Av og til – en sjelden gang – ser du en film du ikke greier å glemme. Noen ganger fordi den er dårlig (Air Force One, ), noen ganger fordi den er bra – men fæl (Boys don’t cry, Lilja forever), og noen ganger fordi den er rørende, gripende, og setter seg fast langt inni deg. Og du vet du må se den igjen og igjen.
Språkets hemmelige liv, The Secret Life of Words, er en sånn film. Vi møter Hanna, som eksisterer mer enn hun lever sitt rutineliv. Hun unngår all sosial kontakt, og blir naturligvis relativt satt ut da sjefen hennes ber, nei, han beordrer henne til å ta ut noe ferie. Hun drar, uten glede, til kysten, der hun får seg et kortidsengasjement som sykepleier for et brannoffer ute på en oljeplattform. Og da skal ikke jeg si mer.
Filmen handler om hvordan Hanna er blitt som hun har blitt. Mest av alt handler den om å være redd, om hvordan menneskene beskytter seg selv når overlevelsesinstinktet alene driver dem fram. Den handler om å finne noe å le av og noe å leve for. Den handler om det å bli sett. Også kjærlighet – selvsagt handler den om kjærlighet.
Den er virkelig noe av det vakreste jeg vet. Kanskje du også vil like den.
Det har vært mye snakk om den store norske Oslo-romanen i hovedstaden i sommer. For meg er det ingen diskusjon engang, det er Beatles. Selvsagt er det Beatles.
Når det gjelder film derimot, er valget verre. En av de største nostalgi-trippene mine er en Oslo-film. Lars Saabye-Christensen er involvert her også. Husker noen “Gutten som ville være en av gutta”? Det ble etter hvert til en helt nydelig film, “Ti kniver i hjertet”, fra 1994. Som jeg elsker. Det var en stor dag da jeg gikk til innkjøp av VHS-utgaven for mange herrens år siden.
Det er en helt spesiell stemning i filmen. Det skyldes et solid manus, fine skuespillere, men mye er takket være musikken til Norges flotteste mann, Magne Furuholmen (han er så kjekk at det nesten klikker for meg). Imagine my JOY da jeg fant Ottos tema på youtube:
Som om ikke det var nok – her er traileren:
Bedre enn jordbær, cava, pinneis, grillmat, tropenetter, svette dager på stranda, ja kanskje til og med bedre enn festival….
I give you Harry Potter and the Half-blood Prince. Jeg er bare enig med de positive anmeldelsene. De som er litt mer halvlukne tror jeg ikke helt på. Ikke fordi jeg har sett filmen, men fordi det er en prinsippsak.
Jeg har ikke så mange nerde-hangups eller diller. Så jeg koser meg med denne. Selv om jeg gjerne skulle vært her, gråter jeg ikke siden jeg skal til Colosseum om mindre enn en uke.
Lenge leve eventyret, og barn i alle aldre!
Er det èn film jeg gleder meg til i tiden som kommer, så er det Clint’erns siste prosjekt Gran Torino. Mannen begynner vel å nærme seg 150 år, men måtte han leve til evig tid. Jeg har sett traileren på kino to ganger og jeg GODTER meg så jævlig hver gang. Ja, han er et gammelt skinn, men så tøff at jeg får ståpels og gåsehud og alt som er. Ingenting å si på innlevelsesevnene mine. Har du ikke sett den, se den nå:
Dette skulle egentlig vært et date-innlegg. Men daten besto av å se “Vals med Bashir”. Og det eneste som er å si etter den kvelden er: gå på kino, vær så snill. Sjelden har en film gjort sånn inntrykk. Se den gjerne alene, historien krever ikke selskap, snarere tvert i mot.
