I want to ride my bicycle, I want to ride it where I like

Vil vi ikke alle det? Følgende aktører har jeg imidlertid lært å passe meg ekstra godt for:

Drømmende jenter på gamle sykler med kurv (DJPGSMK): De er så fine, atte, og i utgangspunktet helt ufarlige. Men: rolig og drømmende sykling til tross – verden er fortsatt en realitet, og det det vil ikke skade dem (tvert i mot!) å ta en titt over skuldra før de (s-a-k-t-e) skjener over veien.

Afrikanske menn på Grønland (AMPG): Hakket mer ustadige enn drømmende jenter på sykkel. Afrikanske menn på Grønland vedkjenner seg tilsynelatende ikke opplegget med bilvei, sykkelvei, fortau. De ter seg som om de lekte en variant av den enerverende barneleken “Lufta er for alle” – bare i voksenversjonen Veien er for alle. Mens barneleken kun er irriterende*, kan voksenutgaven føre til ulike typer kollisjon og påfølgende skader. At ikke flere sykkelulykker skjer på Grønland må komme av at AMPG generelt sett opererer med høyt tempo og kjapp reaksjonsevne (i motsetning til DJPS).

Vestkantmenn med BIL (VMMB): Leker, som AMPG, Veien er for alle, men inne trygge (kostbare) biler. Hvis de kjører på deg, eller nesten-treffer deg får du gjerne oppgitte/sinte blikk, og en finger på kjøpet som sier: Hvordan våger du å la kroppen din berøre jaguaren min????

Jeg Trener til Birken (JTTB): Dette er kanskje den aller farligste trafikanten, og er slett ikke myk, selv om HAN** sykler, løper eller går på ski i marka. JTTB kan også opptre som VMMB, men da må bilen hentes, og det tar vekk viktig treningstid). JTTB tar Veien er for Alle til et nytt nivå. Jeg har faktisk blitt SPYTTET på av en JTTB fordi jeg syklet for sakte da han var først i feltet (på vei til jobb).

Så vær forsiktig i trafikken, assa. Bruk hjelm (ikke hvis dere ikke sykler).

*Det fins selvsagt eksempler på at også barneleken har resultert i skader, men disse har vært av en mer lokal art og et resultat av klyping og/eller lugging.
**Det er sikkert mange kvinner som også trener til Birken, men jeg har aldri følt meg truet av dem.

On takin’ a luvah

Jeg har en elsker. Det kan man mene hva man vil om, men jeg synes det er fint. Det er det som teller, tross alt.

Jeg har tidligere tenkt at en elsker hadde vært stas (ikke bare fordi det er litt kult å si jeg har tatt meg en elsker men også fordi man i perioder ikke orker tanken på mer drama. For mer drama, det blir det). Men av ulike gode grunner har det aldri gått (jeg blir forelska, han blir forelska (disse to tingene oppstår aldri samtidig og fører til motbydelse hos den part hvis følelser forholder seg uamorøse).

Så jeg regner det som et lykketreff at Soundgarden kom inn i livet mitt. Det er fordi:

• Han er flink og fin
• Han er ikke forelska i meg. Men han liker meg lell.
• Jeg er ikke forelska i ham. Men jaggu er han stas uansett.
• En elsker er alt jeg har tid til. Jeg har ikke overskudd til forelskelse. Men jeg får overskudd av Sound.
• Han blir aldri lei av å stryke på meg (noe jeg glatt oppgir som hans beste egenskap)

Og selvsagt vet jeg at dette bare er midlertidig. Men, godtfolk: Det gjelder alle ting. Så jeg nyter beinet skjebnen kasta til meg og gleder meg heller til neste store forelskelse.

Observert i dag:

På kontoret: Ikke mange andre. Egentlig ingen.

På kontoret: Vanskelig å drikke kaffe uten å spise noe søtt til.

På kontoret: Den beste måten å utsette arbeidet på er å spise.

På kontoret: Må handle mer mat.

På facebook: Hvis dattera di heter Ragnhild og har bursdag, er det bedre ting å kalle henne enn “prinsesse Ragnhild”. Den tittelen er opptatt og er ikke et kompliment.

På facebook: Noen gamle kjente blir stadig kjekkere. Andre ikke.

På facebook: Uansett hvor mye folk har ferie har de tilsynelatende alltid anledning til å ta bilder / fortelle andre om det. Dokumentasjonsbehovet er fascinerende.

På facebook: … som en bilulykke

På kontoret, i hodet mitt: Hva kan jeg spise nå? Hvorfor får jeg ikke til å jobbe? Kanskje hypnose virker?

*googler hyponose*

AAAAAAAAAARGH!

