My nerves and my nightmares

Jeg skal disputere. Det er ikke lenger måneder eller uker til. Det er bare dager.

Jeg har aldri vært så nervøs for noe i hele mitt syndige liv. I natt drømte jeg at disputasen var i gang, at dekanen presenterte meg og en full sal av forventningsfulle ansikter kikket på meg (her skjønte jeg i drømmen at det var en drøm. disputaser er ikke pop-konserter og “fulle saler” fins ikke). Jeg, derimot kikket nedover meg selv, innså at jeg hadde på meg jeans og t-skjorte (som jeg ellers aldri går med), og i hånden holdt jeg en bruksanvisning til den nye drillen min.
-Øy, kan du chille litt, jeg må nok hjem å skifte. Sa jeg og blunket til dekanen.

Jeg er glad ikke alle drømmer blir til virkelighet.

(U)flinke piker og valgene de tar

Er jeg en flink pike?

Jeg har ikke fargekoordinert klesskap, tellekant eller ukentlige rengjøringer. Jeg glemmer så mangt nede i grønnsaksskuffen, og fant forleden en halv løk under kjøkkenskapet som helt åpenbart hadde innvilget seg langtidsleie der. Jeg spiser kake fra formen og drikker alt, alt for mye kaffe. Jeg glemmer å ringe min mor og jeg har fortsatt ikke kjøpt dåpsgave til en av mine beste venners ferske barn (som ble døpt for… ja – en stund siden).

Men: Jeg har gått på jobb med 40 i feber og gjennominfisert kropp. Jeg har abonnert på gode karakterer siden ungdomsskolen og aldri jukset på en eksamen. I mangel på trosretning forholder jeg meg religiøst til tidsfrister. Jeg sier nesten alltid ja når noen ber meg om noe, og jeg betaler skatt, går på dugnad, spiser grønnsaker og trener både det ene og det andre. Jeg bekjemper rynker med krem (smøres) og tre liter vann (drikkes) om dagen.

Jeg vet ikke hva som veier tyngst (selv om den halve løken så ut som et biologisk eksperiment). Kanskje jeg bare er helt vanlig?

Mitt mest fremtredende flink-pike-symptom er likevel min dårlige samvittighet. Som kommer når jeg uforvarende tenker bare på meg selv. Hva vil jeg nå? Hvilken jobb vil jeg ha? Hva er jeg flink til? Det er noen interessante tilbud i omløp, men i stedet for å fokusere på hva som er best for meg, kjenner jeg at samvittigheten gnager. Samtidig vil jeg ikke ende opp som en annen Elias Rukla, i en jobb jeg plutselig har hatet kjempelenge. “De fleste forhold er basert på dårlig samvittighet” sier samlivsterapeuten Dag, og det har han kanskje rett i. Men jeg tror mange andre valg hviler på samme grunnlag.

Er det noen som kjenner en bra coach?

Observert i dag:

På kontoret: Ikke mange andre. Egentlig ingen.

På kontoret: Vanskelig å drikke kaffe uten å spise noe søtt til.

På kontoret: Den beste måten å utsette arbeidet på er å spise.

På kontoret: Må handle mer mat.

På facebook: Hvis dattera di heter Ragnhild og har bursdag, er det bedre ting å kalle henne enn “prinsesse Ragnhild”. Den tittelen er opptatt og er ikke et kompliment.

På facebook: Noen gamle kjente blir stadig kjekkere. Andre ikke.

På facebook: Uansett hvor mye folk har ferie har de tilsynelatende alltid anledning til å ta bilder / fortelle andre om det. Dokumentasjonsbehovet er fascinerende.

På facebook: … som en bilulykke

På kontoret, i hodet mitt: Hva kan jeg spise nå? Hvorfor får jeg ikke til å jobbe? Kanskje hypnose virker?

*googler hyponose*

AAAAAAAAAARGH!

Sin egen verste fiende

Jeg har ikke lang tid igjen som stipendiat. Snart mottar jeg min siste lønn under den stillingsbetegnelsen, og snart, snart kan jeg levere fra meg fire års anstrengelser/frustrasjon/prokrastinering – eller arbeid som det også kan kalles.

