Jeg er en vaskeekte sucker for melodramatiske utsagn. Når Caleb Followill synger at dama ikke bare stjal hjertet, men også sjela hans, da er jeg med. Når Grant sier I never wanted to be away from her, ikke bare tror jeg ham, men jeg føler det i hele kroppen (underbar film, btw, se den!).
Og fra litteraturen, du… Hamsuns udødelige Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod er jeg helt med på det. blomster og blod, du. All the way.
Men når det kommer til noe så prosaisk som epost.
Blir jeg satt ut av at dansker alltid åpner med “Kære”.
Og ubekvem når jeg må returnere hilsenen, som i mitt liv er forbeholdt nettopp de kjære.
Så mye for å elske de store ord.
Oslo. Alene hjemme. Kaffe, lang frokost, sjokolade fra mamma, nærlesing av avisen, Paasilinna, dvd-er, kino, gladfylla, trening, vasking, rydding, kokkelering, filosofering, vafler, venninner, cafe, rolige bygater, svartkledte inferno-folk, sjelefred. Glede over at andre er på fjellet.
Sesongpynting er sjukt kjedelig. Ikke noe jeg driver med. Men jeg setter stor pris på tjukke pippipper, så denne skal få stå.
Jeg har noen tanker om terapi. Ikke fotsone-, aroma- eller noen andre rent selvbortskjemmende typer, men faktisk den der du sitter og snakker med et ukjent menneske om dine absolutt innerste tanker. Den typen terapi, ja.
Etter en særdeles tøff periode i fjor (hele fjor, i grunn), med et uttall stressmomenter hadde jeg kjørt meg selv tom. Jeg ble sjuk uten at legene fant ut hva eller hvorfor, jeg hadde ingen energi, ingen konsentrasjon (skjønt den har vel aldri vært så bra uansett), svært lite overskudd til andre, og enda mindre til jobben min. Jeg var trist og lei meg, og ingenting var moro lengre. Jeg var ikke psykotisk, deprimert eller labil – men ikke helt i balanse.
Så skjedde to ting. Først svimla jeg meg avgårde til alternativmessa, der jeg fikk en kort (men dritdyr!) seanse med en clairvoiant. Som ikke sa noe revolusjonerende egentlig, men som gjorde dypt inntrykk på meg der og da. Han kunne blant annet fortelle at jeg ikke var fornøyd, at jeg var lei meg, bekymra meg for mye, at jeg ikke fikk sove. Slike ting. Som stemte. Også sa han at jeg skulle være tålmodig, at alt ville bli bedre, og at uansett hvilke valg jeg tok ville det gå bra. Basic stuff, absolutt, men åpenbart noe jeg trengte å høre. Dernest gikk jeg inn i en ny prosess. Nemlig prosessen opp igjen. Det var da jeg begynte å ta tak i meg selv, fant en terapeut, begynte å snakke med henne.
Det er ikke alle ting vennene dine kan hjelpe deg med. Noen ganger er det helt avgjørende å ha et nøytralt menneske foran deg, som har erfaring og kan gi deg tilbakemeldinger utfra faktiske kunnskaper om mennesker, samt en god dose empati. Noen som ser deg, konfronterer deg, men som også får deg til å føle deg bedre, lettere. Og nå føler jeg meg bedre, lettere – kanskje ikke BRA og LETT, men jeg er på et helt annet sted enn for et halvt år siden. Så mye bedre har jeg det at nå, når jeg er hos henne, føler jeg av og til at jeg bare snakker tull, og at det kanskje ikke er nødvendig. Men jeg snakker alltid om det jeg er opptatt av der og da. Og uansett hvor vi begynner, ender det alltid opp med at vi toucher borti kjernen av det som er vanskelig. Det er utrolig lærerikt å sette ord på egne følelser.