Ikke ring oss, vi ringer deg

Parallellen mellom dating og jobbsøking er åpenbar. Du ser deg rundt, finner noen du liker, noe som virker interessant. Du tar kontakt og et møte blir avtalt.

Det er jo nesten helt det samme, bare uten muligheten til å kline litt, sånn på tampen (forhåpentligis. Jeg har i alle fall ikke vært på jobbintervju der det var en mulighet. Ei heller et ønske). Å gå på jobbintervju er omtrent som å dra på første date. Du har toppen to timer på deg til å vise deg fra din aller beste side, den siden som gjør at den på andre siden av bordet vil se deg igjen. Hvis det er en jobb du gjerne vil ha, er det som å være på første date med en du er skikkelig forelska i: Nervepirrende, spennende, morsomt. Hvis det er en just-for-now-jobb er det trening. Verken mer eller mindre.

For vi vet jo det, jenter (og gutter), at en date og en date er to vidt forskjellige ting. Og et jobbintervju har også en ganske lang måleskala.

Den siste uka prøvde jeg begge deler. Altså: et jobbintervju og en date. La meg si det slik: Bare en av dem er jeg villig til å gå videre med. Dere kan gjerne gjette hvilken.

Intervjuet gikk fint, synes jeg. Det er et nokså sikkert tegn på at det ikke egentlig gikk så bra, siden jeg er ute av stand til å bedømme egen innsats. Så jeg kan med relativ stor sikkerhet si: Når jeg går fra et jobbintervju med en god følelse, vil det i ni av ti tilfeller bety at noen andre får den. Akkurat nå er ikke det så farlig, jeg har en jobb, jeg er ikke desperat. Men likevel… Jeg vil finne sysselsetting jeg virkelig tenner på. Jeg tror jeg fant det gjennom denne jobber jeg søkte på. Det var et par ganger jeg grep meg selv i å flørte med en av intervjuerne. En kvinne. Det sier kanskje litt. Men jeg syntes det gikk, fint, det var først etterpå jeg innså at noen av de tingene jeg hadde sagt kunne feiltolkes. Og kanskje hadde jeg ikke fått snakket nok om min brede kompetanse, interesse for jobben eller generelle fortreffelighet. Og det jeg tolket som interesse var egentlig bare høflighet.

Daten min var hyggelig. Behovet for å selge meg selv var mindre – der hadde jeg – uten å prøve – allerede solgt meg godt inn, virket det som (jeg har mye bedre radar når det gjelder småkåte menn enn kvinnelige sjefer (som ikke er småkåte. På meg i alle fall. Herregud. slutt å skriv. Nå. Med en gang!)). En tilfeldig hånd på skuldra mi. Blikk på meg når han trodde jeg ikke merka det. Ektefølt interesse for selv mine mest innholdsløse utsagn. På den daten var det han som ble intervjuet – ikke jeg.

Men det er vel litt sånn livet er nå: Jeg vil gjerne ha både drømmejobben og drømmemannen. Men når jobben ikke vil ha meg, så er det ikke drømmejobben. Og når jeg ikke vil ha mannen, så er det ikke drømmemannen. Beklager, du var en god søker, men vi har gått videre i prosessen uten deg. Du var ikke riktig den vi var på utkikk etter.

Jeg regner med å både få og ta en sånn telefon i løpet av uka. Først late som om jeg ikke er så skuffet. Deretter late som om jeg ikke er for lettet.

Å være sin egen venninne

I går satt jeg i fire samfulle timer med en venninne på café (ja, en med c). Vi tyllet i oss kaffekopp etter kaffekopp og en og annen fancy kaffematbit, mens vi diskuterte livet og roste hverandre opp i skyene. Etter at studentdagene mine tok slutt er det ganske sjelden jeg tar meg tid til sånt, men desto viktigere er det og av og til bare drite i jobb/trening/vasketid/ukehandel og simpelthen prate.

Uansett. Mens vi satt der og snakket om vår egen fortreffelighet slo det meg: Tenk om jeg alltid hadde sagt til meg selv det jeg sier til andre? Aldri i verden ville jeg funnet på å minne venninnene minne på alle de tingene de helst ville glemme, det som var vondt eller sårt eller vanskelig. Ikke snakk om at jeg ville sagt til henne over bordet det der kommer til å gå til helvete, og du er i grunn ganske håpløs. Det ville ikke falt meg inn å si noe annet enn Du er fin. Du er flink. Du greier det. Jeg er glad i deg.

