Slike dater (20)

Jeg har en tilståelse å komme med. Det hender jeg dater uten å blogge om det.

There. I said it. Jeg vil understreke at det valget tar jeg for deres skyld (og litt min, siden det er hyggelig at dere gidder å lese). Av og til er noe bare greit. Det er fint uten at jeg er kvalm av nervøsitet eller skjelvende av forelskelse. Jeg kan sitte sammen med en mann og gripe meg selv i å lete etter feil. Men så sier han de riktige tingene, og jeg blir overraska. Eller: i det jeg tror jeg skjønner hvordan en fyr er, forteller han noe som vipper meg av pinnen. Og jeg må revurdere. Han er ingen døllepetter, og han irriterer meg ikke. Hva nå?

Da må jeg trekke meg tilbake for en debriefing. Med meg selv.

Noen ganger koker det uansett bort i kålen. Andre ganger blir det en ny date. Stakkaren er fortsatt på prøve. Jeg er selvsagt også det, men i min ego-verden er det jeg som er the desired one. Nesten alltid. En liten kropp, men et stort ego – der har dere meg i et nokså usjarmerende nøtteskall. Neida. Joda. Neida. Joda.

Kom til saken, vimseguri.

Det skal jeg.

Jeg har møtt en fyr noen ganger nå. Han er kvalitet. Hyggelig, oppmerksom, ikke for mye, ikke for lite. Han har lønna arbeid og ingen lausunger. Han er morsom og snill og full av tiltak. Kvaliteter jeg setter høyt. Vi var ute her om dagen, og mens vi satt på kino, og jeg krøkte meg sammen av latter, strøk han meg over ryggen. I stedet for å kjenne a) glede b) irritasjon eller c) ingen verdens ting, gikk hjernen min i analysemodus og spant: hmm, hva betyr det, burde vi kyssa hverandre nå? skal jeg, skal han? Har jeg lyst? Hm… Ikke ulyst, men jeg vil ikke rive av meg klærne heller. Hvordan skal jeg tolke dette, er jeg uinteressert eller er det langsomt-potensiale. ER han kjekk? Tenker jeg bare dette fordi vennene mine er begeistra for denne mannen? Herregud, skjerp deg. Kan du ikke bare la ting skje da?

Han fulgte meg et stykke på hjemveien, og jeg tenkte nå er det kanskje på tide med et kyss. Litt klining. Det endte med en klem. Kanskje jeg ikke turde, kanskje han ikke turde. Men neste gang – hvis jeg ikke synes det er stas må jeg konstantere nok et nederlad: Han fine fyren som liker meg, men som jeg ikke klikker med.

Slike dater (19)

Jeg er altfor tidlig ute, og sitter og leser en (fagfellevurdert) artikkel, mens jeg lepjer i meg vann og eplemost og prøver å se dypt konsentrert ut. Jeg kom et kvarter for tidlig og jeg vet at jeg må sitte sånn en stund. Jeg kan ikke kikke ivrig opp hver gang det går i døra. Men planen slår feil, slik planer ofte gjør. Da jeg ser opp, sitter han ved et helt annet bord og leser menyen. Jeg har ikke linser på meg, men jeg kjenner igjen ryggen hans. Den ser også ganske konsentrert ut. Jeg går bort til ham.
-Det er jo greit at du sitter her, men det hadde kanskje vært hyggeligere hvis vi satt sammen.
Han ler. -Jeg så deg ikke.
Vi klemmer.

Vi prater ufarlig om alle ting som har skjedd siden sist. Vi spiser. Vi drikker. Vi ler. Jeg tenker at det er fint at det er han som sitter overfor meg i stedet for en hvilken som helst annen. Jeg kjenner at egentlig bare har lyst til at han skal holde rundt meg. Men det går ikke her, ikke nå. Ikke ennå.

Etter et glass vin lurer jeg på om jeg skal si noe. Si noe om at jeg ikke mente å overtolke noe som helst. At jeg synes han er en praktmann og at jeg har lyst til å treffe ham igjen. Men på en måte tror jeg ikke det trengs. Jeg tror vi vet litt mer om hvordan tingenes tilstand er.

Klokka går og det føles seint.
Jeg gjesper ikke for at jeg kjeder meg, altså.
Nei, jeg trodde ikke det. Du ser litt… Trøtt ut. Han smiler.
Takk. Jeg vet.

