Konseptet tvilling er fint. Særlig enegget tvilling, som ser ut som speilbildet ditt. En som nesten like gjerne kunne vært deg.
Jeg har en tvilling. Selv treffer jeg henne ikke så mye, men det hender at vennene mine gjør det. Alle vet at jeg pleier å gå hjem tidlig fra fest, spiser vitaminene mine og sover søtt med hendene over dyna.
Tvillingsøster, derimot, er min rake motsetning. Hun kommer for seint, drikker for mye, for fort, ler for høyt og sånn mellom oss – så er hun ganske lett på tråden. Hun maksimerer sin nytelse framfor sin nytte og roter seg stadig opp i problemer.
Hun er hyggelig, bevares. Sjarmerende inntil et punkt. Intimgrensene hennes er bare litt slørete.
Det som er kinkig er at folk stadig vekk forveksler oss. Slår vitser om ting som skjedde etter at jeg forlot festen. Ler av ting jeg angivelig skal ha sagt og gjort. Hva sier man da? Jeg vet jo at det er min søster.
Er det rart mandagene mine er slitsomme i blant?
Jeg er en vaskeekte sucker for melodramatiske utsagn. Når Caleb Followill synger at dama ikke bare stjal hjertet, men også sjela hans, da er jeg med. Når Grant sier I never wanted to be away from her, ikke bare tror jeg ham, men jeg føler det i hele kroppen (underbar film, btw, se den!).
Og fra litteraturen, du… Hamsuns udødelige Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod er jeg helt med på det. blomster og blod, du. All the way.
Men når det kommer til noe så prosaisk som epost.
Blir jeg satt ut av at dansker alltid åpner med “Kære”.
Og ubekvem når jeg må returnere hilsenen, som i mitt liv er forbeholdt nettopp de kjære.
Så mye for å elske de store ord.
Frøken Makeløs påstår at hun er et dårlig menneske. Jeg skal ikke si et ord, for jeg er en tyv.
På vei til jobb i morges ble jeg først overfalt av en søt AUF-er som spurte om jeg ville ha et eple fra Arbeiderpartiet. Det ville jeg, og jeg ble veldig glad, siden jeg hadde glemt å ta med frukt hjemmefra. Og det er så hyggelig å FÅ ting. Mens jeg gikk videre falt jeg i tanker over dette med eplet, om ikke det i grunn er et FrP-symbol, men hadde jeg ikke sett dem fallby kanelboller i Bergen forrige helg…? Epler er kanskje ikke for folk flest?
Jeg krysser gata, og ser et par TJUSIGA øreringer ligge ensomme midt i et parkeringsfelt. Jeg går forbi. Men så tenker jeg: Noen vil kjøre på dem. Jeg tar dem med meg (merk “tar dem med meg”, ikke “tar dem”). Så: Nei, du kan ikke stjele noens øreringer, og tenk så uhygienisk! Dernest: desinfisering, og fuck it, finders keepers. De blir uansett bare liggende.
Og nå er de hos meg, og jeg føler med den jenta jeg har stjålet dem fra, for de er skikkelig fine. Kanskje jeg må legge dem tilbake på vei hjem…. Eller ikke.
Arkivert under: Slike reiser | Tags: GRRRRRRRRRRRRRR, read it & laugh, slike_jenter
Jeg kommer småtravende inn i avgangshallen på kjente kjære Gardermoen. Humøret er stigende. Sola skinner, jeg har ferie, og snart er jeg hjemme i hjemmets lune rede, og kan nyte de første dagene av udelt fryd, før hverdagen innhenter meg og pappa irriterer meg ved bare å puste, og hvert eneste spørsmål fra mamma blir grunnløse anklager og mas. Jeg kan også glemme at jeg er langt fra voksen og etablert, for hjemme har storesøster rollen som lost cause.
Jeg runder innsjekkingsøy C, og hjertet synker i det jeg ser den vanvittig lange køen som verken har begynnelse eller slutt.