Det er sikkert ikke lenger noe tabu, å gå til psykolog, eller andre former for terapi. Skjønt, man skriver ikke om det i avisen heller, tror jeg. Personlig har jeg valgt å fortelle det til en håndfull mennesker, fordi det falt seg naturlig der og da. Selvsagt er det ikke noe poeng at man skal annonsere det til alle man kjenner, men samtidig er det viktig, tror jeg, at man viser seg menneskelig ved å si: jeg sleit, jeg trengte hjelp. Kanskje det gjør at noen andre får det lille dyttet de trengte for å oppsøke noen. Kanskje er det bra at noen vet om den siden av deg. Jeg synes det er fint å tørre og blottlegge seg.
Vi bruker masse penger på hud og hår og klær, men det som er inni oss er vi ikke alltid like flinke til å ta vare på. Rart, egentlig, når man tenker på hvor mye viktigere det er.
I natt drømte jeg at jeg gifta meg med en gammel skolekamerat. Veldig merkelig i grunn, siden jeg ikke egentlig har noen kontakt med ham lengre, og aldri har følt noe som helst behov for å gifte meg med ham. Tror forresten han er gift, når jeg tenker etter. Anyways.
Vi gifter oss. Fokus er på å få det unnagjort litt effektivt, ikke spesielt romantisk. Men plutselig så gjør alle rundt meg en formidabel innsats for å få meg til å se respektabel ut, noe jeg i begynnelsen ikke gjorde i det hele tatt. Blomster får jeg også. Pene sko. Silkebånd rundt midjen. Gode greier.
Så jeg kikka i drømmeleksikonet. Der står det at å drømme om uromantiske bryllup (eget) handler om å forene ulike sider av seg selv, og avslutte konflikter som har eksistert. Det syntes jeg var så fint, at jeg på en måte giftet meg litt med meg selv. Jeg føler meg merkbart mer harmonisk. Så er det bare å vente på de første ekteskapelige uoverenstemmelsene…
Jeg har bodd i kollektiv i hele mitt voksne liv. Om det har gjort meg til et bedre menneske, er vel høyst tvilsomt. Derimot er jeg sikker på at det har sørget for at særhetene mine ikke har fått vokst vilt og gjort meg til en mye snålere person enn det jeg er. Per nu.
Det krever litt av deg, å bo sammen med andre. Det krever at du kan forholde deg til ulike mennesker, at du har (i alle fall et snev av) en sosial legning og at du er innstilt på kompromisser og samarbeid. Man kan selvsagt velge å drite fullstendig i sine omgivelser, være eremitt på eget rom og skule på sine samboere når de VÅGER å lage mat samtidig som en selv. Men det anbefales ikke – da bør du bo alene.
Som vekt-barn er jeg diplomat på min hals, og følgelig er samhandling en selvfølge. Jeg elsker å bo i kollektiv. Jeg er veldig lat, og det er deilig å kunne være sosial uten å forlate sin egen stue. Nå bor jeg med fire svært forskjellige, men høyst elskelige jenter. Leiligheten er fin, stor og sentral, og kollektivlivet for meg har vært en nesten udelt positiv opplevelse.
Nå tror jeg den nærmer seg slutten. Jeg ser på boligannonser, har begynt å gå på visning (bakfull som fy, men dog). Snakker med banker. Skrekkblandet fryd fyller meg når jeg tenker på å bo alene. Men jeg tenker at det begynner å bli tiden for det. Være bare meg. La særhetene få leve litt. Tror det blir fint, jeg.
Arkivert under: Slike anbefalinger, Slike bøker, Slike tanker | Tags: dere, Historie, Krigen, TenkteTanker
Jeg husker en bok jeg leste et par år tilbake, en dansk roman, ”Unntaket”, en thriller, ja, men også en fascinerende roman om menneskelig grusomhet og likegyldighet. På en arbeidsplass – ironisk nok et senter for informasjon om folkemord – blir en av de ansatte systematisk mobbet og plaget av sine kollegaer. Historien fortelles fra ulike ståsted, og det fiendebildet mobberne har lagd seg av sin kollega sier litt om hvordan utilgivelig oppførsel rettferdiggjøres ved å tillegge mobbeofferet visse egenskaper. Det er fascinerende, men aller mest skremmende. Og jeg tenker: Kunne jeg ha vært på noe slikt? Vil jeg skjønne det hvis jeg var med på det? Vil jeg ha styrke nok til å si fra hvis jeg ser det skje med andre?