Han følger meg til bussen. Og vi stanser rett under et gatelys, og han kysser meg. Det kjennes som om noen setter en lyskaster på oss, og jeg impulsivt vil jeg trekke meg inn i en mørk krok. Men han holder rundt meg og klemmer meg, akkurat sånn som jeg ville. Det er fint, og det gjør ikke noe at det er lyst for da ser vi alt sånn som det er. Men så kommer bussen, fordi tida ble borte og jeg må løpe og vinke samtidig. Until next time, ikke sant.

Slike dater (18)

-Drikker du bayer?
-Jeg drikker bayer.
-Har du lyst på en bayer? Du kan få en annen øl hvis du vil. Eller noe annet.
-Jeg tar gjerne en bayer. Tusen takk. Jeg smilte til ham, han reiste seg og gikk bort til baren. Jeg hadde en nærmest ukontrollerbar trang til å kaste meg over mobilen, ringe alle venninnene mine på en gang og rope HAN ER SÅ BRA! I stedet smurte jeg på et ekstra lag lipgloss.

Bayer nr. 1:
Musikk/film. Det kommer alltid et punkt der man snakker om musikk/film. Og det er fint av to grunner. For det første er det ufarlig og man har alltid noe å si. For det andre er det litt viktig. Jeg gidder ikke bruke tid på en fyr som insisterer på at trance er bra. Eller en som bare vil se filmer med minimum en biljakt. Men i kveld, i kveld, er vi to på nett. Jeg snakker om favorittartistene mine. Så sier jeg:
-Men jeg hører mye på sånn hipstermusikk også.
-John Olav Nilsen og gjengen?
Også ler vi begge to.
-Jeg synes Jon Olav Nilsen og gjengen er veldig bra.
-Jada, det gjør jeg også.
Vi ler igjen, selv om det egentlig ikke er så morsomt.

Bayer nr. 2:

Om å være fra et lite sted. Også en konversasjonsvinner, for man har alltid noen skolebusshistorier eller anekdoter fra langtbortevekk. Jeg bruker armen min som kart og peker og forklarer. Han ler, og stryker tilfeldig over tommelen min. Hjertet mitt stopper i to sekunder.
-Jeg er utrolig dårlig i geografi, sier han.
-Jævla søring, sier jeg.

Bayer nr. tre:

Om kommunevalget og alt vi ikke vet.
-Jeg har faktisk tenkt å kanskje stemme De Grønne i år, innrømmer jeg, som alltid trofast har stemt samme parti.
-Vet du, utbryter han, det har jeg også tenkt på.
-De Grønne, altså.
-Skål, sier vi i kor og klinker halvlitersglass sammen. -For De Grønne.

Fem timer og tre halvlitere med bayer senere står vi ved sykkelen min. To meter unna sitter to nokså værbitte menn og skuler på oss. De er ikke imponerte. Over noe.
-Eh, sier jeg.
-Vi har publikum, sier han.
-That we do. Sier jeg, lener meg ørlite grann framover og han kysser meg, eller vi kysser hverandre. Og det gjør vi en stund, publikum eller ei.

Jeg promillesykler hjem med et puseflir i ansiktet og tenker at livet, liksom, det er ikke det verste man har.

Slike dater (17)

Jeg har et ambivalent forhold til ivrige menn. På den ene siden bringer de verden videre. Vi kan bare innrømme det, jenter – skulle alt initiativ ligget hos oss hadde ikke overbefolkning vært noe problem noe sted i verden – tvert i mot. Likevel er det noe med ivrige menn – aka tilgjengelighet – som er en l-i-t-e-n anelse usexy.

Jeg vet nemlig det at å forveksle utilgjengelighet med kvalitet skaper frustrasjon på linje med Words stavekontroll eller den nye facebook-chatten. Så jeg kjemper mot alle naturlige impulser. Do the opposite. Gi dem en sjanse, ja kanskje til og med to. Eller tre (tre holder, det får dog være grenser).

Men la meg komme til poenget. Det var en av de få fine soldagene i Oslo i sommer. Jeg skulle vekk den helga og hadde presset inn en mini-date med …ja, hva skal vi kalle ham… Old Man River? Han er ikke pensjonert, men en del år eldre. OMR altså. For short. Jeg hadde egentlig ikke tid, men han var såpass insisterende at jeg lot meg overtale. Du hører entusiasmen, ikke sant?