Gardermoen kan i sannhet være et umulighetens rike. Jaja, tenker jeg. Jeg er jo her. Jeg stiller meg opp, og kjenner at det allerede er varmt under skjorta.
Men køen går framover. En høy, blond, sminket amasone nærmer seg menneskemassen jeg står i. Hun sender forvirrede tsjekkere i riktig
retning, manøvrerer seg elegant mellom løpende småbarn, og peiler seg inn på meg. Jeg jubler stille. Kjempekvinnen skal redde meg!
- Hvor skal du? spør hun. Tilsynelatende hyggelig, men jeg skjønner at hun er den type dame du ikke kødder med.
- Til Bodø, solskinnssmiler jeg mot henne, det koster meg så lite å være hyggelig i dag, kjenner jeg.
- Bodø, hun ser (utvilsomt påtatt) forbauset på meg. – Det flyet går jo om en halv time. Jeg er redd du er Altfor Sent Ute.
Og fortsetter: – Du må rett og slett bare gå ut av køen og bort til skranken vår der borte. Du må få Ny Billett. Beklager. Hun ser ikke det minste beklagende ut, men sjokket er for stort til at jeg manner meg opp til å protestere.
- Hæ? er min kommentar. Jeg sverger, du kunne knipset på meg, og jeg hadde gått rett i bakken. – Men det står jo en halvtime før på billetten? Jeg kjenner jeg blir fortvila. Hva skjedde med hjelpen?
- Nei, det står INNSJEKKET en halvtime før. Blikket hennes er medlidende og bak den blonde panneluggen ser jeg at hun tenker stakkar, hun der burde strengt tatt ikke reise alene.
- Jamen, prøver jeg. – Jeg har jo stått her i ti minutter! (En lett overdrivelse, men er jeg kanskje ikke nordlending, og dermed programforpliktet til å overdrive som best jeg kan?). Dårlig idé. Amasonen ser foraktelig på meg og hveser: – Den køen har IKKE vært her så lenge!. Jeg ser rundt meg. Køen er fremdeles vanvittig lang, og den har garantert ikke oppstått på de siste to minuttene. Men slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Det er tydelig at Arbeiderpartiets slagord har gått Norwegian hus forbi. Alle må slett ikke med.
Irritert, stressa og aldri så lite forbanna, både på meg selv og kjempekvinnen, snur jeg på hælen og prøver å gjøre en elegant sorti. Mislykket, selvfølgelig, da den upålitelige koffertbagen min, som har oppført seg eksemplarisk hele morgenen, nå velter som en potetsekk. Jeg drar den med meg, svetten siler, og jeg sverger jeg kjenner tusen par øyne i nakken.
Jeg småløper bort til Norwegian-skranken. Bare et par stykker der, heldigvis. Jeg trekker kølapp. 117. På skjermen: 97.
Jeg snur meg, og ser en bråte med mennesker som resignerte stirrer vekselvis på kølappene sine og på skjermen. Ingen grunn til å gå motstrøms i dette tilfellet, konstaterer jeg bittert for meg selv, og trekker bakover. Etter noe som ligner en evighet plinger 117 fram, og jeg kaster meg mot skranken, ivrig etter å møte forståelse og sympati. Behersket forklarer jeg situasjonen til den for en gangs skyld smilende skrankevakta. Hun kommer verken med anklager eller kaster bort tid på forklaringer, men går effektivt til verket.
- Vi har ledig plass te dæ på flyetsomgårfemtenførti, mitraljøsekvitrer hun. Pokker Femtenførti. Da er jeg stuck i the windy city*. Men hva skal man gjøre?
- Ok, sukker jeg.
- Ska vi sje, fortsetter hun. – Du har kjøpt en rabattert billett på Internett?
- Ja, innrømmer jeg, og aner at det var her jeg begikk min første alvorlige feil.
- Ska vi sje…. Da må du betale mellomlægget på fjortenhundreogfemtifæm krona, smeller hun av. Gisp, tenker jeg. Gisp. – Gisp, glipper det ut av den troløse munnen min.
