Innimellom kommer jeg i kontakt med mennesker som gjør meg trist. Ikke fordi de de lever på gata eller blir utsatt for vold eller sånne store ting (selv om man ikke alltid kan vite sånt. I alle fall ikke det om vold).
Det er de som i et fellesskap er alene. Og ikke vil være det.
Jeg tror det er veldig menneskelig å søke samhold. Trygghet og kjærlighet er basisingedienser i ethvert menneskes liv. Without it – we die. Og de fleste vil være en del av en flokk. Man vil tilhøre, bli akseptert, være med. Familie-flokken, venneflokken, jobb-flokken. Beklager, nå mistet ordet flokk all sin betydning. Men jeg fortsetter.
Vi er ikke skapt for å være bare oss selv. Ja, det finnes unntak, einstøingene. Og ja, det er befriende å kunne velge å være alene. Men når det ikke lenger er et valg, men en evig realitet, ja, da er det trist.
Også kan man tenke at det er vår medmenneskelige plikt å rekke ut ei hånd til alle vi tror trenger det. Visst er det vår plikt, skjønt jeg misliker det ordet. Det burde være en selvfølgelighet. Men de fleste av oss gjør det ikke. Vi har så evig nok med oss selv, og våre problemer og våre gleder og våre liv som vi fyller med så mye vi orker. Eller kanskje vi vil. Bare at rollene vi er i ikke tillater håndsutrekninger i en grad som faktisk hjelper. Kanskje det er feigt å tenke sånn?
Hadde jeg gått i den klassen ville jeg tatt en kaffe med henne. Men jeg kan jo ikke det nå.
Du skjønner – jeg så ei sånn jente i dag. Og hjertet mitt blødde litt, fordi hun minnet meg om alle som henne jeg har sett før og gått forbi.
Folk lurer på mye rart. Og tror at de får svar ved å google. I mange tilfeller får de selvsagt det. Om svaret er riktig er en helt annen sak.
Jeg får se hvilke søkeord som sender lesere til bloggen min, og det er innimellom fascinerende. For eksempel er det en del pule-relaterte ting. Åpenbart fjerner den anonyme gressingen på Internetten alle spor av vanlig anstendighet. Artig. Men hva betyr det at jenter tvinner håret, syntes jeg var veldig spesiell. En undrende sjel har grublet på dette og endt opp hos meg. Jeg kan ikke huske å ha skrevet et ord om dette fenomenet (hvis det er et fenomen, da). But – as luck will have it – jeg er selv en hårtvinner. Så jeg kan prøve å kaste lys over saken.
Jeg tvinner håret uten å tenke over det. Det er litt som å bite negler, tror jeg, man har en liten manisk, lett selvskadende side som man må få utløp for. Jeg mener ikke at man skader seg selv ved å tvinne håret, men hvis man gjør det så mye som meg, så legger andre merke til det. Og ber deg om å slutte, fordi det ser litt manisk ut. Moren min er overbevist om at det kan gjøre meg skallet. En tidligere kollega og jeg hadde en avtale om at hun skulle si fra hver gang jeg gjorde det. Da ble jeg litt skremt. For hun sa fra hele tiden. Nå prøver jeg å begrense det.
Men jeg er langt fra normal, altså. Bare så det er sagt.
I anledning dagen, spiller jeg denne. Det kan du også gjøre.
“Candidate to exile, whatever your destination, one day or the other you will return to your starting point.”
Jeg har hatt et langvarig kjærlighetsforhold til arabisk musikk. Og den bittersøte Ya Rayah er noe av det vakreste jeg vet. Den handler om å ikke vite hvor man skal, den handler om å være fremmed – og den handler om å høre til.
Visstnok er det Dahmane El Harrachi som har skrevet denne sangen, men den fins i uendelig mange versjoner.
Å være håpløst forelska på svensk er sikkert like vondt som på andre språk. Men det er litt vakrere.
Arkivert under: Slik musikk, Slike følelser | Tags: confusius, Godlyd, melancholia
Det er mange ting som tråkler rundt i hodet mitt om dagen. Jeg prøver å puste dypt og ikke bekymre meg for mye for ting jeg verken kan styre eller begripe siden de ligger langt inne i framtida. Det ingen vits i å sammenlikne seg med alle de andre, jeg vet det, jeg prøver å huske at jeg er en bra person. Så tenker jeg på alt som har vært, er og skal bli, og blir vekselvis nostalgisk, håpefull og redd, selv om jeg vet at i den store sammenhengen er jeg en mikroskopisk parantes. Det er godt å vite.
Også hører jeg enda en gang på Sufjan Stevens og ønsker meg religiøs.
Vi ligger i senga og hører sirener og skriking. Jeg sier jeg er glad jeg ligger her. -Å, sier du, hvorfor det? Og jeg svarer at jeg er glad for at ikke jeg er ute i kalde oslo og kanskje blir drept, eller hvadetnåvar. Jeg hører du smiler i mørket. Og jeg får en klump i magen av dårlig samvittighet fordi jeg vet du tror jeg vil være der på grunn av deg. Mens det egentlig er mest på grunn av varmen. Og senga. Og hendene dine. Ikke så mye deg, sånn som før. Og jeg skjønner ikke hva jeg driver med eller hvorfor. Og jeg er stum. Vi er kanskje sammen, men alltid alene. Alltid alene.
Faen ta Facebook. Det er et farlig verktøy i gale hender, og akkurat nå er de gale hendene mine. Jeg klarer ikke holde meg unna profilen hans. Jeg vet at jeg ikke har godt av det, og hjertet mitt slår hardt hver gang jeg finner nye spor etter den nye dama, den nye kjæresten. Henne han tydeligvis elsker. Det gode humøret mitt er som blåst bort, og alt føles kjipt, vanskelig og helt uinteressant. Det verste er at jeg hadde ikke tenkt så mye på det hvis jeg ikke hadde blitt konfrontert med det. Men der er det, svart og blått på hvitt, nettpublisert og åpenbart for alle, alle: Han har vunnet. Jeg har tapt. Egoet mitt er prisen. Det ligger der, i knefall, og jeg må leve med vissheten om at han sitter der, et eller annet sted og har det fantastisk. Sammen med henne. Og jeg sitter her, og har det ikke fullt så fantastisk. Sammen med meg selv.
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike tanker | Tags: melancholia, mellomænneska
De dukker opp når du slutter å tenke på dem. Før, da sårene var åpne gikk du rundt, forberedt, og tenkte at sannsynligheten tilsier at vi treffes. Stålsatte deg. Men det skjedde aldri.
Nå derimot, når du nesten har glemt at det er en stor sjanse for at dere ses, da gjør dere det.
Jeg traff akkurat moren til eksen min. Vi skulle begge inn samme etasje i bygget der hun studerer og jeg jobber. Jeg så hun var litt usikker på om jeg ville si mer enn hei. Det ville jeg. Vi snakket litt om løst og fast, og til slutt sa hun “Jeg savner deg”. “I ligemåde” sa jeg, smilte og mente det. Hun er et nydelig menneske, hun bare minner meg om noe som gjør vondt.
Jeg har i noen måneder tenkt at det er rart at vi aldri treffes. Plutselig gjorde vi det, og det gikk fint.
Jeg overlater til andre å være glamorøse, lykkelige og feststemte. I dag føler jeg meg melankolsk. Heldigvis trenger jeg aldri være det alene, når Joni Mitchell ligger på Youtube, ung og gammel (noe for enhver smak), og synger om livets opp- og nedturer. Er det ikke fryse-på-ryggen-fantastisk?