Men da han satt der med solbriller, farris og en avis tenkte jeg hmmm du er jo ganske kjekk. Og da han måtte vikle meg ut av sekk, veske, ipod og gud vet hva jeg hadde surret meg inn i skjønte jeg at dette ville blir … ikke verst. Jeg drakk hvitvin og han en øl- Jeg fortalte pinlige historier om meg selv og han lo. Dette flyter, tenkte jeg begeistret. Morsomhetene mine ble imidlertid avbrutt av en jente som plutselig sto ved bordet.
-Kjenner ikke jeg deg?
Jeg kikket opp på henne, og da hun tok av seg solbrillene dro jeg kjensel på en venninnes venninne jeg hadde møtt noen ganger. Hva hun het husket jeg derimot ikke.
-Hei, joblet jeg overkompenserende og ga henne en klem. -Lenge siden!
-Ja, det må jo være et par år siden. Jeg hører du har giftet deg, gratulerer!
Jeg ble målløs et øyeblikk, og i sidesynet mitt ble ikke OMR særlig imponert. -Neineinei, sa jeg og lo, -du tenker på Kristine. Jeg har ikke giftet meg. Og jeg skjønte at hun nok heller ikke husket hva jeg het, eller noe som helst om meg. Likevekt. Vi vekslet noen ord og hun gikk.

OMR og jeg lo godt av episoden. Og da jeg skulle gå, fulgte han meg og bar bagen min. Hyggelig. Høflig. Da han gikk erklærte han at han gledet seg til å treffe meg igjen. Fortsatt ivrig. Fortsatt greit.

Da han en uke senere antydet at han ville smyge seg inn på venninnehelga mi ble det full stopp i mitt følelsesapparat. Og nå har jeg lært: det er ingen vits i å forlenge prosessen: I’m just not that into him. Så jeg glemte å svar på meldinga. Jeg ignorerer samvittigheten. Og de sugemerkene var det ikke han som lagde.

Slike dater (16)

Jeg har vært på en voksen date. En voksen date inkluderer ting som a) en voksen mann, b) kaffe, ikke cocktails c) aktivitet. Og med aktivitet mener jeg ikke sex.

Jeg vet ærlig talt ikke hvordan jeg setter meg selv i disse situasjonene. Jeg er litt lei av menn akkurat nå. De vil ikke ha meg, så vil de ha meg, de har problemer, de vet ikke, vil ikke, kan ikke, orker ikke. Men når jeg møter en hyggelig fyr som spør etter nummeret mitt, så sier jeg ja. Nå han ringer og ber meg med på søndagstur, så svarer jeg “gjerne”. Jeg er genetisk indisponert til å si nei. Man vet jo aldri, selv når man egentlig vet.

Vi gikk tur og snakket om sommeren. Om musikk. Han var kjekk. Og voksen. Han hadde kokt kaffe og kjøpt jordbær, og vi satt på en benk i en park- Han var høflig og interessert. Men, du vet – ikke interessert nok. Og det var ikke jeg heller. Jeg var lettet da jeg gikk hjem, alene. Og jeg trøstet meg meg haiketeorien og det faktum at jeg tiltrekker meg stadig færre idioter.

Slike dater (15)

“Hvis du har glemt hvor kjekk jeg er, se etter knallblå converse”

“Hvis du har glemt hvor fin jeg er, se etter ei dame som glor på føttene til folk”

Sånn kommuniserte daten min og jeg før vi møttes over øl og vin på en varm, fuktig oslokveld. Jeg hadde ikke det minste lyst. Jeg var sliten og tung i kroppen. Jeg ville helst være hjemme, se på SATC, drikke iste sammen med en sjokoladeplate, ikke gå ut sammen med en mann. Men har man sagt a får man prøve og si b. I stedet for trygg sofahavn fleska jeg til med litt ekstra deodorant og lipgloss. Og sykla mot byen.

Det var etter en sånn kveld. Vi skulle drikke og vi skulle glemme. Så vi inngikk et veddemål, jeg og venninna mi. Vi skulle kline med noen før vi gikk hjem. Sant og si glemte jeg hele greia, helt til jeg plutselig så henne kysse en av froskene som aldri ble til noen prins. På tide å stikke hjem, tenkte jeg. Motløs og nedfor og full av savn og for mye vin. Men det hender gudene kaster et bein til meg, og denne gang kom det i form av en ung, freidig guttemann som stjal en røyk til meg og fikk meg til å le. Da han ga meg visittkortet sitt tenkte jeg ikke at jeg ville se ham igjen. Men så fløy det en faen i meg.