Jeg synes ikke det skal være greit at autopilot-kjipingen slår inn hos oss selv hele tiden. vi må passe oss. Slå den av. Ta styringa. Selv når jeg ikke tror det dugg på det: Klart jeg kan. Jeg er flink. Jeg er fin. Ganske fantastisk i grunn

Ja. Det var vel i grunn det. Ikke fordi det er 8. mars, men fordi vi er mennesker hele året. Og denne er verdt å høre på:

Jeg – en romantiker

Siden jeg har en forkjærlighet for å sparke inn åpne dører, kan jeg ikke la Valentin-dagen* gå upåaktet hen. Riktignok kjennes det litt som å le av en halt eller pukkelrygget – ganske ondskapsfullt og litt for enkelt – samtidig er det jo ingen Valentin-person som tar seg nær av tynet som kommer, så… Da så.

Vi skjønner at det er handelsstandens dag, dette? Ikke kjærlighetens. Handelsstandens. De elskende har jo muligheten til å hver dag glede sin kjære, de trenger strengt tatt ikke påminnelser fra butikkene. Åja… jeg har en kjæreste… Jeg elsker ham/henne jo, riktig, riktig. Da må jeg vel kjøpe en gave i dag?

Og vi som ikke elsker? Vi får titte begjærlig bort på alt det røde, søte, det sexy, det frekke, det fine. Kanskje til neste år. Da er kanskje vi blant de som kjøper.

Nei, takke meg til. Jeg har da hatt kjærester mang en 14. februar, og har aldri hatt noe ønske om å ta del i hysteriet.

Men så tenker jeg: Kanskje er det bare min kyniske side som programmessig kicker inn? Kanskje du tenker: Åh herregud for en Bitter-Birgit. Nei – faktisk ikke. Jeg har det på akkurat samme måte med den nylig importerte Halloween-feiringa, som nordmenn ikke får dreisen på i det hele tatt. Amerikanerne kan Halloween. De kan Valentines. De kan kommersielle festdager. De kan date-kulturen på fingerspissene, de kan høflighetsfraser og tomprat og de kan lage film om det. Jeg er ikke bitter, jeg ser bare forskjellen.

Hva kan vi nordmenn? Vi kan misunne amerikanerne, vi kan le av dem. Forhåpentligvis kan vi le av oss selv også. Og kanskje, kanskje kan vi smøre matpakke til kjæresten en helt tilfeldig morgen i april. Eller november. Vi kan holde selbuvott-hender og spandere dyr, komplisert øl (ikke på valgdagen). Kysse litt ekstra, gjerne på offentlig sted. Vi kan sikkert også lage film om det, men den blir aldri like glossy eller melodramatisk. Men det er kjærlighet, lell.

Kom ikke her å si at jeg ikke er romantiker.

*Klarer ikke å bestemme meg for om det er kleinest på norsk eller engelsk, eller rett og slett like ille.

Ned som en fell, opp som en bjørn

Har aldri likt det ordtaket i sin opprinnelige form. Jeg liker best at det kjipe kommer først – så det fine.

Ta denne uka, for eksempel. Den begynte med fylleangst og irritasjon. Den fortsatte med at jeg ble tatt i billettkontroll på trikken – en så enerverende opplevelse at jeg mangler ord.

Billettkontroll! Som fast abonnent aner jeg fred og ingen fare. Til en famlende hånd i veska oppdager at flexi-kortet er MIA. Jeg ser det for meg hjemme i gangen. Jeg kan ikke engang skrive noe morsomt om det, selv om jeg nesten begynte å le hysterisk da Securitas-helvete kunne opplyse meg om at kvitteringen for betalt bot gjaldt som billett – i en hel time. Takk skal du faen meg ha. Kontoen min er tom, ikke sant.

Ned som en fell. Uten å ha vært så veldig høyt oppe.

I dag? Plutselig værskifte. Godt humør. En fin drøm. En god lunsj. Ja, også var det den e-posten fra veilederen min. Avhandlingen utstråler allerede nå høy kvalitet og omhu.

Opp som en bjørn. Og her blir jeg.

The show must go on

Sist jeg sjekket hadde jeg fylt 30 og vel så det. Når man er 30 er man voksen. Ikke bare i antall år, men også i praksis. Jeg har lån, jeg betaler skatt, lisens og sparer i fond. Dessuten tar jeg vitaminer og bruker fornuftige vintersko uten at noen ber meg om det. Jeg gjør det fordi det er lurt. Ganske voksent. Jeg kan se meg i speilet og spørre meg selv ser jeg annerledes ut nå enn for fem år siden? og konkludere med at nei, ikke veldig. Jeg bruker samme klesstørrelse og må stadig vise leg på polet (riktignok har jeg funnet et grått hår, men slike nærstudier av meg er det nok bare jeg som gjør).

Det som imidlertid aldri synes å forandre seg de samme dramaene som da jeg var 16. Jeg blir full og fæl og gjør ting jeg strengt tatt ikke burde. Noen blir sure. Alkohol er fremdeles ikke bare et sosialt glidemiddel, viser det seg, men også et mentalt bananskall som jeg har en tendens til å skli på.

