Arkivert under: Slike dater | Tags: About the boys, to this date, Slike dater
Det har hendt seg at jeg har vært på fine dater også. Selv om det kanskje ikke virker sånn her på bloggen – misère er morsommere enn lykke, slik er det bare.
Ikke så lenge etter at jeg flyttet til Oslo, altså for flere år siden, var jeg ute på byen en lørdagskveld. Vi var en gjeng, gode og fulle, og vi forvillet oss etterhvert til et utested som er så pinlig at jeg nekter å nevne navn. What can I say? Vi var innvandrere i storbyen og visste ikke bedre. Anyways. Vi var fulle og glade, dj-en spilte morsomme hits fra vår grønne ungdom og livet lekte. På et tidspunkt ble jeg oppmerksom på en særdeles kjekk mann (han var kjekk, ølbriller er som sagt noe andre har), som så litt ukomfortabel ut i klyngen av etniske playboys. Jeg gikk bort og spurte om vi skulle danse. Det skulle vi. Og resten av kvelden var vi sammsydd ved hoften, og skapte stor forlystelse for alle forbipasserende da vi sto i et veikryss og klinte i sikkert en time. I snøvær.
Han var selvsagt utenbysfra, men fikk nummeret mitt, og sa vi måtte gå ut neste gang han var i Oslo. Yeah right, tenkte frk. desillusjonert. Men en ukes tid senere tikket det inn en sms. Date ble avtalt. Jeg var nesten fra meg av nervøsitet.
For å piffe opp fasaden ga jeg meg selv en omgang med brunfarge på boks. Et lite tips til dere jenter og gutter som skal på date: IKKE under NOEN omstendigheter bør dere eksperimentere med slike produkter før en date. Jeg var tvunget til å skjule de stripete armene mine i langermet skjorte, og valgte bevisst et dunkelt lokale, slik at fingrene mine ville se tilnærmet normale ut.
Lettere hysterisk, klar til å sette fyr på meg selv, kom jeg til Café Amsterdam (savnesavne) i håp om at jeg ville kjenne igjen flammen – la oss kalle ham “Christian”. Og det gjorde jeg, like ved inngangen satt han, blond, kjekk, smilende. Vi kjøpte øl. Utvekslet høflighetsfraser og sa noe om hvor pinlig dette kunne bli. Vi lo nervøst. Jeg husker han brukte lang tid på å forklare meg hva han egentlig drev med (ingeniør i oljebransjen eller noe slikt). Jeg husker han var morsom og at han lo av mine vitser. Og vi drakk mer øl, og jeg ble varm i ansiktet, og vi lente oss begge lente over bordet. Alt vi sa var klart og betydelig.
Da jeg til slutt måtte gå (forelesning & plikt dagen derpå) venta “Christian” på trikken med meg. Kysset meg og sa: “Jeg var skikkelig skeptisk, men dette har vært utrolig fint. Du er fin”. Og jeg gikk på den overoppheta trikken, med røde kinn og stjerner i øynene.
Vakre minner…