Og i går satt han der, rett overfor meg. Like kjapp og til stede som jeg husket, kanskje litt mer nervøs, men også en god del mer edru.
-Jeg synes det er viktig å gå litt utenfor komfort-sona, si, du vet, sa jeg. -Det var derfor jeg ringte.
-Det er så kult, jeg er helt enig. Gjøre ting som er litt skumle. Det er ikke ofte jenter ber meg ut, liksom. Det er så tøft at du gjorde det.

Tre timer fløy avgårde. Vi snakket om hva vi gjør og hvorfor. Vi snakket om folk på bussen og de som satt ved nabobordet. Om klining og forskjellen på gutter og jenter. Og da han fulgte meg til sykkelen min var jeg glad for at sjokoladen hadde fått ligge i fred hjemme. Det kommer tidsnok kvelder der den er mitt eneste selskap.

-Få et kyss.
-Ja, det blir bare et kyss, nå har jeg prestasjonsangst.
-Du skulle aldri sagt du var så innmari god til å kline.
-Jeg vet, sa jeg og lo.

Så kysset vi, litt mer enn bare litt. Det var fint og passe akkurat da. Jeg trengte å treffe en ny mann med nye tanker, en som ikke bare gjentar de samme mønstrene som før. En som bryter mine. En bra fyr som ler av seg selv og som gir meg troen på at det er flere som ham der ute.

Slike dater (14)

Sommerfugler i magen og skjelvende hender.
-Ring meg når du er ferdig med greiene dine.
Yeah right.

Jeg tok opp telefonen, så på den. Ble fullstendig overmannet av pre-date-pænnik, en følelse av skrekk jeg ikke har kjent på lenge.
-Ta deg sammen, hveste jeg. Ring. Ring.
Etter noen fnisende minutter ringte jeg.
Hei og hallo og nervøs latter. Ikke bare min.
-Vil du møtes ute eller vil du komme hjem til meg?
-Tja, sa jeg og prøvde å høres nonchalant ut. Tenkte Jeg har egentlig bare lyst til å kline med deg, driter litt i hvor vi gjør det.
-Jeg kommer gjerne på besøk, jeg.

Han ville høre “historien min” og for hver ting vi snakket om tenkte jeg oi, du tenker sånn som jeg eller oi, du tenker sånn som jeg vil at gutter skal gjøre. Jeg greide ikke engang å være frampå nok til å flørte skikkelig. Et veldig veldig godt tegn.

Vi drakk litt øl og snakket om fine konserter vi hadde vært på. Vi snakket om folk vi kjente og hvordan vi kjente dem. Vi snakket om foreldrene våre og om hvorfor det er fint å ha søsken. Vi snakket om fine ting og om dumme ting. For hver ting vi sa ville jeg være der lengre. Jeg visste at tiden gikk, men jeg merket det ikke.

Helt til han kysset meg og jeg kjente at jeg hadde venta på det en evighet.

Han sa:

-Du veit at du har sjans på meg?

Jeg er ute av stand til å slutte og smile.

Slike dater (13)

Jeg var på kafe med en venninne i går kveld, og hun sa noe som trigga hukommelsen min. Med ett huska jeg en kveld for en stund siden. Så jeg måtte skrive den ned.

-Jeg har aldri sett deg sånn før, sa søstra mi og lo. – Du ter deg som en 14-åring. Jeg fniste idiotisk.
-Kan du bli med? Og jeg mente det oppriktig. Vanligvis foretrekker jeg og kjøre solo på date, men i et fremmed land, en fremmed by… Da kan det være greit med en anstand. En liten stund i alle fall.
-Nei, det går ikke. Men det går fint, slapp av. Dere skal jo bare ta en kaffe. Du tar taxi hjem. Lugnt! Hun klappet meg beroligende på armen. Jeg var skrekkslagen.

Jeg hadde møtt ham dagen før. Han var den kjekkeste jeg kanskje noengang hadde sett. Hver gang fløyelsblikket hans falt på meg hoppet hjertet mitt over et slag, og ukjente vesener danset rundt i magen min. Da han spurte om jeg ville treffe ham igjen hadde jeg nesten ikke pust til å klemme ut et ja. Og nå sto jeg her. Etter en hysterisk sminkerunde og et kjapt kjoleskift. Tohundre meter unna. Det var nesten ikke til å holde ut. Søstra mi hadde rett. Jeg følte meg som en fjortis. Jeg hadde bare lyst til å fnise hysterisk. All sinnsro og likevekt var som blåst bort og jeg ville rømme ut av kroppen min.