- Ja, æ beklage, mæn sånn bli det nånn ganga, sier hun da hun ser ansiktsuttrykket mitt.
- 1455, mumler jeg. – Så da er det i grunn billigere for meg å kjøpe ny billett hos SAS?
Og med ett blekner smilet, og kvitringen forandrer seg til truende snatring:
- Ja, detveitikkeÆ! Mæn hvis du ikkeharbetaltmellomlægget innen en time, så misteduplassen din, og du må kjøp heltnybillætt!
Jeg takker og smiler pent (med sammenbitte tenner), og fortsetter (småløpende, selvsagt), bort til SAS-skranken, der en effektiv skrankebetjent finner plass til meg på et fly som går en time senere, og er mye billigere enn Norwegians kjempetilbud. Med svetten perlende fra alle kroppens kjertler stiller jeg meg i sikkerhetskontrollkø, og kan konstanterer at selv om ferien er begynt føles dette som ulønna arbeid.
*Bodø er Norges svar på Chicago. Byen der vinden aldri hviler.
Eksen min sier jeg er high-maintenance, også spør jeg hvorfor. -Fordi du er så glad i å kose deg, og fordi du liker alle sånne fine, dyre ting.
Vi har vel litt ulik oppfatning av hva high-maintenance betyr. Han mener det positivt. Men, som vi vet i akademia, så lenge begrepsavklaringer og definisjoner er på plass blir grunnlaget for krangling minimert. Nuvel.
Endelig gleder jeg meg litt til å flytte. Jeg tenker på fine ting jeg vil omgi meg med:
Og det er kanskje litt sært, men jeg gleder meg nesten til å kjøpe støvsuger. Hvis det er en av disse:
Og ja, jeg vet jeg må handle på ikea – også. Kan ikke utstyre mitt første hjem på design alene. Jeg er stipendiat. Karrieren min vil høyst sannsynlig fortsette i det offentlige. Hm. Hvis bare…
Eller kvinne…
Min unevrotiske og herlig sarkastiske venninne R var i en lengre periode offer for en ung mann jeg ikke kan beskrive som noe annet enn en utsender av blandede signaler, en forpliktelsesvegrer og emosjonell evnukk (de siste har jeg lånt fra Bridget Jones, jeg synes de beskriver denne gruppen menn på en særdeles bra måte). Med jevne mellomrom sendte han bootycalls i hennes retning. Hun hadde en annen beundrer, som med like jevne mellomrom sendte bootycalls i hennes retning og/eller bilder av egne kropps- og kjønnsdeler. Disse opererte helt uavhengig av hverandre, men for oss utenforstående så det ut til at universet lot dem opptre samtidig.
Da de omsider ga opp skjedde det også i samme tidsrom. Og er det ikke slik, at livet har perioder som vekselvis er fyllt med faenskap og fest?
Dette vet vi. Forsover du deg, kan du banne på at det er akkurat to dråper melk igjen i kartongen, du finner ikke den andre skoen, nøklene er vekk. Når du rasende skal dra hjem etter en drittdag på jobb, ja, så regner det. Paraplyen ligger hjemme. Så blir du sjuk, henger litt etter på jobb og livet er litt for kjipt. Aha.
Heldigvis går dette begge veier. The Law of Attraction sørger for at låvvliness også kan hope seg opp for et stakkars menneske. Godt humør, god utstråling, ny jobb, lønnsøkning, fester, moro og livet leker. Dere skjønner hva jeg mener? Alt går i perioder. Treffer du en kjekk mann, kommer det ofte et par tilbud til før du får sukk for deg. Hvor var alle disse interessenter mens du lå halvt vegetert i sofaen, dypt inne i smågodtposen og den ellevte visningen av Love Actually, med klump i halsen og trodde kjæresteri var for alle de andre?
Min venninne har plutselig fått to nye beundrere. De meldte sin interesse en lørdag kveld, med en times mellomrom. Ingen bootycalls, bare hyggelig. Begge to. Dette universet vårt, altså. Nesten så man tror det vet hva det driver med.
