Snide & prejudice

Jeg snakket med en kollega om fordommer. At vi har dem, beholder dem. De vokser, vi gir dem næring – i form av daglige runder med sarkasme.

Det som er så interessant med fordommer er at de er så forskjellige. Hver mann, sin høne. Eller fordom om du vil. Og hva som trigger dem kommer helt an på utgangspunktet.

Jeg, for eksempel, er ekstremt fordomsfull mot gråstenkte menn i 40-50-åra som trener til Birken. For meg er det en gjeng med uinteressante karriere- og resultatjegere uten dybde, hvis livsmål “å komme først”, “å ha utstyret i orden” står så langt fra mine egne verdier at selv om vi kommer fra samme land kunne vi bebodd ulike planeter. Intellektuelt sett vet jeg jo at de ikke alle er slik (nødvendigvis) – men emosjonelt…. Emosjonelt ler jeg av dem, humrer i skjegget, mens jeg trøkker rundt på min ufikse sykkel og håper jeg overlever turen hjem.

Som en tommelfingerregel er jeg fordomsfull mot de jeg antar er fordomsfulle mot meg (ser dere, hvilken deilig symmetri og selvoppfyllende kvalitet denne sjuke tankegangen inviterer til?), men slett ikke bare. Sjekk denne lista (kun et utvalg): Det er unge gutter (denne gruppen er jeg også litt redd for), strenge damer i 50-åra, spesialpedagoger, rike mennesker, næringslivsfolk generelt – menn spesielt – afrikanske menn på cafe i Oslo (ikke generelt), svensker i Oslo, nordlendinger og trøndere (men bare når de er på Tre Brødre (e.l.) i Oslo). Videre: Hundeeiere, småbarnsforeldre, se-så-sunt-jeg-spiser-bloggere, håndverkere (skjønt min umulige drømmemann ER en håndverker som leser bøker og liker den samme musikken som meg), hipstere, akademikere (ekskludert meg selv, jeg tror ikke det er mulig å være fordomsfull mot seg selv…?) og fugletittere. Folk som ikke kan vanlig rettskriving, de som særskriver, folk som reiser til Sverige for å handle. Og alle Frp-velgere, uansett kjønn og bosted.

Et lite utvalg.

Hvis jeg skulle i detlajer nevnt HVILKE fordommer jeg har mot alle disse ville dette blogginnlegget kommet i Guinness rekordbok (lengde). Jeg er for eksempel ikke fordomsfull mot afrikanske menn på cafe i Oslo fordi jeg tror de sitter og baksnakker meg når jeg går forbi i miniskjørt (skjønt – det kan jo godt hende at noen gjør, men dem om det), men fordi jeg tror de bare sitter og prater piss. Og at det er derfor det ikke er noen damer der. Jeg tror at sånne cafeer er moderne versjoner av engelske gentlemen clubs, der damer ikke er (var?) velkomne. Ikke fordi man ikke liker damer, men fordi man er redd de skal oppdage hva det egentlig snakkes om. Fordommene mine mot folk som ikke kan vanlig rettskriving skyldes ikke at jeg tror de er dumme per se, men den åpenbare mangelen på interesse for korrekt norsk språkbruk, noe som dermed gjør dem litt grunne (Hilsen meg. Dyslektikere må selvsagt ha meg unnskyldt). Jeg er fordomsfull mot fugletittere…. Nei, det husker jeg faktisk ikke grunnen til. Vet forresten ikke om jeg ER fordomsfull mot dem, heller, antageligvis synes jeg bare de har en litt komisk interesse (jeg synes flora og fauna er svært, svært kjedelig).

Nå tror dere kanskje at jeg er i fælt dårlig humør om dagen – men tvert i mot!

Å leve i nuet

Å leve i nuet er litt i samme kategori som å spise sunt, trene (passe), trives. Det er bra for deg, men ikke nødvendigvis så lett.

Jeg lever ganske sjelden i nuet. Jeg lever som oftest en uke fram i tid, en måned, et halvt år. Ofte bare fem minutter eller en time, jeg gleder meg til å spise noe, treffe noen, gjøre noe. Til noe er over. Eller gruer meg til noe som skal skje eller kan komme til å skje. Av og til sitter jeg til knes fast i fortida. Det er i alle fall ikke å leve i nuet. Og siden jeg ellers gjør mange bra ting for meg selv (spiser sunt, trener, holder meg med bra folk) har jeg tenkt at jeg burde gjøre mer av det. Leve i nuet. Mindfulness, det er pop om dagen. Eller som noen har oversatt det til norsk: oppmerksom tilstedeværelse (i motsetning til den sløve, uinteresserte sorten).