Naturligvis skal påsken derfor tilbringes i byen, på kontoret. Perfekt. Stille og rolige dager ligger åpne foran meg. Nabokontorene er tomme. Tystnad. Alt ligger til rette for at denne uken skal fylles med geniale siste-liten-refleksjoner og intens revisjon.

Men det er ikke alle som vil det sånn. En del av meg selv, for eksempel. Vanskelig å si hvilken del av hjernen eller kroppen det er, men at den har vonde hensikter – det er sikkert. Den hvisker om bedre ting jeg kan gjøre og at livet, det er nå. Skamfullt må jeg innrømme at det virker.

Det gjør meg trøtt, ukonsentrert og irritabel. Minner meg på at alle andre har påskeferie, og at når alle andre har det, da fortjener vitterlig jeg også noen blanke dager, helt til egen disposisjon. I stedet for å sjekke referanser, sjekker jeg facebook. I stedet for fokus, skriker kroppen min etter distraksjon. Jeg vil spise sjokolade, mens jeg ligger på sofaen og ser film. Jeg vil gå turer i sola med venninner og drikke kaffe fra miljøfiendtlige pappkopper med lokk, og lubne bakverk i små poser. Jeg vil gå på kino. Jeg vil lese bøker. Løpe rolige turer på tørr asfalt. Gjøre alt det jeg ser og hører at alle andre skal til med (bortsett fra å gå på ski, det kan alle andre få ha i fred).

Som dere skjønner: selvmedlidenheten lever i beste velgående – og det samme gjør drømmen om en bedre framtid.

Ned som en fell, opp som en bjørn

Har aldri likt det ordtaket i sin opprinnelige form. Jeg liker best at det kjipe kommer først – så det fine.

Ta denne uka, for eksempel. Den begynte med fylleangst og irritasjon. Den fortsatte med at jeg ble tatt i billettkontroll på trikken – en så enerverende opplevelse at jeg mangler ord.

Billettkontroll! Som fast abonnent aner jeg fred og ingen fare. Til en famlende hånd i veska oppdager at flexi-kortet er MIA. Jeg ser det for meg hjemme i gangen. Jeg kan ikke engang skrive noe morsomt om det, selv om jeg nesten begynte å le hysterisk da Securitas-helvete kunne opplyse meg om at kvitteringen for betalt bot gjaldt som billett – i en hel time. Takk skal du faen meg ha. Kontoen min er tom, ikke sant.

Ned som en fell. Uten å ha vært så veldig høyt oppe.

I dag? Plutselig værskifte. Godt humør. En fin drøm. En god lunsj. Ja, også var det den e-posten fra veilederen min. Avhandlingen utstråler allerede nå høy kvalitet og omhu.

Opp som en bjørn. Og her blir jeg.

Min paranoia

Vi er vel alle litt paranoide av og til. Hvorfor ser de på meg? Har jeg noe i ansiktet? Hvorfor ble ikke jeg invitert i det selskapet, når tilsynelatende hele verden var der? Var ikke den nye flammen litt mindre tent her forrige dagen? Vanligvis er jeg sånn som innbiller meg at han kjekke ser på meg fordi jeg er så fin – så kommer jeg hjem og har trykksverte i panna eller tomatsaus rundt munnen. Ah. Hovmod står for fall. Nå det gjelder andre elementer i denne jammerdal vi kaller livet, er jeg imidlertid noe mer henfallen til paranoia.

La oss kalle det phd-paranoia.

Jeg har sendt en tekst ut på revisjon og venter på tilbakemeldinger. Det er et tveegget sverd, tilbakemeldinger. På den ene siden må man ha det, man kan ikke flanere gjennom livet uten å la seg påvirke av andres meninger (skjønt noen later til å gjøre dette nokså ubesværet). Heldigvis. Og likevel: Det er skummelt. Hva vil de si? Agget i kroppen, du: Hva er dette her for noe? Er det dette vi betaler deg for?

