hørt henne uttale et eneste negativt ord. Om noen. Dere kan kanskje tenke dere til hva som skjer med en dame som kan framsnakke Osama bin Laden når hun får et barnebarn (sitt første)?

Etter fem dager med pludring (både til oss og babyen) begynner jeg å nå min øvre toleransegrense. Etter fem dager med «den duktiga fina tjeien, hur kan man vara så søt och snäll, och den fantastiska mamman, och den underbara pappan, och vad vill du säga nu, lilla hjärtat…..»

Jeg har for tiden svært lyst til å SPA min svigermor ut.

Siden min datter og jeg ikke kan være fra hverandre (hun nekter plent å ta flaske (TIPS MOTTAS MED TAKK)) må jeg høre det meste av dette. Jeg blir GAL av pludring. Jeg gleder meg til jeg snart kan være nøytral, negativ eller rett og slett virkelighetsorientert. Jeg er dog litt redd av svigermor kanskje tar med seg ungen når hun reiser. Det er noe manisk ved at jeg må lirke datter ut av farmors klamme grep når hun skriker av sult. Når datter skriker av sult – ikke farmor.

Akk, så utakknemlig tenker du kanskje. Og det er klart jeg er. Tenk så fantastisk å ha mange som elsker øyenstenen vår. Det er masse trygghet og kjærlighet i vårt hjem. Men – det må være plass til litt annet. Så langt har svigermor tøyd tålmodigheten min mer enn hylekonserten til datter.

Da var det godt å høre kjæresten sukke: Det är inte så snällt, men jag skulle värlkligen ønska mor åkte i dag… Vi fniste medsammensvorent inne på kontoret, mens svigermor pludret datter i søvn i stua.

1 kommentar

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 73 andre følgere