Jeg så ham med en gang. Litt ulenkelig på et vis, med en røyk i hånda, han så litt nervøs ut, men kjekk…. og kul, mye kulere enn meg. Han så opp, så meg, og vi så på hverandre og smilte og fniste. Jeg ba om en røyk. Jeg måtte holde noe i hånda mens jeg gikk ved siden av ham. Vi snakket om dagen vår, vi snakket om gårsdagen. Det var fint å gå der, ved siden av ham. Jeg tenkte at han var så pen at det måtte smitte over på meg. Han tok hånda mi, slapp den. La armen rundt skuldrene mine. Tok den vekk. Jeg klamret meg fast til sigaretten.

Da vi kom fram til kafeen var jeg nesten livredd, fordi jeg kjente at å sitte ved siden av denne vakre mannen og se ham i øynene nesten var mer enn jeg kunne holde ut.

Vi snakket om familiene våre. Om hva vi gjorde vanligvis. Om at det var dumt å røyke. Jeg tror vi drakk kaffe. Eller te. Så måtte vi snakke om hvordan vi møttes. -When I saw you, my heart stopped. – Mine too, sa jeg, siden jeg for lengst hadde gitt opp å spille uberørt. Så satt vi der, da, som to landsbyidioter, og smilte om kapp. Jeg var berørt.

Jeg husker ikke alt. Men jeg husker hendene hans. Øynene, de vanvittig lange øyenvippene. Fnisingen. Smilet. Munnen. At alt som var viktig var akkurat da. Skikkelsen hans, i det taxien kjørte vekk. Og at han ringte med en gang jeg ikke kunne se ham lengre.

Slike dater (12)

Jeg tok med meg “Haisommer” og tenkte hvis han gidder å se denne med meg er han kanskje en keeper. Og jeg pynta meg ikke. noe særlig. Bare litt, som vi jenter gjør. Mascara. Lipgloss. Skiftet topp et par ganger. Helt lax.

Jeg gikk bort til ham. Det så ut som om det skulle begynner å regne. Jeg ringte på, og gikk trappene i stedet for å ta heisen. Telte trappetrinn hele veien opp. Han sto i døra og venta på meg, smilte og ga meg en klem. Han lukta godt.

Vi satt i sofaen og prata om den innholdsløse søndagen. En filter i kjøkkenvifta hadde blitt skifta (han). Venninne på tebesøk (meg). Vi hørte på Spotify og fant ut at vi egentlig bare hadde et band til felles. Jeg tok med en film, sa jeg. Haisommer. Han lo. Og sa at ja, hvorfor ikke. Jeg måtte jo få sett den. Allmenndannelse også videre.

Vi så Haisommer. Og jeg skvatt. Og lo litt av den møllspiste haien. Han satt ved siden av meg og beinet mitt kom borti hans av og til. Da filmen var slutt syntes jeg det var for tidlig å gå. så jeg ble litt. Og vi snakket ubetydeligheter. Det var fint.

Men skulle det ikke skje noe?

Hva med hånda hans på nakken min. Fingre, sterke fingre som masserte punkter skuldrene mine ikke visste de hadde.
Varmen i hele kroppen. Svett på ryggen. Tørr i munnen.
Hånda hans i håret mitt.
Kyssene. Armene, skuldrene, ryggen hans.
Den myke t-skjorta. Den harde kroppen.
Sterke hender.
Lepper på halsen, munnen, nakken.
Kilende skjeggvekst.
Tett. Nært. Elektrisk.

Hjem alene i regnet. Hysterisk kribling i magen. Skjelvende hender.

Jeg vet ikke hvordan jeg klarte å gå derfra.

Slike dater (11)

- Om en halvtimme, det blir.. Skal vi säga halv sju?
- Halv sju? pep jeg. – Det er greit! Som vanlig hadde jeg snakka uten å tenke konsekvens. Men i det jeg la på kjente jeg tyngden av min egen løgn. Halv sju var aldeles ikke greit. Mannfolk, herregud. De trenger ikke tid til noenting, de har ingenting å style, sminke, smøre eller pudre. De bare kler på seg, og så går de ut. Jeg? Det fins ikke nok tid. Jeg hadde tenkt å i ro og mak dolle meg “naturlig vakker”. Jeg skulle sitte ned med et glass vin til å prøve og slappe av. Nå hadde jeg så vidt tid til å pusse tennene. Nei, det fins vitterlig ikke nok tid, og det fins heller ikke nok alkohol. Ikke på langt nær nok. Jeg gulpa i meg hvitvinen i plastkoppen, så på klokka og det gikk opp for meg at hvis jeg ikke skulle komme for seint måtte jeg gå. Nå.