Det hele toppet seg da en i prosjektgruppa mi, en relativt kjent skikkelse innenfor et segment av venstreintellektuelle i landet sendte meg en mail der han insisterte på et møte for å diskutere teksten. Et møte! Jeg heiste umiddelbart alle røde flagg, og begynte nedtellingen mot dommedag. Et eget møte? For å diskutere en tekst? Er ikke det kanonskyting mot spurv, så vet ikke jeg. Kan ikke skjønne annet enn at vi her snakker dårlige nyheter. Det er litt sånn som å gå til legen med influensa for så å bli servert en kreftdiagnose sånn helt ut av det blå.

Når jeg leste e-posten fra ham igjen så jeg at han bare hadde noen spørsmål. Legger panikken på is til over helga, men en nagende følelse av noe, ja den er der hele tiden.

Sang for dagen:

Sånn har jeg det nå (en lignelse)

Det er litt vanskelig for meg å beskrive min generelle tilstand for øyeblikket. Og jeg kan heller ikke forvente forståelse fra noen som selv ikke har tatt (eller prøvd å ta) en doktorgrad. Det er ekstremsport for psyken. Jeg er borderline deprimert, hver eneste dag. Men jeg vil jo gjerne at folk skal ha en viss anelse. Så følgende, slår det meg, er et ganske godt bilde på det hele:

Det var mens jeg mottok lønn fra det private, et helt annet liv virker det som. Vi som jobbet sammen var like i alder og hadde en felles forkjærlighet for alkohol og seine kvelder. Det var en sånn sein kveld. Jeg kan ærlig talt ikke huske hva vi hadde gjort eller hvor vi hadde vært, men vi endte opp på nachspiel hos sjefen. Det hjalp vel ikke akkurat. Vi raidet barskapet, spesielt for brennevin av type BRUNT, noe jeg ellers konsumerer med utsøkt moderasjon. Men på nachspiel er whisk(e)y gøy. Kanskje til og med nødvendig. Den ene etter den andre falt fra, mens jeg ble sittende og utveksle fylleflokskler med sjefen. Gud alene vet hvor lenge det pågikk og hvor mye idioti jeg klarte å videreformidle. Da jeg til slutt snøvlet: Det er vel på tide å gå hjem, ante nok sjefen uråd. Han insisterte i alle fall på å følge meg, under påskudd av å lufte hunden. Det måtte han sikkert også, men det var uansett fint gjort. Kanskje til og med nødvendig. Jeg hadde vært et lett offer for hvem som helst akkurat da. Etter at vi kom ned trappa og ut i frisk luft kan jeg huske at praten raskt døde hen. Jeg måtte konsentrere meg om hvert eneste skritt, hvert eneste åndedrag. Pffff, pustet jeg. Pfffffffffff. Inn og ut. Går det bra der framme? ropte sjefen til meg innimellom. Til svar fikk han en viftende hånd og et litt høyere PFFFFFFFFFFF. Det var ikke lange veien hjem, men den virket som den reneste maraton.

Den veien hjem, den kokongen jeg var i, den tilstanden. Sånn er det nå. Jeg har ikke så mye å gi, verken til meg selv eller de rundt meg. Jeg må stå i det aleine og jeg føler det. En intens ensomhet. Men hvis jeg konsentrerer meg, hender det at jeg husker jeg fortsatt har folk. Jeg tror de passer på meg, selv om jeg ikke alltid greier å snu meg. Akkurat nå er det jobb nok å puste.

Livet etterpå

Stipendpengene mine tar snart slutt og jeg må finne nye veier mot salt i grøten (smør på brødet, vin på bordet etc.). Og omgivelsene stiller spørsmålet

Hva skal du gjøre etterpå?

med stadig økende frekvens.

Hva er det med folk? Skjønner de ikke at det er som å spørre kreftpasienter om de ikke skal dø snart? Er litt fintfølelse for mye å be om? Herrgud.

