Han så på meg. Lenge. Eller lenge nok. Og selv om jeg aldri har vært flink til å tolke, flink til å lese blikk eller ansiktsutrykk, skjønte jeg at noe var annerledes. Han ville noe mer enn bare sitte å henge, prate tull, konkurrere om hvem som var morsomst.
Jeg ble forvirra og litt flau. Veldig flau. Og stressa. Og hendene mine visste plutselig ikke hvordan de bare kunne ligge i ro, som om det kunne avsløre hva jeg trodde jeg visste. Jeg holdt i glasset. Jeg holdt i sigaretten. Jeg plukka på neglelakken, armåndet, jeansen.
Det var ikke lenger bare øl som gjorde meg susete. Jeg la merke til at jeg klarte ikke å se på ham som før. Blikket mitt vek etter to sekunder. Eller kanskje bare ett.
Kanskje han ikke merka noe som helst. Kanskje skjønte han at jeg skjønte. Kanskje var jeg gjennomsiktig.
Jeg ønska det hadde vært noen andre der, at ikke alle hadde gått. Hvorfor gikk de? Hvorfor har ikke han gått, hvorfor sitter vi her aleine? Vi pleier aldri være aleine. Dette blir helt feil, merkelig, skal alt bli annerledes? Vær normal. Vær normal, for pokker! Tenk på noe annet, hva som helst.
Han ble stille. Jeg ble stille. Det ble stille.
Men inni hodet mitt ropte en stemme
Kyss meg da. Kom igjen, kyss meg.
Jeg sa ikke et ord. Men han hørte meg likevel.
Det er først i voksen alder jeg har skjønt for ei kul dame farmor var. Var, fordi hun er død. Men hun er like i nærheten fortsatt, tror jeg. Passer litt på meg. Ser til at jeg ikke finner på alt for mye ugagn.
Hun fikk utdannelse da svært få hadde det. Hun var utearbeidende på ei tid da ingen gifte damer var det. Hun fikk fem unger, men overlot dem til far eller tjenestefolk og gikk over fjell for å undervise unger i nabobygda. Hun hadde gård, hun hadde ansatte og hun hadde familie.
Hun gjemte radioen i potetkjelleren i fem år på førtitallet. Hun brakk begge beina og de ble aldri helt de samme. Hun mistet en sønn. Hun mistet en mann, og nesten en sønn til, men til gjengjeld fikk hun veldig mange barnebarn og oldebarn.
Hun bakte brød, kokte prim og gomme, sydde kjøttrull, stekte kromkaker og blodpannekaker. Og når hun ble for gammel, fikk hun andre til å gjøre det under overoppsyn av henne selv. Hun leste bøker og så nyheter, hun sydde og broderte til øynene hennes ble spist opp av en eller annen stær. Hun hadde den fascinerende kombinasjonen av nøysomhet og overdådighet enkelte eldre har (hverdags: sild og potet, men det er nødvendig med både dessert, kaker til kaffen OG kveldsmat). Hun tok vare på allting, til og med gavepapir fra jul. Hun hadde elsket gjenbruksbevegelsen.
Hun lærte meg å spise opp maten min, uten at hun egentlig gjorde det selv (lurer enda litt på hvordan hun fikk til den der). Hun lærte meg å spare til det jeg ønska meg. Hun syntes jeg var flink og fin og la aldri skjul på det.
Hun var matriarken. Hun var streng og tøff og innimellom ganske urettferdig og gammeldags. Hun hadde sinnsykt mange venner, like kjoler og alltid kamferdrops i sybordet. Hun var langt fra perfekt, men hun var helt klart noe for seg selv.
Jeg er stolt av å være barnebarnet hennes, og jeg blir fortsatt vemodig ved tanken på at hun er død. Selv om det er mange år siden nå. Hver gang jeg er hjemme sover jeg på hennes gamle soverom og det er fortsatt hennes. Der står smykkeskrinet, der står bildene fra lenge før jeg ble født. I skapet ligger alle de fine dukene pent brettet sammen.
Så jeg tror hun er like i nærheten fortsatt. Det er fint.
Jeg har visst alltid hatt en greie for litt eldre menn. Jeg har sikkert et eller annet freudiansk farskompleks, en eller annen odd form for penismisunnelse eller noe slikt. Jeg bryr meg ikke så veldig. Det viktigste er jo at det blir gode historier ut av det, ikke sant?
Han insisterte på å følge meg hjem. Jeg protesterte. Vi møttes på halvveien og ble enige om en kaffe. Det ble for dumt å si nei, vi var tross alt voksne mennesker.
Jeg ble grepet av … noe da vi passerte sparebanken og nærmet oss det bittelille sentrum.
-Jeg håper ingen fra jobb ser meg nå, tenkte jeg høyt.
- Hva tror du de ville sagt da? Han så på meg med et skjevt smil. Jeg la hodet bak for å kunne se ham inn i øynene:
- Se, der går S. sammen med faren sin.
Han hadde en høy, buldrende latter, som lød utover hele torget og fikk folk til å snu seg.
- Du er jævlig drøy, vet du det? De hadde selvsagt bare sagt, se så fine de ser ut sammen.
Hva sier man til sånt? Man smiler bare, ler litt. Tar på seg solbrillene og priser alle sine 23 år og sin gode smak i menn.
Denne låta? Låvvli, hva? Legg spesielt merke til den steppende gangen til gitaristene der bak.
