Jeg har aldri vært redd for å innrømme mine svakheter. Det har jeg faktisk blitt komplimentert for, som om det var en karakterstyrke! Det skal jeg skrive om en annen gang, nå merker jeg at en digresjon bygger seg opp.
Jeg skulle skrive om Facebook. Som jeg må – selv om det er forsmedelig – innrømme at jeg er veldig begeistret for. Facebook har avlet fram kikkeren i meg. I oss alle, i grunn, for om ikke storebror ser oss, så gjør alle “vennene” våre det. Ergo lever også ekshibisjonisten i beste velgående.
Jeg synes det er hyggelig at folk kommenterer det jeg skriver, og det er også fint når noen “liker” noe. Men jeg blir stressa av at en bestemt ung mann – la oss kalle ham nypetemannen – på død og liv må kommentere alt. Absolutt alt. For en gangs skyld overdriver jeg ikke. Og har han ingenting å si, ja så skriver han det.
Det fins ingen offisiell fjesboketikette per nå, men det burde utvikles noen enkle grunnregler, om ikke annet så for å beskytte folk mot seg selv.
Det er vanskelig å ta innover seg at man nå forholder seg trofast til ett menneske. En mann. Min singeldager er over, og det bruker jeg tid på å fordøye. Det fører til forsnakkelser (Ja, jeg er i alle fall singel! Nei. Vent.). Forglemmelser. Tilbakefall. Tanker om at man kanskje har valgt feil. Innslag av commitmentphobia.
På byen tester de fleste sin charme – jeg også. Det vil si – jeg gjorde det inntil i forrige helg: Klokka begynte å nærme seg leggetid, natt til søndag, på byen, et sted i Oslo. En venninne bølla meg til å flørte med den, i følge henne, eneste kjekke mannen i lokalet. Hun – forlovet – kunne for skams skyld ikke gjøre det selv, så oppdraget falt på meg. Hvorfor mannen måtte sjekkes opp*? Fordi det sto en ettogethalvt år gammel paljettjente og blafra med øyenvippene foran ham. Altfor galt, i følge fyllelogisk, forlovet venninne. Perler for svin. Vi var egentlig på vei ut døra, men mitt fylle-selv – i dette tilfellet over-jeget – fanga blikket hans. Holdt det. Smilte. Han smilte tilbake. Så tok jeg en av mine kjepphøye sjekkemanøvre (jeg har ikke så mange, men dette er helt klart en): pekte på ham, og gjorde kom-her-bevegelsen med pekefingeren (har den bevegelsen et navn?). Han smilte fortsatt, men rista svakt på hodet. Nei vel, tenkte jeg, øyeblikkelig manisk snurt. Kos deg med paljettene! At mannen åpenbart hadde valgt helt riktig, i og med at mine ulne motiver neppe hadde ført til mer kroppskontakt enn en klem var fullstendig uinteressant. Jeg kikket anklagende på fingeren min, og lurte på hvorfor den hadde begynt å svikte (kom-her-fingern er morsom og kul så lenge den faktisk får menn til å komme her. Hvis ikke er den bare teit. Og det er vel i grunn hun som henger fast i fingern også).
Men egoet. Se, egoet hadde fått en knekk. Og min usvikelige tro på eget sjekketalent hadde blitt til sterk tvil. En tro jeg selv har bygd opp ved hjelp av en idiotsikker strategi: Aldri sjekk opp noen før du er 99 prosent sikker på suksess. Jeg kjører lavrisiko hele veien, her spekulerer vi ikke i aksjer, her kjøper vi statsobligasjoner.
Da jeg satt trygt plassert i drosjen på vei hjem slo det meg at hadde det ikke vært for min egen vankelmodige moral ville min tro på mojo-ens kraft fortsatt vært intakt. Har en følelse av at jeg i framtiden vil huske min sivile status litt bedre.
*Dette var kun tenkt som en test. Han skulle ikke egentlig sjekkes opp, altså tas med hjem. Cocktease? Youbetcha!
Av og til tenker jeg på engelsk. Det kan det være mange grunner til, men jeg er redd det ofte er fordi det meste av det jeg leser og skriver er på engelsk. Anyways.