Det eneste jeg vet er at det kun er måneder igjen til jeg – for første gang i mitt syndige liv – blir arbeidsledig. Føles på en måte litt godt å vite at jeg skal høste litt av det jeg har sådd (dagpenger). Samtidig funker lediggang svært dårlig for meg. Selv om jeg elsker å bryte rutiner er jeg helt avhengig av å ha dem. Arbeid lutrer sjelen, i hvert fall min. Så svaret er selvsagt: Jeg ANER ikke hva jeg skal gjøre etterpå. Jeg skulle gjerne hatt en plan, men jeg har aldri hatt det før og har ikke overskudd til å legge en nå. Derimot har jeg tatt meg tid til å lage noen punkter, (Jeg regner selvsagt med at jeg snart VASSER i jobbtilbud, men hvis ikke har jeg altså en strategi) eller en liste over alternative løsninger.

1) Drite i privatøkonomi, ta noen måneder fri og reise. Komme tilbake og få panikk.

2) Få meg en ikke-tenke-jobb, mens jeg finner ut hva jeg egentlig vil.

3) Begynne på en ny utdannelse (HAHHAHAHA, just kidding!).

4) Treffe en eksentrisk gammel/ung dame/mann som tilbyr meg betaling for å blogge.

5) Gifte meg rikt, klemme ut noen unger og bli hjemmeværende.

6) Gifte meg ikke fullt så rikt, klemme ut noen unger og bli hjemmeværende.

7) Flytte hjem til mamma og pappa, begynne å se på daytime tv, leve på high carb-high fat-dietten og satse seriøst på å bli en kvise på samfunnets rumpe.

8) Bli lærer.

9) Begynne å drikke, mer profesjonelt.

10) Bli lykkelig.

(Hemmelig alternativ 11 – all of the above, men i ulike intervaller)

Punkt 10 vil jeg uansett touche borti når jeg er ferdig. Den som sa at den største lykke man kan ha er å gjøre andre glad, kan aldri ha levert en phd-avhandling.

Når jeg blir stor

Hva vil du bli når du blir stor? Selv om jeg ikke blir stort større enn jeg er så har folk sluttet å spørre. I stedet spør de hva jeg skal gjøre “etterpå”. Jeg pleier å le og si at jeg skal skaffe meg et ærlig arbeid. Ja, hva er det? spør de. For endelig kan de tvinge meg til å si noe konkret, ikke bare masse akademisk trallala om hva jeg egentlig skriver avhandling om.

Livet mitt, slik jeg ser det i dag kan deles inn i FA og EA. Før og Etter Avhandling. FA var bra. Bekymringsløst, liksom. Nå, som jeg er snart ferdig er alt jeg ofte greier å tenke på den eksplosive gleden jeg kommer til å kjenne når det er over. EA skal bli enda bedre.

Men jeg må jo svare, så jeg sier jeg vet ikke. Det kan være så mangt. Jeg tror jeg kan trives med mye. Ja, sier de da. Det er viktig å trives. Men du må jo bruke doktorgraden din til noe! Må jeg? Kanskje den aldri blir fullført, kanskje den ikke blir godkjent. Jeg øver meg på worst-case scenarioer og prøver å huske at hva vi gjør ikke er hvem vi er.

Når jeg blir stor vil jeg glede meg til å gå på jobb. Og jeg vil – med all respekt – aldri, aldri bli forsker.

Mandagsdrøm

Jeg kjenner jeg begynner å bli litt småsjuk, og en liten del av meg har lyst til – i forbyggingens navn – sykemelde meg en ukes tid, være hjemme og lade de batteriene som alltid er litt halvtomme. I stedet pakker jeg ned treningstøy, panlegger venninne-dater og teller dager til han nye kommer hjem (han har vært bortreist i et halvt år, cirka. eller kanskje bare noen dager). Jeg tenker på alt jeg må gjøre på jobbe, og forebygger med paracet, selv om feberen bare murrer. Den verken knurrer, bjeffer eller biter. Ennå.

Sukk. Noen dager hjemme på sofaen, med den nye honningteen jeg fikk i utenlandsgave hos syrran, med dvd-er og heite supper. Ull og pledd. Og søvn – deilig, deilig, tilstrekkelige mengder med søvn. Skulle ønske fastlegen min bare kunne stikke innom å si, øy, jeg tror du trenger noen dager.

Oh well.