Jeg er interessert i mye rart, jeg, men noe som aldri slutter å fange min oppmerksomhet er ondskap. Siden jeg også er veldig opptatt av historie, er jødeutryddelsen under Andre verdenskrig noe jeg har lest mye om. Dokumentarer, absolutt, men også romaner. Akkurat nå leser jeg “De Velvillige” av Jonathan Littell. Det er en – for meg – dypt fascinerende beretning fortalt av (den høyst fiktive) tysk-franske Max Aue, SS-offiser og jurist. Som ung mann var Aue tungt involvert i Det tredje rikets arbeid omkring jødespørsmålet, og i et nøkternt, nærmest kaldt språk, får leserne innsyn i alt fra politiske intriger og byråkratisk maktkamp internt i SS til redslene i konsentrasjonsleirene, håpløsheten i Stalingrad og livet under bombingen av Berlin. I tillegg blir vi kjent med personen Aue, og hans svært spesielle familieforhold, hans ensomhet, interesser, tanker og følelser. Aue er ingen sympatisk helteskikkelse, men avgjort menneskelig. Han forsvarer ingen av sine handlinger, han ber ikke om unnskyldning, men forholder seg rolig og gjør arbeidet sitt med presisjon og kløkt. Det tilkjennegis også at krigen gir stort handlingsrom for sadister og kriminelle, som nærmest nyter sin rolle som “utrydder”, men som hovedpersonen påpeker – dette blir uglesett av flertallet, som handler gjennomtenkt og ryddig. Plikten står høyt i kurs blant Aue og hans landsmenn. Littell drar også inn historiske personer, som Himmler og Eichmann, og research-arbeidet alene gjør meg stum av beundring.
Men dette er en tung bok å lese. Ikke bare fordi den er på over tusen sider, men fordi den rommer så mye av det vi ikke vil tenke på at finnes i verden. Ja – den handler om en krig som ble avsluttet for over 60 år siden, men grusomhetens mekanismer er de samme.
Jeg tror ikke tyskere anno 1940 var et ubrukelig folk – de kunne ikke alle være noksagter, ondsinnede, hatefulle. Den kjøper jeg ikke. Men de fleste trodde blindt på nazismen. De trodde at jødene sto bak deres egen elendighet. De trodde de gjorde det rette. Jødeutryddelsene, nazismen, terroren og skrekkveldet blir ikke noe bedre av at man begrunner det, men det forklarer litt av det som skjedde. I boka understreker Aue sitt eget synspunkt, som er: Det kunne like gjerne vært deg! Ikke hev deg over oss, bare fordi du hadde et heldigere utgangspunkt, eller ble født i en annen tid.
Det skumle er at denne fortellerstemmen høyst sannsynlig har rett. Psykologiske eksperimenter har vist hvor lett det er å rettferdiggjøre uakseptable handlinger ved å de-humanisere fienden (”De får som fortjent”). Eksperimenter har også vist hvor lett det er for en øvrighetsperson å lede folk til å gjøre noe de i utgangspunktet ikke synes er riktig, uten bruk av tvang (Eks. Milgram). Konsekvensene er kanskje små når det bare gjelder noen få personer, men tenk deg – et helt folk. Så det handler kanskje ikke så mye om kollektiv ondskap, men om flokkmentalitet og respekt for autoriteter.
Den mennskelige psyke er en kilde til evig forundring.