Men det er lettere sagt enn gjort. I dag for eksempel, satt jeg hos IT-support i en time og venta på at pc-en min skulle installere noen oppdateringer. Installerer 1 av 150 oppdateringer, sto det i alle fall på skjermen. En liten irriterende sirkel snurret rundt og rundt, for å forsikre meg om at joda, her skjer det ett og annet. Jeg kjente tvilen stige. Men. Nå, tenkte jeg, kan du leve litt i nuet. Balanser her på denne krakken. Vær i øyeblikket. Så satt jeg der på krakken, under surrende lysrør og dinglet med beina. Var oppmerksomt tilstede. Jeg merket fort at det var veldig kjedelig. Så for å korte ventetiden, men samtidig leve i nuet tok jeg fram lommeboka og begynte å sortere ut gamle kvitteringer. Ble usikker på om det kunne telle som å leve i nuet. Jeg la fra meg de krøllete lappene, og stirret i stedet ut i rommet. La til et lite halvsmil, sånn at forbipasserende skulle skjønne at her satt den ei som taklet både øyeblikket og ventetiden. Zen og kunsten og reparere en pc. Pust inn (gjennom nesen) og ut (gjennom munnen).

-Får hun hjelp der ute, hørte jeg de ropte inne på et av felleskontorene.
-Ja, brølte jeg, hun bare venter på noen oppdateringer.
Pc-en min surret og gikk, men virket ute av stand til å installere noe som helst. Bra da at jeg ikke har det travelt, tenkte jeg. At jeg er en tålmodig person, med distanse og dessuten interessante tanker å fordype meg i. En som også bare kan tømme hodet og leve i nuet. Ja, det er vel strengt tatt ikke å leve i nuet. Når du tenker at du gjør det gjør du det ikke. Minner om en sånn catch 22. Faen.

En lang, slåpen IT-gutt (staten er åpenbart ikke fremmed for barnearbeid innen it-support) sèg bort mot tekjøkkenet. Jeg hørte den umiskjennelige lyden av en Nespresso-maskin og fikk kjempelyst på kaffe. Innmari urettferdig at de har sånn maskin og ikke vi, tenke jeg, barnslig og forurettet. Jeg sendte guttevalpen et overbærende blikk da han luntet forbi meg med velduft i koppen. Du drikker kanskje god kaffe, men jeg, jeg lever i nuet. På skjermen hersket det fortsatt stillstand og lommeboka mi var kjemisk fri for gammel dritt.

Leve i nuet, leve i nuet.

En IT-mann stakk hodet ut og spurte hvordan det gikk. Joda, sa jeg det er jo en viss progresjon.

Herregud så gørr. Jeg gjespet tungt. Skal det være så kjedelig i dette nuet? Skal det ikke være sommerfugler og farger og liv og lyst? Blikket mitt fanget mirakelet: Pc-en hadde karret seg til oppdatering fire av cirka 500! Jeg sukket resignert og begynte å glede meg til middag.

Tale er sølv

Taushet er gull. På tross av hva enkelte måtte tro. Jeg prøver for eksempel å tenke før jeg snakker. Det lykkes jeg ikke alltid med, men da henter jeg meg gjerne inn med et “oisann, det kom ut litt feil”. Jeg lykkes på ingen måte med å tenke før jeg handler*, noe som for eksempel førte meg rakt inn på feil t-bane i går, oppslukt som jeg var av en venninnes romantiske viderverdigheter.

Men det var tale. En samtale kom meg i hu da jeg nylig leste et glanset dameblad (ikke hjemme hos meg selv). Jeg var på en tilstelning med hyggelige mennesker og god vin. Det var mange der jeg ikke kjente, men folk var hyggelige og imøtekommende, om enn fra litt andre kretser enn det jeg er vant til. Det var en jente der som skilte seg litt ut, både fordi hun var veldig pen (ikke sånn at vi andre var en gjeng med trollkjerringer, men hun var nesten sånn airbrushed, perfekt usynlig sminket, diskret og dyrt kledt, dere vet) og fordi hun hadde en aura av noe fornemt over seg. Den typen menneske som aldri får latterkrampe, men ler pent og pyntelig, uten å blotte tannkjøtt og/eller drøvel. Hun var en litt usynlig gjest også, helt til hun fortalte en historie om en jente som alltid sa akkurat det som falt henne inn. De hadde vært på en fest hvor denne frittalende jenta hadde bemerket til Blond&Velstelt ved siden av meg: -Jøss, du er bare helt sinnsykt pen! -Og det var jo veldig hyggelig sagt, kom det til oss. -Det er så forfriskende når noen er så ærlige.

Jeg så meg rundt. Ingen reagerte. Jaja, tenkte jeg. Kanskje var det bare jeg som oppfattet ironien i den historien. Og kanskje jeg ikke er raus nok mot mine medsøstre som selv synes de er sinnsykt pene. Men jeg hadde i hvert fall vett til å holde kjeft.