En kveld jeg var svært sliten, etter mange inntrykk og stressmomenter, gikk følgende tankerekke (fritt etter hukommelsen) gjennom min hjerne:
Oh, I can’t wait to get home. I need silence, or at least the comforting mumbling from something stupid on tv. Do I watch too much tv? I think so. Maybe I should read a book. Yes. I will do that, it will make me more intelligent. I certainly need that. Do people find me stupid? Or maybe not stupid, but a little air-headed?
I really just need to decompose.
Wait a minute.
Decompose?
Was that my bus?
Decompose? Isn’t that what happens to dead bodies? Oh, sure it is! Decompose? I don’t wanna decompose! HAHAHAHAHA!
What do I wanna do? It’s something starting with “de”… “de”, “de”, “de”….
Fuck, that WAS my bus!
Now I REALLY need to… “de”…”de”
DECOMPRESS, GOD DAMN IT!
Oh, that feels good. Gonna go home now, and decompose…. FUCK!
Decompress.
Jeg er ingen kjendisjeger, jeg bryr meg ikke om status oppnådd i media eller antall google-treff. Ikke sånn å forstå at jeg aldri synes det er stas med celebriteter, nei, tvert i mot. Hvis det er noen jeg synes er stas, står jeg på trygg avstand og beundrer dem. Tenk, der står Sivert Høyem, typ. Eller, oi, der går Lars Saabye-Christensen (en gang stjal jeg avisa hans, men det er en annen historie). Avstand er stikkordet – jeg føler intet behov for kommunikasjon. Bortsett fra en gang, og for alltid skal jeg angre.
Det er noen år siden nå. Jeg var på et av de utestedene på Grønland, der musikken er høy og barkøen lang, men ingen bryr seg for livet leker. Jeg og en venninne tyllet i oss mojitoer med beundringsverdig innsats, og hadde det allment moro. Da kvelden begynner å bli gammel får hun øye på to menn, som skiller seg ut: De er litt eldre enn resten, og alle ser hvem de er. Korreksjon, alle ser hvem den ene av dem er. Harald Eia, i kraft av sin person, om ikke sitt utseende, blir umiddelbart omringet av unge jenter. Det ser ut til at han trives med det. Barfølget hans blir imidlertid stående alene. Jeg griper venninnen min i armen: -Se, det er Henrik Langeland! Jeg var dengang ny Langeland-fan, med romanen Requiem friskt i minnet. -Han står helt alene, kanskje jeg burde gå bort å si at han er en fantastisk forfatter?! Fyllelogikken tilsa at dette var den riktige tingen å gjøre. Herr Langeland så noe utilpass ut, hans forfatterstatus ga ham ingen oppmerksomhet her, og jeg kunne hjelpe. Venninna mi blir enig med seg selv om at hun skal snakke med Harald Eia. Vi tar hverandre i hånda og skrider til verket.
Uten å nøle, durer jeg bort til Mr. Wonderboy, smiler søtt og sier:
-Hei! Jeg må bare si det: Requiem er en fantastisk bok. Jeg elsker den. Virkelig.
Han ser oppriktig glad og overraska ut, og smiler sjenert og sier takk og så fint og slikt noe. Også ser han forventningsfullt på meg. Si noe mer, da. Og visst vil jeg det. Her har jeg sjansen til å ha en samtale med en forfatter jeg synes er stas. Jeg må gripe den. Dessverre har min promille på dette tidspunkt også grepet meg. Jeg mister tankens kraft, men mæle – det kan jeg. Så jeg sier – I shit u not – akkurat det samme en gang til. Henrik Langeland ser forbauset på meg. Jeg ser skrekkslagent på ham. Og løper ut på do. Der står venninna mi. – Ikke spør,sukker jeg. -Snakka du med Harald Eia?
-Nei… Jeg turte ikke. Hun ser i alle fall litt beskjemmet ut. Vi finner i fellesskap ut at det er på tide å stikke hjem.
Men kjendiser. Jeg har i grunn ikke så mye å si dem. Så jeg fortsetter å beundre dem på trygg avstand.
Konseptet tvilling er fint. Særlig enegget tvilling, som ser ut som speilbildet ditt. En som nesten like gjerne kunne vært deg.
