Innimellom kommer jeg i kontakt med mennesker som gjør meg trist. Ikke fordi de de lever på gata eller blir utsatt for vold eller sånne store ting (selv om man ikke alltid kan vite sånt. I alle fall ikke det om vold).
Det er de som i et fellesskap er alene. Og ikke vil være det.
Jeg tror det er veldig menneskelig å søke samhold. Trygghet og kjærlighet er basisingedienser i ethvert menneskes liv. Without it – we die. Og de fleste vil være en del av en flokk. Man vil tilhøre, bli akseptert, være med. Familie-flokken, venneflokken, jobb-flokken. Beklager, nå mistet ordet flokk all sin betydning. Men jeg fortsetter.
Vi er ikke skapt for å være bare oss selv. Ja, det finnes unntak, einstøingene. Og ja, det er befriende å kunne velge å være alene. Men når det ikke lenger er et valg, men en evig realitet, ja, da er det trist.
Også kan man tenke at det er vår medmenneskelige plikt å rekke ut ei hånd til alle vi tror trenger det. Visst er det vår plikt, skjønt jeg misliker det ordet. Det burde være en selvfølgelighet. Men de fleste av oss gjør det ikke. Vi har så evig nok med oss selv, og våre problemer og våre gleder og våre liv som vi fyller med så mye vi orker. Eller kanskje vi vil. Bare at rollene vi er i ikke tillater håndsutrekninger i en grad som faktisk hjelper. Kanskje det er feigt å tenke sånn?
Hadde jeg gått i den klassen ville jeg tatt en kaffe med henne. Men jeg kan jo ikke det nå.
Du skjønner – jeg så ei sånn jente i dag. Og hjertet mitt blødde litt, fordi hun minnet meg om alle som henne jeg har sett før og gått forbi.
Arkivert under: Slike følelser, Slike opplevelser, Slike tanker | Tags: Lessons_learned, lille_menneske, mellomænneska
Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.
Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte “Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med”, snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.
Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.
Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.
Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.
Du tror kanskje bare det er kidsa som går rundt og er emo, farger håret svart, hører depressiv musikk, ringer til hverandre og gråter? Det gjorde jeg.
Helt til jeg innså at den emosjonelle, det er meg. Her er tingene som har fått meg til å grine den siste uka:
Bare kall meg hormonella.
Jeg har noen tanker om terapi. Ikke fotsone-, aroma- eller noen andre rent selvbortskjemmende typer, men faktisk den der du sitter og snakker med et ukjent menneske om dine absolutt innerste tanker. Den typen terapi, ja.
Etter en særdeles tøff periode i fjor (hele fjor, i grunn), med et uttall stressmomenter hadde jeg kjørt meg selv tom. Jeg ble sjuk uten at legene fant ut hva eller hvorfor, jeg hadde ingen energi, ingen konsentrasjon (skjønt den har vel aldri vært så bra uansett), svært lite overskudd til andre, og enda mindre til jobben min. Jeg var trist og lei meg, og ingenting var moro lengre. Jeg var ikke psykotisk, deprimert eller labil – men ikke helt i balanse.
Så skjedde to ting. Først svimla jeg meg avgårde til alternativmessa, der jeg fikk en kort (men dritdyr!) seanse med en clairvoiant. Som ikke sa noe revolusjonerende egentlig, men som gjorde dypt inntrykk på meg der og da. Han kunne blant annet fortelle at jeg ikke var fornøyd, at jeg var lei meg, bekymra meg for mye, at jeg ikke fikk sove. Slike ting. Som stemte. Også sa han at jeg skulle være tålmodig, at alt ville bli bedre, og at uansett hvilke valg jeg tok ville det gå bra. Basic stuff, absolutt, men åpenbart noe jeg trengte å høre. Dernest gikk jeg inn i en ny prosess. Nemlig prosessen opp igjen. Det var da jeg begynte å ta tak i meg selv, fant en terapeut, begynte å snakke med henne.
Det er ikke alle ting vennene dine kan hjelpe deg med. Noen ganger er det helt avgjørende å ha et nøytralt menneske foran deg, som har erfaring og kan gi deg tilbakemeldinger utfra faktiske kunnskaper om mennesker, samt en god dose empati. Noen som ser deg, konfronterer deg, men som også får deg til å føle deg bedre, lettere. Og nå føler jeg meg bedre, lettere – kanskje ikke BRA og LETT, men jeg er på et helt annet sted enn for et halvt år siden. Så mye bedre har jeg det at nå, når jeg er hos henne, føler jeg av og til at jeg bare snakker tull, og at det kanskje ikke er nødvendig. Men jeg snakker alltid om det jeg er opptatt av der og da. Og uansett hvor vi begynner, ender det alltid opp med at vi toucher borti kjernen av det som er vanskelig. Det er utrolig lærerikt å sette ord på egne følelser.
Det er sikkert ikke lenger noe tabu, å gå til psykolog, eller andre former for terapi. Skjønt, man skriver ikke om det i avisen heller, tror jeg. Personlig har jeg valgt å fortelle det til en håndfull mennesker, fordi det falt seg naturlig der og da. Selvsagt er det ikke noe poeng at man skal annonsere det til alle man kjenner, men samtidig er det viktig, tror jeg, at man viser seg menneskelig ved å si: jeg sleit, jeg trengte hjelp. Kanskje det gjør at noen andre får det lille dyttet de trengte for å oppsøke noen. Kanskje er det bra at noen vet om den siden av deg. Jeg synes det er fint å tørre og blottlegge seg.
Vi bruker masse penger på hud og hår og klær, men det som er inni oss er vi ikke alltid like flinke til å ta vare på. Rart, egentlig, når man tenker på hvor mye viktigere det er.