Så jeg sier bare: Tenke litt før man snakker. Skader ikke.

*ikke dagligvareinnkjøp, men som “å foreta seg noe”.

Forfall

Jeg er i forfall.

Mentalt, for eksempel. Kanskje er det bare fordi jeg tenker mer på det, men jeg var da smartere for noen år siden? Mer selvstendig og handlekraftig?

Da den brutalt bra mannen omsider svarte, mente jeg meg ute av stand til å svare på meldinga hans uten å ha konferert med et kobbel venninner. Nå ja, et lite kobbel, i alle fall. Jeg skal ikke engang gå inn på prosessen med å sende den første meldinga. Da snakker vi høringsrunde og avstemming. Snart må jeg vel ha med meg anstand på date og personlig shopper når jeg handler på Kiwi. Det var da ikke slik det skulle være, å bli eldre?

Fysisk? Joda. Jeg har brukt en anseelig mengde kronasje på noen antirynkeprodukter som visstnok skal være proppfulle av syrer og vitaminer. Men jeg synes jo jeg ser helt lik ut. Eller?

Jeg ringte min mor for å høre noen trøstens ord i anledning min nært forestående 31-årsdag. Mamma, sin vane tro, blåste av mine bekymringer.
-31? Det er da ingenting. Du se da TI ÅR eldre ut.
-Ti år ELDRE?
-HAHAHHAAHAHAHA! Jeg mente yngre, selvsagt. Yngre! Du ser ti år yngre ut!
-Det er noen som mener at forsnakkelser ikke egentlig fins.
-Pføy. Hahahahha. Ti år eldre, ja.
-Enogførti, mamma. ENOGFØRTI????

Hun lo fortsatt da vi la på.

Gårsdagens sjuske

Jeg var på trening i går, hadde skrelt av meg alt svett tøy og var klar for en forfriskende dusj. Da jeg oppdaget at jeg har glemt håndkle. Normalt sett kunne jeg bare dratt på meg de uappetittelige fillene, syklet hjem og dusjet der. Men jeg skulle tilbake på jobb. Rådvill sto jeg der, i nettoen og funderte.

Mirakuløst nok var jeg alene i garderoben. Handlekraftig tok jeg dusjsåpa og løp inn i dusjen. Dryppende våt spradet jeg tilbake til garderoben, tørket meg lett med en kardigan jeg egentlig skulle ha på meg (og den nokså svette treningsbuksa), mens jeg kastet engstelige blikk rundt omkring og lyttet manisk etter skritt. Ingen kom. Deretter forsynte jeg meg grovt av papir fra do og klappet meg litt mindre fuktig. Ikke før jeg hadde dratt opp glidelåsen på kjolen kom neste kvinne inn. Men da hadde jeg skjult alle skammelige spor etter min ulekre opptreden.

Gneldrebikkja

Tidligere i år kjøpte jeg meg et par platåsko av monstrøse dimensjoner. Jeg har ikke målt, men jeg tipper at de gir meg rundt 15 centimeter ekstra. Det er faktisk en reell prosentvis høydeøkning for en såpass liten person som meg. I tillegg er de veldig fine, synes jeg selv. Prikken over i-en er at jeg kan gå i dem, lange ut faktisk, uten problemer. Disse skoene er det nærmeste jeg kommer korrigerende kirurgi, og det tatt i betraktning kostet herligheten null og niks*.

Hver gang jeg tar dem på meg føler jeg meg vanvittig høy. Så høy, at jeg formelig rager over de fleste andre. Jeg må liksom bøye meg ned for å se folk inn i øynene. Selv veilederen min, som vel lett kan være 1.90, krymper liksom til en smågutt når disse skoene kommer på.

Da jeg spurte en venninne om hun merket stor forskjell, ble hun litt flakkende i blikket og mumlet at joda, du er jo høyere. Så jeg stilte meg med ryggen mot en annen venninne for å bevise hvor høy jeg hadde blitt. Hun er fortsatt høyere enn deg, kom det. Stemmen hennes var sped.

Jeg var sjokkert. Vantro! Sint! Hva? utbrøt jeg. Men jeg ser jo at jeg er høyere enn henne. Et raskt blikk i butikkvinduet fortalte at venninna mi hadde rett. Med ett skjønte jeg at jeg tedde meg ganske likt en sånn knøttliten, hårete gneldrebikkje og jeg ble litt flau.

*I kroner og øre var det vel mer noe sånt som 2000. Småpenger!

Elendighet er bare et lite Klikk unna

Jeg kan umulig være den eneste som synes Klikk er et døllt nettsted. De spyr ut artikler i fleng – godt hjulpet av Dagbladet – om hvor tjukk du er, hvor tynn du kan bli, hvor usunn du er, alt du kan bli sjuk av og hva du bør eller ikke bør gjøre.