Det er ikke kulest i verden å sitte på kontoret en lørdags formiddag. Samtidig – det snør ute. Her inne er det varmt og lyst. Det er te på gang, og jeg hører den velkjente duringa fra trikken, behagelig dempet. Det er bare meg i hele etasjen, og jeg kan danse i korridoren hvis jeg vil.
Jeg hadde en fin drøm i natt, og jeg er ikke bakfull for jeg drakk bare ett glass vin i går kveld. Jeg er glad for de nye vinterskoene mine, som riktignok satte meg tilbake økonomisk, men som gjør at jeg kan brøyte meg gjennom allslags føre som en menneskelig truck. Elsker dem!
Og livet mitt er kanskje det samme som det har vært, men nå setter jeg stadig litt mer pris på det. Skulle bare mangle. Om en uke skal utsikten min være slik:
Splitter nye, fine året. Som jeg har gledet meg til, fordi jeg vet det blir bedre med deg. Jeg har tenkt og tenkt på alt det fine som venter, på reiser, på bryllup (ikke eget), på jobben, på privatlivet. Og ikke vet jeg om jeg plutselig behersker selvsuggesjon, men jeg kjenner meg roligere allerede. Kan selvsagt ha å gjøre med at jeg er utslitt etter nyttårsfeiringa, som varte til solskinnet fikk meg til å sjangletrippe hjem på høye hæler i gårmorges. Fire timer på sofaen var ikke i nærheten av nok søvn. Jeg hoster, nyser og har stive leggmuskler etter overdreven dansing. Hvis noe sånt fins! Så naturligvis er jeg fornøyd. Velvel.
Du er ung ennå, 2009. Ny og ubrukt. Du er ikke merket av noenting. Forventningene tilhører deg, og oss som gjør deg til vår. Snart skal du fylles med fine og fæle ting, hverdager og overraskelser. Ny musikk, nye bøker. Nye mennesker, men flest av de gamle. Det kjennes spennende på et nivå, og jeg gleder meg. Og gruer meg litt.
Uansett: Jeg tror på begynnelser. Og du er en.
Er det lov å si at man spyr litt av jula nå, like før? Jeg gjør det. Jeg nekter å være med på at det er en tid på året da plutselig alle skal bry seg, alle skal møtes, alt skal skje og alle skal være happy. Funker ikke folkens.
Det kan være kos med desember, men det er jaggu like koselig med januar, hvis vi gidder. Jula er så mye PRESS. Jeg blir stressa hvis ikke jeg er happy nok. Det er litt merkelig. Er det ikke?
En venninne av meg leser The Secret, og er blitt svoren fan. Hun prøver å verve meg, tror jeg, men jeg vet ikke. Jeg lar meg dog besnære av at man skal fokusere på alt det fine, alt det man elsker.
Jeg elsker Band of Horses.
Og dessuten: moren min, søstrene mine, familien/tjukke slekta (dysfunksjonelle men elskelige), vennene mine, meg selv, jobben min, lønna mi, kontoret mitt, kollektivet jeg bor i, Oslo, musikk, å oppdage ny musikk, film, å få til ting, å ta trikk, å sykle i slakke nedoverbakker, å kysse, å elske, å danse, å lese bøker, å lage mat, å spise, sjokolade (ok all god mat), gode lukter, kaffe, kaffekverna mi, å reise, å løpe, å vasse i store hauger med høstløv, trene, ake, le, smile, synge i dusjen (en sjelden glede), å gå ute i øsende sommerregn, pynte meg, kjenne på silke/pels/andre myke stoffer, smile til fremmede på gata, å flørte, å overdrive, å tulle, å overholde frister, å bli inkludert, å inkludere andre, å tenke på fine ting, ¨se på bilder, å snakke med venninnene mine, å gå i bokhandler og på bibliotek, å være alene, å være sosial, å gi gaver, å få gaver, at jeg er ung, at jeg kan drømme, å sove, trygghet.
Vissheten om at alt blir bedre.