Jeg har en tvilling. Selv treffer jeg henne ikke så mye, men det hender at vennene mine gjør det. Alle vet at jeg pleier å gå hjem tidlig fra fest, spiser vitaminene mine og sover søtt med hendene over dyna.
Tvillingsøster, derimot, er min rake motsetning. Hun kommer for seint, drikker for mye, for fort, ler for høyt og sånn mellom oss – så er hun ganske lett på tråden. Hun maksimerer sin nytelse framfor sin nytte og roter seg stadig opp i problemer.
Hun er hyggelig, bevares. Sjarmerende inntil et punkt. Intimgrensene hennes er bare litt slørete.
Det som er kinkig er at folk stadig vekk forveksler oss. Slår vitser om ting som skjedde etter at jeg forlot festen. Ler av ting jeg angivelig skal ha sagt og gjort. Hva sier man da? Jeg vet jo at det er min søster.
Er det rart mandagene mine er slitsomme i blant?
Jeg brukte nylig to og en halv time av mitt liv på et møte som burde vart i èn. Men man kan ikke alltid klage når man er stipendiat og nederst på rangstigen. Derimot får man bloggføde.
En av møtedeltakerne – som var et nytt bekjentskap for meg – hadde en uvane som jeg umiddelbart ville le av. Han skulle skrive en artikkel, en “literary reveiw” til en eller annen “journal”, av type “international”, selvfølgelig. Han snakket om “professions”, og det var noe med “teachers” og “collaboration”.
Jeg skoggerlo i skjegget, og lurte på om jeg var den eneste som syntes det var merkelig og komisk at han konsekvent unnlot å si tidsskrift, profesjon, lærere og samarbeid. Så kom jeg på at noen av mine mest brukte ord er “obviously”, “jaysus”, “indeed” og “typ” (svensk, men dog). Sikkert mange som synes jeg høres fjern ut.
Men jeg har tenkt på det, og kommet fram til at han hørtes mye dummere ut enn meg. Så det så.
De mest utrolige ting kan diskuteres. Og engasjement kan hentes fram over de mest banale tema. Jeg har ved to anledninger hatt sterke meninger om hva som skiller drops og pastiller, for eksempel. Noen vil hevde det er to ganger for mye. Uansett.
Forrige natta hadde jeg for første gang samtalekontakt med en av mine bofellers … it’scomplicated-fyr. Har hørt mye om han, og var skeptisk. Men han var ikke ukoselig. Bare litt odd. Følgende samtale utspilte seg mellom oss, sånn i femtida søndag morgen:
Han: E hade dyr.
Jeg: Wow, du hater dyr. Den er spesiell. Hvorfor hater du dyr?
Han: De bare eddær, lissom. E sku ønske alle dyr bare forsvann. Ja, bortsett fra kjøddet, da.
Jeg: Ja, jeg liker dyr, jeg.
Han: Alle dyr?
Jeg: Ja, kanskje ikke alle dyr, men de fleste.
Han: Åssen dyr liger du ikke, da?
Jeg: Nei… Jeg er vel ikke spesielt begeistret for meitemark og insekter og sånn, hvis det er dyr.
Han: Ja, det er dyr. Lige du sau?
Jeg: Eh, ja. Jeg gjør vel det.
Han: Ja, hvis du måtte velge, ka for dyr ville du hatt inne på soverommet ditt – ei flue eller ein sau?
Jeg (ler): Flue eller sau? Jeg ville vel ikke hatt noen av dem inne på soverommet mitt.
Han: Du lige jo dyr, sei du!
Jeg: Ja, men jeg vil ikke ha dem på soverommet mitt for det. Jeg LIKER onkelen min, liksom, men vil ikke ha ham rekende på soverommet mitt, for eksempel.
Han: Nei, det e jo heilt sjukt.
Godt vi fikk stadfesta det.
“Varför fins det ingen kvoter för idioter?” spør Markus Krunegård (som jeg btw er intenst avstandsforelska i).
Jo, Markus, det gjør det. Her til lands har idiotene blitt kvotert inn i et eget tv-program, der man kan velge å forholde seg til dem eller ei. Det er mulig det fins flere idioter på frifot, men her er nok kremen samlet. Selv boikotter jeg møkka. Jeg ser mye mindnumbing tv, men et sted går grensen.