Det hender jeg kliner med gutter på byen. Av og til kliner jeg med feil gutter på byen. Dette på tross av all form for lurhet. Mye som livet mitt anno 1997. Bare at nå er det ikke jentene som blir sure, men gutta.

Jeg vil si det ble kleint. Men det får være din sak.
(Passiv-aggressiv ung mann på Face, søndag formiddag)
Unnskyld. Det var unødvendig. Ubetenksomt.
(Angstridden ung kvinne, samtidig, noen kilometer unna)
Og når du setter i gang med det der showet ditt… Det er flaut. Men du gjør som du vil.

Nå, noen dager senere tenker jeg at gamle flammer, unge menn, som etter eget utsagn driter i meg, kanskje skal øve seg opp i overbærenhetens edle kunst – eventuelt bli skikkelig forbanna.

Because the show must go on.

Smaken av meg

Kan med en gang berolige/skuffe lesere med at dette ikke handler om sex.

Det handler om smak.

Som barn lærte vi at det fins fire basissmaker: surt, salt, søtt og bittert. Som voksen lærte jeg at når man lager mat er balanse mellom disse nøkkelen til god smak. Og som en ektefødt VEKT er jeg forstyrrende opptatt av balanse. Overalt, hele tiden.

Jeg er ute av balanse nå. Jeg har mye bittert og mye surt i meg. Jeg fryder meg langt ned i gallen av å si frekke ting, tenke slemme tanker og LE av alle jeg synes er dumme (et antall som øker motsatt proposjonalt med antall dager igjen til levering). Nå nettopp fikk jeg nesten hysterisk anfall da jeg så hva eksen min har kalt sin nyfødte sønn. Jeg kan jo ikke skrive det her, men nøyer meg i stedet med å si: “hvorfor nøye seg med ett navn når man kan ha tre” og “hvordan få flest mulig kongenavn inn i kjernefamilien”. Og dessuten: Så UTROLIG pretensiøst å velge et annet navn enn det første som “tiltalsnavn”.

Jeg gratulerer meg selv med at jeg midt i min egen elendighet i alle fall lar meg more av andres.

Stay tuned for more bitterness.

Morgenstemning*

Jeg er et a-menneske. Beklager å måtte si det. Jeg elsker å stå opp tidlig. Og siden er jeg er forsvinnende lite effektiv er det nærmest en forutsetning for at jeg skal komme meg i klærne og ut døra før lunsj. Jeg tenker og filosoferer, spiser frokost, drikker te, hører på Nyhetsmorgen på p2, leter etter klærne jeg tenkte å ha på meg, pakker treningsklær, vasker, smører, sminker, styler. Går ut, oppdager at jeg har glemt ipod/nøkler/matpakke/adgangskort/portemmoné/hele bagen. Går tilbake. Henter det jeg har glemt pluss et par ting til. Tenker: Har jeg nøklene? Døra har smekklås og jeg vil nødig låse meg ute. Har alltid nøklene. Legger avgårde igjen. Venter på bussen. Tar bussen (elsker å ta bussen, se på folk med eget soundtrack).

Engang mellom halvni og ni kommer jeg vanligvis på jobb. På øret har jeg iPod, på poden er det p3-morgen – et program jeg har et hat/elsk-forhold til, så det er både smil og grimaser og se skulle noen slumpvis få et glimt av meg en dag (må for øvrig bare bemerke at vikarene setter en ny standard for uinteressant pjatt mellom de tidvis fine låtene).

Like rutinemessig nøler jeg hver dag et sekund i oppgangen: Trapp eller heis? Jeg velger stort sett trapp, og passer samtidig på å sende heisåkarne et overbærende blikk (ikke hvis de har krykker). Jeg er nemlig ikke en spesielt sympatisk person, hvis noen måtte leve i den villfarelsen. Jeg trasker selvtilfreds opp tre etasjer og kjenner på hovmodet. Det kjennes stort sett greit. Men hovmod står for fall, og når jeg kommer til døra må jeg lete gjennom bagen min etter adgangskortet (dette slår aldri feil).

Det hender en sjel har satt på kaffetrakteren før jeg kommer, i så tilfelle blir jeg svært glad og takknemlig. Riktignok smaker kaffen høgg, but beggars can’t be choosers og jeg er helt klart en beggar i noen måneder til. Koffein er koffein.

Jeg slår på pc-en, og siden jeg jobber i staten tar det noen minutter. Jeg sjekker e-post, facebook, leser noen blogger og nettaviser. Så kan jeg begynne. Bare en kopp kaffe til, en godlåt, et lite klikk til, så…

*Jeg vet det grenser mot menneskehat å publisere et innlegg om morgenrutiner mandag morgen. Men det er godt ment.