Min rådgiver, veileder, mentor og redningsline (også kjent som Tåkefyrsten) kom styrtende inn på mitt kontor her om dagen. Han fastslo, relativt mellomfornøyd, at prosjektet mitt begynte å få kjøtt på beina, ja, det begynte faktisk å ligne på noe.
Så trekker han fram en avhandling han skal opponere på i Kongens by (hvis jeg er heldig får jeg være koffertbærer på turen) og proklamerer:
-Dette er overkommelig. Dette kunne du også greid!
Jeg turte ikke riktig spørre i frykt for å bli stemplet som middelmådig, men nå spør jeg: -Hvordan tolker man slikt?
Til tross for det tvilsomme faktum at jeg har gått på en eller annen form for skole i over 20 år, hadde jeg nylig sommerfugler i magen da jeg satte meg på trikken opp til Universitetet Blindern. Jeg hadde fått beskjed om hvor jeg skulle gå til min første forelesning, og bevæpnet med en kopp kaffe inntok jeg auditoriet, fyllt av ærefrykt og begeistring.
Følte meg hakket mer intelligent enn vanlig, der jeg kikket på pensumlitteraturen, og skuet utover samlingen med studenter. Langt der framme og nede skimtet jeg konturene av en potensielt kjekk foreleser. Stas! Det var som å være 20 igjen, minus en meter ironisk distanse og kritisk innstilling.
Etter pausen kom foreleseren tilbake. Jeg tok ett blikk på den silkeaktige, nærmest gjennomsiktige skjorta hans. Og fniste ondt for meg selv. Modningsprosessen går seinere for enkelte studenter enn andre.
For yrkesgruppen lærere. Enda jeg er lærerbarn, og burde kjenne til læreryrkets irrganger, har jeg aldri tatt på meg den hatten selv. Før i dag. Først var jeg på en kjempeinteressant forelesning på universitetet (som student, altså). Ikke lenge etter satt jeg som foreleser i et klasserom. Og det begynte bra. Og jeg tenkte at dette funker. Og det ble pause, og jeg gikk ikke tom for stoff eller slides. Full av selvtillit.
Helt til neste time. Når jeg plutselig kikka på notatene mine og tenkte “OMG, hva er sammenhengen her?” Jeg fikk rett og slett et hjerneteppe. Og jeg syntes litt synd på studentene, når pausene ble litt for mange, litt for lange, og jeg måtte avslutte tidlig (akkurat det siste var sikkert helt greit, dog).
Så ny respekt for lærerne. Som dag etter dag underviser, som IKKE får blokkeringer i hjernen, som improviserer og greier å engasjere. I dag engasjerte jeg i-n-g-e-n. Ikke meg selv engang. Men jeg var veldig fornøyd med å være ferdig… 
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: hverdagsangst, sosostupid, working girl
I morgen skal jeg holde min første skikkelige forelesning. I den anledning er det ikke sommerfugler, men flaggermus som flakser rundt i magen min. FLAPPFLAPPFLAPP, sier vingene deres. Jeg er vinterblekere enn vanlig.
Powerpointen min er straks ferdig. Min største frykt – som er at jeg ikke har mer å dosere om sånn cirka halvveis ut i første time – er utvilsomt høyst reell. Nå sitter jeg mest og stirrer på skjermen i den tro om at kunnskapen skal sive inn i hjernen min helt på egenhånd.
Er det dårlig stil å ta en stiv drink sånn cirka klokka 12 i morgen formiddag?
Jeg skriver oppgave. Jeg sliter litt med det. Jeg må ha musikk. Som ikke er påtrengende eller slitsom. Den trenger ikke være rolig, men må ikke være anmassende. Gjerne oppmuntrende. Oppmuntrende er fint. Hodet mitt er fullt av teori og praksis, og jeg trenger noen nye ideer. Godmusikk til arbeidet, altså. Tips? Anyone?
I dag har jeg hørt på bl. a. Vampire Weekend, MGMT og Ane Brun. Fine, fine musikken.
Jeg holder på med en doktorgrad. Wow, høres flott ut, tenker du kanskje. Utfordrende. Tøft. Imponerende, til og med. Og det er det. Men ordene dritvanskelig, umulig og galskap (min egen) kan også brukes. Det blir de. Av meg, inne i mitt hode. Hos veilederen min prøver jeg å fremstå som calm and collected. Det koster å forstille seg, la meg bare ha sagt det.
Jeg kjedet meg i min forrige jobb. Jeg stivnet foran pc-en, med stadig mer firkantede øyne. Drakk seks kopper kaffe om dagen. Sovnet nesten på møtene våre, som varte i uendelige evigheter. Jeg forsto ikke at kollegaene mine greide å hisse seg opp over detaljer. Så da jeg fikk en telefon, med en insisterende anmodning om å søke et stipendiat, lo jeg høyere utenpå enn inni. Jeg tenkte tilbake, husket den vanvittige tilfredstillelsen ved å levere et stort arbeid. Glimtene av forståelse, av følelsen av å kunne noe. Å vite at jeg hadde prestert noe som kanskje ikke var så viktig, men i alle fall relativt nyttig for enkelte mennesker. Og være en del av noe som ikke var privat, men en brikke i utdanningspuslespillet til en undervurdert og fantastisk yrkesgruppe.
Så nå sitter jeg her, veksler mellom håp, angst og beven. Jeg kjeder meg i alle fall ikke, og tre av kaffekoppene har jeg bytta ut med grønn te.
