Fluenes herrer

Å bli forelder til et barnehagebarn er noe av det mest interessante som har skjedd meg siden vi fikk Datter. Som en selverklært «uinteressert i barn bortsett fra mitt eget» bruker jeg nå forbausende mye tid på å fnise av, undre over, fortelle om barna i barnehagen til min lille skatt.

Det som jeg nemlig ikke har skjønt tidligere er at barn er – hvis man ser bort fra at de innimellom er fascinerende støyete og lite empatiske – aldeles herlige. De er morsomme – ofte helt ufrivillig. Og dessuten ærlige, åpne, tillitsfulle og helt fantastisk rare.

Siden min egen skatt er så liten at hun bruker en time på å gå rundt kvartalet, og ikke kan si så mye mer enn mamma, pappa, bæ og mjau, må jeg innrømme at jeg også bruker litt unødvendig lang tid på henting og bringing, bare for å få studere de andre barna litt. Hva leker de med, hva forteller de om, hvordan er de med hverandre?

Jeg blir sjelden skuffet.

Her forleden ble jentene i barnehagen rystet inn i sitt innerste da vårens første FLUE ble observert. Ikke vet jeg om de allerede har stiftet bekjentskap med filmen, men mye tydet på det. Da jeg kom for å hente min lille skatt satt hele gjengen ute og spiste frukt. Idyllen rådet, de store passet på de små og barnehageonkel delte ut frukt. Helt til en jente påsto at Datter hadde blitt forsøkt bortført av en flue. En annen jente brast i gråt da en flue (den samme?) ble observert på lua hennes. Og en tredje ble forbanna litt sånn uten synlig grunn. Før jeg hadde fått sukk for meg var kaoset et faktum, og jeg listet meg vekk med Datter.

Og humret hele veien hjem

 

 

2 kommentarer

Yoga,yoga,yoga

Jeg har siden ca. 2002 praktisert yoga. Høres litt imponerende ut, ikke sant? Men det har ikke vært spesielt regelmessig, og som den virrekoppen jeg er, har jeg byttet mellom ulike yoga-former og studioer i Oslo. Jeg har gått på ulike typer begynner-kurs, gjort yoga på helsestudio, på dedikerte yoga-studioer, hjemme på stuegulvet og ute i parken.

Så jeg kan på en måte noe yoga. På en annen måte ikke.

Hovedgrunnen til at jeg begynte var vel at jeg ville lære meg skikkelig, finne en slags ro, samtidig som jeg drømte at jeg relativt raskt skulle, akrobatisk, hoppe inn i håndstående med et fredelig smil om munnen. Det siste skjedde selvsagt ikke, men jeg er nokså sikker på at yoga, sammen med annen trening, har vært med på å holde meg fri for kontorvondter, som folk i min bransje gjerne sliter med. Noen indre ro har jeg vel aldri funnet.

Nå er jeg inne i en god yoga-periode. Det vil si, jeg har, etter langs tids opphold, begynt med fysisk aktivitet igjen (ja, datter, jeg skylder på deg! Å krype rundt på gulvet, løfte ti kilo unge og dytte vogn opp ubrøytede gater kan være slitsomt, men teller ikke)! Nå har jeg en vag plan om å melde meg på et eller annet løp etter hvert, sånn at jeg får i gang hjertepumpa litt. Men yoga – det skal styrke kjernen (og hjernen?), gi ro, balanse og fleksibilitet. Så nå skal jeg holde fast ved det. Foreløpig er fanget i SATS-systemet. Ikke noe galt med SATS, de har mange gode instrukører, og er man fleksibel kan man få praktisert yoga hver dag. Men jeg kunne godt tenke meg et dedikert yoga-studio.

Noen anbefalinger? Eller noen type yoga-anbefalinger? Jeg liker jo dynamisk yoga godt, men det må jo ikke bety ashtanga? Hva med jivamukti (selv om jeg er skeptisk til chanting). Det er jo noe vakkert ved filosofien bak.

Og hvor lang tid bruker man på å mestre håndstående, forresten? Jeg drømmer fortsatt.

3 kommentarer

Jeg, kjipingen

Det er ikke så ofte jeg blir forbanna. Nei, vent. Det er ikke sant. Jeg blir ofte forbanna, men i all hovedsak er det fordi jeg glemmer ting (og blir sint på meg selv), eller fordi jeg mister tålmodigheten med noe. Eller noen. Men det er utrolig sjelden jeg blir sint PÅ noen.

Men i dag ble jeg det. SNAP. Sa det.

Vi har hatt besøk av svigermor i noen dager. Hun er et ekstremt eiegodt menneske, litt sånn at du blir litt usikker på om det faktisk er reelt. Går det an å være så snill? Ikke i min verden. Jeg kjenner mange bra folk, men alle blir oppgitte og irriterte innimellom. Svigermor? Not so much.