Oh, the nostalgia…
Arkivert under: Slik er livet, Slik musikk | Tags: aint_it_sweet!, Godlyd, goodvibes, nostalgia
Siden det forrige innlegget ble så altfor langt, blir dette tilsvarende kort. Jeg har det bra, men en dose Baz Luhrmann får meg alltid til å føle meg bedre. Nostalgisk even. Min favoritt?
Your choices are half chance. So are everybody else’s.
Tenk å ha en sånn Cornelis som skriver de fineste ordene, med de fineste akkordene. Tenk å være Linnea, du.
Linnéa vad vill du höra
Jag glömmer det varje gång
Jag har något i mitt öra
Som kanske kan bli en sång
Det darrar ju i gitarren
Den ber om ett vackert grepp
Nu öppnar jag etuiet
Och kysser din underläpp
Sitt stilla och tyst Linnéa
Här kommer en vacker vers
En frånvarande skall meja
Jagar mig kors och tvärs
Ett krumhorn och två tymbaler
Försvinner långt härifrån
Gitarren skälver i famnen
På min moders ende son
En eskimå öppnar ett fönster
Då blir hela rummet svalt
Ut strömmar förföriska dunster
Det rimmet var genialt
Du vet jag kan hålla värmen
Det vet du nog att jag vet
Jag är lika varm som saturnus minst
Och stark som en järnmagnet
Nu är snart den visan färdig
Det märker du redan själv
Fram flyter min penna värdig
Som timret i någon älv
Sitt stilla och tyst o vänta
Bli kvar i din tavelram
För när jag har skrivit färdigt Linnéa
Är pennan så gott som lam
Nu blir alla stjärnor matta
Och stelnar till som staniol
I öknarna torra och platta
Framspringer det vattenhål
Och mörkret viker om natten
Och än är det inte dag
Linnéa här är din visa
Linnéa, och här är jag
Det har vært mye snakk om den store norske Oslo-romanen i hovedstaden i sommer. For meg er det ingen diskusjon engang, det er Beatles. Selvsagt er det Beatles.
Når det gjelder film derimot, er valget verre. En av de største nostalgi-trippene mine er en Oslo-film. Lars Saabye-Christensen er involvert her også. Husker noen “Gutten som ville være en av gutta”? Det ble etter hvert til en helt nydelig film, “Ti kniver i hjertet”, fra 1994. Som jeg elsker. Det var en stor dag da jeg gikk til innkjøp av VHS-utgaven for mange herrens år siden.
Det er en helt spesiell stemning i filmen. Det skyldes et solid manus, fine skuespillere, men mye er takket være musikken til Norges flotteste mann, Magne Furuholmen (han er så kjekk at det nesten klikker for meg). Imagine my JOY da jeg fant Ottos tema på youtube:
Som om ikke det var nok – her er traileren:
Det ringte en mann til meg i dag, fra GET. Han var mild og hyggelig, og kunne fortelle at om en uke ville montøren komme innom for å gi meg nettilgang i leiligheten min. Leiligheten. Min.
Angsten bet seg umiddelbart fast godt nede i tærne.
Jeg husker ennå en slags info-reklame fra norskboka mi på ungdomskolen. Den skulle illudere det amerikanske helsesystemet, og besto av en illustrasjon av en relativ fersk baby som sprellet, såre fornøyd, samt tittelteksten for dette innlegget. Med andre ord: her får du klare deg som best du kan. Lykke til!
Sånn føler jeg meg nå. Kan ikke tro at jeg skal flytte ut fra trygge fine kollektivet! Hva er det jeg tenker på?
Arkivert under: Slike følelser, Slike tanker, Uncategorized | Tags: nostalgia, goodvibes
Jeg tror ikke på soulmates, evig kjærlighet og evig lykke (men jeg hetser ikke drømmerne). Jeg tror på å få med meg de øyeblikkene, du vet (de små små), de som kanskje ikke betyr så himla mye for noen andre enn deg selv (eller kanskje likevel). Men de varmer deg langt inne i magen og du husker dem i årevis.
(mammas latter den dagen. det vakreste flyplassmøtet. den late søndagen, bakfull på stranda med vinden i håret. den siste dansen den kvelden for 15 år siden.)
Jeg trenger ikke mer enn en sang for å huske det. Fuck, jeg er lykkenostalgiker på en mandag.
Og den fineste låta om dagen. Små drypp av lykke – det er det vi får.
Arkivert under: Slik musikk, Slike anbefalinger | Tags: Godlyd, nostalgia, kultur
I disse Oscar-tider gikk jeg motstrøms og valgte en liten perle av en norsk film her om dagen. Nord var litt Straight Story, litt dannelsesreise, med en liten dæsj Askeladden og de syv hjelperne. Anders Baasmo Christiansen storspiller som vanlig, og på ferden nordover møter han en rekke mer eller mindre sjarmerende typer. Sårhet og humor i like store doser – akkurat slik jeg vil ha det.
På slutten av filmen, i det rulleteksten overtar lerretet, stemmer Åge Aleksandersen (og sikker Sambandet også) i med Levva Livet. Jeg ble plutselig åtte år og danset rundt i stua sammen med mora mi og synes Åge var steintøff. Og jeg synes vi alle kan trenge litt feelgood trønderrock på en rimelig døll februaronsdag.