I natt drømte jeg at jeg gifta meg med en gammel skolekamerat. Veldig merkelig i grunn, siden jeg ikke egentlig har noen kontakt med ham lengre, og aldri har følt noe som helst behov for å gifte meg med ham. Tror forresten han er gift, når jeg tenker etter. Anyways.
Vi gifter oss. Fokus er på å få det unnagjort litt effektivt, ikke spesielt romantisk. Men plutselig så gjør alle rundt meg en formidabel innsats for å få meg til å se respektabel ut, noe jeg i begynnelsen ikke gjorde i det hele tatt. Blomster får jeg også. Pene sko. Silkebånd rundt midjen. Gode greier.
Så jeg kikka i drømmeleksikonet. Der står det at å drømme om uromantiske bryllup (eget) handler om å forene ulike sider av seg selv, og avslutte konflikter som har eksistert. Det syntes jeg var så fint, at jeg på en måte giftet meg litt med meg selv. Jeg føler meg merkbart mer harmonisk. Så er det bare å vente på de første ekteskapelige uoverenstemmelsene…
Som jenter flest har jeg en forfengelig side. Jeg er glad i mote, sminke, parfyme, sko, smykker… you name it, I’ll spend money on it. Jeg har en sterkt utviklet estetisk sans, som jeg pleier å stole på. Når det er sagt, bør jeg nevne at selv om min estetiske sans sier at noe er pent, sitter det en personlig stildommer sånn cirka plassert på min høyre skulder og forteller meg hva jeg kan og ikke kan bruke. La oss kalle ham Besserwisser. Besserwisser har ofte rett. Han wisser tross alt besser. Jeg kan av og til bruke lang tid på å diskutere med ham hva og hvorfor, men det ender som oftest opp med at han vinner. Needless to say er Besserwisser relativt fornøyd med det.
For noen uker siden hadde jeg en litt småkjip dag. Noen hadde vært litt dumme, kanskje var det meg selv. Det regna ute. En sånn dag, du vet. Da gikk jeg forbi Glasmagasinet. Og kikket – som en refleks – inn på MAC-disken. Og husket med ett en indre dialog jeg hadde ført en stund. Om røde lepper. Besserwisser hadde påpekt at med såpass fyldige lepper som mine, burde jeg holde meg til lyse, duse farger, ellers ville det se ut som om munnen min levde sitt eget liv og var på vei ut av ansiktet mitt. Jeg hadde mumlet noe om at jeg liker og folk sier. Og det er kjempefint med mørk rødt, en av yndlingsfargene mine, faktisk. Det hadde blitt med det.
Men denne dagen, utenfor Glasmagasinet bestemte jeg meg for at nå var handlingens time kommet – bokstavelig talt. 10 minutter senere kom jeg ut av butikken med en pen liten MAC-pose og et selvtilfreds smil. Vampen i meg hadde vunnet.
Neste dag dro jeg med dyprød munn på jobb. Besserwisser gremtes, men holdt klokelig kjeft. Han vet når han har tapt.
Man må bare elske jenter. Jeg mener ikke seksuelt, det får være opp til den enkelte. Men jenter, altså. Jenter som tar vare på hverandre, stiller opp med te i litervis til nysingle venninner. Jenter med skuldre man alltid får gråte på. Jenter som ser seg i speilet 15 ganger før de går hjemmefra, men som likevel glemmer lommeboka. Jenter som pynter seg – ikke for gutta, men for de andre jentene. Jenter som trener til svetten siler, for så gå hjem å spise sjokolade. Jenter som skjønner det er de som må ta Praten med gutten de liker. Jenter som går på konsert med Nick Cave, men danser tøylesløst til Britney Spears. Jenter fletter håret til hverandre, gir oppbyggelige komplimenter og alltid ser når noen har klipt seg. Jenter som drikker caffe latte med masse sukker og gir beng i kalorier (hva er det?). Jenter som tvinner håret rundt pekefingeren når de kikker på en søt gutt. Jenter som har 50 vesker, og bare én ildfast form.
Du må bare elske de jentene.