Siste sjekk i speilet. Jeg så i hvert fall ut til å være i live. Bedre enn Roskilde? Da hadde jeg i hvert fall fordelen av en drita mann, og et drita selv. Faen. Jeg sprang inn på kjøkkenet. Jeg måtte ha noe sterkere enn vin. Bare en liten støyt med noe som kunne roe ned sirkuset i magen min. Skapet, nederste hylle. Vodka? Nei. Whisky? Ikke spor. Gin? Ja.

Gah! Det er en grunn til at man blander gin med tonic. Så. Må gå. Var alt på plass? Penger, check, sko, check, veske, check, hjerne — jammen ikke godt å si. Jeg kjente meg fortsatt dritnervøs, men varmen fra alkoholen begynte å bre seg ned i magen min, og jeg følte meg litt bedre. Jeg holdt avskjedstale for meg selv mens jeg småsprang ned trappa: “Ro deg ned, hysteriske kvinnfolk. Dette er en date, ikke et jobbintervju. Uansett kan det bare går som det går. Være deg selv, slapp av (ha!). Blir det jævlig så kan du stikke. Du ser ham aldri igjen. Du ser bra ut. Dere hadde det hyggelig sist. Få deg et glass vin. Smil. Du er låvvli.” Jeg smilte. Og slo døra igjen bak meg.

Hvor i pokker var han? Kan man forsvinne i en resepsjon på femten kvadratmeter? Jeg scanna rommet, og så en fyr som gikk ut svingdørene. Bingo. Ok: Pust, pust. Jeg retta ryggen og gikk ut. Og sannelig. Til tross for min bekymring kjente jeg ham igjen med en gang. Jeans, skjorte, solbriller, mmmm. Trolig søt. Jeg smilte. Slo over på autopilot og gikk bort. Tok av meg solbrillene. Ga klem. Følte meg plutselig som en tilskuer til mitt eget, for øyeblikket, høyst absurde liv. Var det dette jeg hadde grua meg til i hele dag? Han sto der, smilte tilbake, like kjekk eller ikke-kjekk som jeg huska.
- Hej, hur är det? (Gud, jeg elsker svensk)
- Det är bra, du da? (neineinei! når skal jeg slutte å herme etter folk?) Vi lo begge litt nervøst. Takka for sist. Begynte å gå.

Vi småprata på vei oppover gata, og jeg innså idiotien i oppførselen min tidligere. Drikke bare fordi jeg skulle på date. Virkelig.
- Skal vi ta et glass vin før vi spiser?
- Ja! utbrøt jeg, kanskje litt vel entusiastisk.
Etter ti minutter i solsteiken, med et glass iskald chablis i hånden og en fabelaktig mann ved min side begynte jeg å tenke at dette var faktisk hyggelig. Vi snakka om helt uviktige ting. Hva vi drev med. Hvor deilig det var med sommer. Roskilde. Musikk. All things nice, sugar and spice.

- Är du hungrig?
Jeg var – for en gangs skyld, bank i bordet, kryss i taket, griser kan fly osv – ikke særlig hungrig. Jeg er alltid sulten. Som barn fikk apetitten min alltid de voksne til å utbryte med dårlig skjult glede: – Se så godt hun spiser!! Hun er så glad i mat! Bra når man er barn – som kjent ikke like kult når man er litt eldre.
- Ikke så veldig egentlig. Men jeg kan alltid spise. Ingen vits i å lyve, heller, tenkte jeg for meg selv. Han lo. Og fortalte om en restaurant en kollega hadde anbefalt. Jeg hørte etter med et halvt øre og følte meg rusa av vinen allerede.
- Yes. Det høres kjempefint ut. Jeg smilte.
- Va du är söt. Han smilte. Mens vi satt og gliste som to tomsinger kom servitøren (svensk, selvsagt) tilbake med regningen. Han tok den uten å nøle. Jeg prøvde meg med en hundrelapp, men det var tydeligvis ikke med i planen hans. Jaysus, tenkte jeg. Han aner ikke engang at han er så jævlig inne akkurat nå. Jeg så på ham. Litt lengre enn det som er vanlig, kanskje, for han kikket opp og spurte hva det var.
- Ingenting, smilte jeg. Han skulle bare visst.
- Är det lugnt om jag kyssar dig? Han spurte faktisk. Og det var veldig lugnt faktisk.

Vi gikk hånd i hånd mot kaia. Jeg så på folk rundt meg og syntes synd på dem fordi de ikke var meg akkurat da.