Dette hindrer meg selvsagt ikke i å kikke på testene deres. Jeg elsker forbrukertester slik mødre elsker sine barn. Og akkurat denne dagen ville jeg finne ut hvilken kjeks som var den sunneste (i stedet for å bedrive dataanalyse, som jeg strengt tatt egentlig var opptatt med). Mens jeg scrollet ned siden, ble jeg gjort oppmerksom på at overgangsalderen kan komme tidligere enn jeg tror. Uffda! Hetetokter? Humørsvingninger? Ufruktbarhet? Også tidligere enn jeg har trodd?! Makan. Selv om jeg ikke har ofret overgangsalderen så mye oppmerksomhet, fikk tanken på dette meg selvsagt til å navigere til følgende artikkel. For når kan denne overgangsalderen komme, Klikk?

Joda, melder Klikk, den kan komme allerede i 30-årene. Nedslående nyheter for meg, som om kort tid blir 31. Før jeg vet ordet av det, er jeg ikke bare singel og barnløs, men også kvinneekvivalenten til en inntørket julekake. Champagne for everyone!

Jeg så på listen over symptomer og kan konkludere med at jeg foreløpig er trygg. Vannlatingsmønsteret mitt styres fortsatt av hvor mye kaffe jeg heller i meg, og jeg svetter bare de nettene jeg har sex. Konsentrasjonsproblemer har jeg åpenbart, men hvis det skal være en indikasjon, har jeg vært i overgangalderen siden ungdomsskolen.

Klokere ble jeg kanskje ikke, men en ny bekymring fikk jeg i alle fall.

Bare naked lady

Til alle de jeg gledet på Grønladsleiret i går kveld:

Takk, tror jeg. Men jeg fikk meg ikke til å smile tilbake.

Til alle som ble støtt:

Jeg visste ikke hvor frisk den brisen var da jeg bestemte meg for å sykle i kjole. I motvind.

Jeg er min egen hobby

Min nyeste hobby er tragisk nok blitt å klippe av splittede hårtupper. Det tragiske er ikke splittelsen, snarere min egen maniske trang til å bruke tid på noe et kjapt frisørbesøk ville fikset. Men dette er kanskje problemet med slike som meg, slike mennesker som ikke har sunne fritidsinteresser de kan legge alt fokuset sitt på.

De fleste jeg kjenner har nemlig en eller annen form for engasjement i noe som gjør at fritidsbruken deres dreier seg om noe worthwhile, noe de kan fortelle om uten å skjemmes. Noen driver med hund eller hest. Faren min driver med hagestell. En jeg kjenner spiller i band. Noen skriver, noen spiller fotball, maler eller driver aktivt med dans.

Jeg klipper altså av splittede hårtupper.

Ikke unyttig i og for seg, men ingenting jeg skriver om i avisen. Av lignende tidsfordriv har jeg hatt en ganske intens affære med neglebåndene mine, jeg tvinner stadig vekk håret mitt, masserer min egen nakke og plukker på leppene mine. Hadde en utenforstående sett meg på en dag jeg drev med alt dette ville han eller hun utvilsomt trukket konklusjonen at jeg enten hadde skabb eller sterke psykiske problemer.

Neglebiting har jeg utrolig nok aldri drevet med, men det er vel bare et spørsmål om tid før jeg går inn i historiebøkene som den første noensinne som begynner å bite negler etter fylte tredve år.

His voice

I går morges så jeg til min store glede – og sjokk – en kjekk mann ved kaffetrakteren. Det er lite av dette innen min del av akademia, så der man i andre bransjer er mentalt forberedt på at staute karer kan sprette frem fra hver en tue, lever jeg i et kjønnsvakuum der gjennomsnittsmannen er en kvinne på rundt femti.

I alle fall greide jeg å kvekke fram et hei (ingen håndhilsing, nervene mine tåler ikke det), smile søtt og styrte inn på do (som jeg i sannhetens navn var på vei til uansett). Intet mindre enn fire ganger har jeg sett denne kjekke ukjente i løpet av cirka fire timer.

Litt utpå dagen sto jeg og helte besk traktekaffe i koppen min, da jeg hørte skritt på vei i min retning. Et kjapt blikk opp fortalte at, joda, ung&kjekk hadde gått inn på kontoret like ved. Jeg frydet meg litt, for selv om jeg er meget betatt av han nye om dagen evner jeg fortsatt å glede meg over generell kjekkhet, særlig når kjekkheten er akkompagnert av et godt smil, som ung&kjekk her hadde. Fryden tok imidlertid slutt da jeg hørte en tynn, lys stemme snakke uavbrutt innenfor døra til kontornaboen min. High-pitch-o-rama.

Oh well. Det var gøy mens det varte.