I alle fall. Hun er veldig snill. Og hun ELSKER sitt barnebarn. ELSKER. Hun vil i grunn ikke slippe datter, med mindre hun må. Siden datter for lengst går, synes jeg det er litt irriterende, men biter det i meg. Hun ser sitt barnebarn sjelden, så de får holde på. Pludringa vedvarer, såklart.

Det var tid for kveldsmat, og jeg hadde rigget til med grøt og greier. Svigermor vaket rundt (hjelp! sett deg ned eller gå ut av rommet!), noe som gjorde at min noe konsentrasjonsutfordra barn hadde veldig vanskelig for å konsentrere seg om maten. Hun var dessuten ganske trøtt. Og begynte å snu seg og se seg om etter farmor. Skal hun ikke redde meg snart? Plukke meg opp fra dette stolhelvete? Away, mother! Og til slutt begynte hun å sutregråte. Da kommer altså svigermor settende, bøyer seg over datter og regelrett drar grøtbollen ut av hendene mine.

Da sprakk det for meg. Ja, bare ta over, freste jeg og gikk ut for å telle til ti (cirka 100) ganger. Da kom kjæresten min tilbake fra butikken. Han syntes selvsagt det var pes at jeg var irritert – han er tross alt sin mors datter. Inne i stua hadde svigermor for lengdt tatt opp datter og gikk rundt. Og mumlet så vennlig til min datterJa, mamma blev visst lite arg, ja, det er sånt som skjer.

Så er det jeg som er ei overfølsom furie? Eller er det svigermor som er (snill, men) i overkant foretaksom.

Jeg har prøvd å skvære litt opp, altså, siden jeg tross alt skal være et voksent menneske. Jeg får stadig sårede blikk. Det er mye enklere når den man er sint på er en kjiping.

Hilsen kjipingen

7 kommentarer

Øyeblikk av intens tilfredsstillelse:

Når jeg, etter dager med probing, pressing og porring, får øredobbene gjennom hull jeg trodde hadde grodd igjen. Yess. Noe svimmel, tårene triller. Men: jeg vant.

Legg igjen en kommentar

Jeg observerer…

At noen ganger er best of 80-tallet på ljomende volum og vill dans i stua alt som skal til for å løfte et voksent hjerte og roe en liten kropp.

Legg igjen en kommentar

Latter/tårer

Noe av det fineste som har skjedd meg: Jeg hadde vært ute og reist, vært borte i flere dager. Samboeren min hadde vært hjemme med lille datter, og det hadde nok vært litt stritt. Jeg savnet dem fryktelig. Det var vondt, men fint, for jeg skulle hjem til dem, snart, snart.

Da jeg kom inn døra, og datteren min så meg – så hun først forskrekket ut. Som om en helt uventet skikkelse sto foran henne. Så smilte hun. Så løp jeg bort og klemte henne, løftet henne. Og hun begynte å le. Og jeg begynte å gråte. Vi lo og gråt om hverandre, den høye barnelatteren vant, og til slutt lo jeg også mens en g annen tåret fortsatt trillet.

Mens sambo tutlet rundt og prøvde å skjule at han var rørt.

For en fantastisk liten skatt jeg har. Så heldig jeg er.

2 kommentarer

Pause

I stedet for å okke og akke over snø og kulde, har jeg og mine kjæreste dratt til varmen denne vinteren. Man kan si hva man vil om å drasse småbarn rundt i verden for at mor og far skal få jobbe med brunfargen sin – men MAKAN til vel anvendte feriepenger. Jeg tror at samtlige involverte er glade over avgjørelsen, på tross av en og annen hake. Alt er relativt, selvsagt, og vi var litt mindre fornøyde med valget da bagasjen ikke dukket opp, og vi måtte posjonere ut barnemat og bleier et døgn ekstra (iført svette reiseklær, joggesko og ULLGENSER (!) i 30 graders varme). Sjelden har synet av en koffert gjort meg lykkeligere enn dagen derpå..

Vi befinner oss for tilfellet på en øy i det indiske hav. Vi har ikke utforsket øya, det er for varmt og altfor mange mygg. Jeg og mine kjære er mer enn fornøyde med å traske ned til stranda, vugge i vannkanten, ha siesta med datter, henge i skyggen, spise god mat og gå små turer. Vi legger oss klokka ti. Jeg har ikke brukt et gram sminke hele ferien. Jeg har bare lest kosekrim (og bildebøker. En runde til med POTTA og det kan hende hjernen min smelter). Det er vel det som er ferie?

3 kommentarer

Følg meg

Få nye innlegg levert til din innboks.

Bli med 76 andre følgere