Akkurat passe støtte

Jeg er en mammajente. Alltid vært. Selv om mamma og jeg ikke snakker så ofte sammen kan vi i utgangspunktet snakke om det meste. Det faller meg naturlig å fortelle henne om nye menn, jeg kan godt si at jeg har vært for full eller at jeg er lei meg og ikke vet hva jeg skal gjøre.

Slapp av, de fleste samtalene våre er ikke sånn. Jeg får nervøse rykninger av for mye inderlighet mellom familiemedlemmer. Dette skyldes utvilsomt mentale skader hos meg, men sånn er det altså.

Mamma er ikke som andre mødre. Hun maser ikke om barnebarn eller kommer med kleine hint om at jeg skal gjøre slik eller sånn eller hvorfor har jeg ikke kjæreste (hun vet jo jeg prøver). Mamma sier:

Slapp av. Det skjer når det skjer. Du har det ikke travelt. Selv om du er 30.

Jeg ser ut som er er 25, sier jeg frekt.

Hun ler og sier at ja, jeg gjør i grunn det. Men du må ikke stresse med det.

(Jeg lurer på om hun kan høre at jeg stresser litt med det, selv om jeg nesten aldri innrømmer at jeg gjør det)

Jeg skal ikke stresse, lover jeg.

Det er fint. Har du husket å kjøpe røykvarsler?

Øyeblikket er over. Takk og lov for en sånn mamma.

I dag er jeg redd for:

at det jeg har gjort er feil

at jeg skal kjenne hvordan ensomheten kveler meg på kalde vinterkvelder

å dø alene, og bli funnet 14 dager senere av noen som reagerer på lukta.

at i løpet av de 14 dagene har den lille skjødehunden min spist opp halve meg

I dag håper jeg:

at alt ordner seg for sånn halvsnille jenter

at universum reagerer positivt på at man rydder opp i relasjonene sine

I dag tror jeg:

at det nok var riktig likevel

selv om det er leit.

og det kommer til å være leit en god stund.

begynner å gå opp for meg at ingenting er svart-hvitt.

Ta meg med

Noen ganger har man bare lyst til å rømme vekk. Dra sin vei, flykte litt sanseløst fra alt det vanlige, eller alt det vanskelige. Eller begge deler.

Running away doesn’t solve anything.

Visst er det slik. Men den deilige, befriende tanken på å slippe, komme vekk, starte på nytt et annet sted – av og til er vissheten om at muligheten fins nok.

Så, May Irene – til alle lengtende sjeler, som vil bort. Selv om det er dagen før helligdag.

If history repeats itself, then I guess we do too

For fire år siden fikk jeg en telefon. Kjæresten min fortalte meg hvor vanskelig han syntes det var med avstanden, pendlingen, stresset. Aldri noe tid for seg selv, krav fra alle kanter.

Jeg gråt og bad for oss, men visste det var kjørt. Det er ikke alltid den gode viljen holder. Det er ikke alltid det er nok med kjærlighet.

I morges fikk jeg en telefon. Kjæresten min fortalte meg at han ikke kunne komme i dag, sånn som vi hadde planlagt. Det var litt mye om dagen, han var sliten. Aldri noe tid for seg selv, krav fra alle kanter.

Jeg gråter ikke, jeg ber ikke. Men jeg vet at det er kjørt. Den gode viljen ble visst pent brettet sammen og lagt på hylla for en stund siden. Sammen med kjærligheten. Jeg når ikke opp. Og det er ingen her som kan gi meg en hånd.

Mange typer samtaler

Dølle, typ:

Hei-hvordan-går-det-bare-bra-vi-snakkes-om-et-år-samtalene

Fine! Typ:

Så-fantastisk-å-se-deg-jeg-vil-fortelle-deg-alt-som-har-skjedd-siden-sist-samtalene

Du-så-det-du-også-så-fint-at-jeg-kan-le-sammen-med-deg-samtalene

Og de som koster mer. Typ:

Jeg-vet-vi-må-snakke-om-det-men-jeg-vil-ikke-vil-ikke-det-gjør-vondt-i-hele-meg-samtalene

Jeg driver litt med den siste nå.

Og jeg kjenner jeg savner mamma.

Min sosiale samvittighet

Det føles litt håpløst, ikke sant, å skulle bidra som forbruker til en bedre verden? Jeg synes det. Samtidig er det veldig fatalistisk å ikke prøve i det minste og gi et bidrag.

Jeg er en relativt fattig stipendiat, belånt herfra til glade jul, så jeg kan ikke gjøre alt det jeg ville eller burde. Men alle kan gjøre litt. Jeg også. Og det beste av alt, har jeg oppdaget, er at man ofte kan la være å gjøre ting, og dermed slå flere fluer i en smekk (økonomi, sunnhet, sosial samvittighet).

- Ikke kjøp scampi. Ja, jeg vet. Scampi er kjempegodt, men dessverre kan vi ikke forsvare det lenger. Men reker er da godt det også?

- Spis mer vegetarisk. Sats på bønner, linser, grønnsaker. Det er kjempesunt, og veldig godt (mulig jeg er litt rar, men jeg kan faktisk maule kikerter). Grønland er et mekka både når det gjelder utvalg og pris. Dette er en fabelaktig kokebok for den som trenger inspirasjon – men internetten, dere, er full av gode tips. Veggie in Norway, f.eks.

- Shop less. Er det nødvendig med femten nye topper fra HM? I think not. Min nye greie er å se meg ut spesielle ting, og heller spare litt til dem. Ofte bedre kvalitet. Ofte mer kjærlighet. Da behandler man plaggene/skoene bedre og de varer lenger. Eller kjøp brukt.

- Ta toget. Skal du til Sverige eller Danmark? Beregn ekstra tid, pakk en matpakke og en god bok og plutselig har du en utflukt! Man trenger ikke ta fly hvis man bare skal til Stockholm, mener jeg.

- Reis kollektivt! Ja, jeg er fra bøgda, så jeg skjønner at det ikke funker overalt. Men i byen – kjære folk, bussene, trikkene, banen: jeg klager, men det er dritbra! Underholdning og transport i ett!

- Kjøp mindre sjokolade. Se for deg det ansiktet når du setter tennene i Freia neste gang. Er jeg kjip som gir deg dårlig samvittighet? Kanskje, men det fins alternativer. Fair trade-sjokolade! Kanskje litt dyrere, men i ærlighetens navn trenger vi vel bare sjokolade av og til. Også blir det litt mer luksus – som det bør være. Denne finner du i helsekosten og div matbutikker. Denne er også smakelig. Kakaopulver? Fins aldeles utmerkede rettferdige produkter på Kiwi, for eksempel.

I det hele tatt vil jeg alltid velge fair trade når det gjelder luksusprodukter – ideelt sett hele tiden. Men versting-industriene er vel særlig kaffe, te, kakao, tekstil. Andre? Helt sikkert.

Jeg er en amatør-do-good-er. Men jeg har tenkt å skrive om dette en stund, selv om alle andre også gjør det. Da jeg og min kjære snakket om middagen i dag, sa jeg: Du vet at vi ikke kan kjøpe scampi mer?
Han: Ja. Jeg vet. Med et sukk. Han elsker scampi, men han er også et menneske som bryr seg.

Nuff said.

Skumle greier

Det er mange skumle ting i verden. Farligheter. Skumle mørke gater. Skumle menn. Skumle kvinner. Skumle filmer.

Merk hvordan ordet skummelt er i ferd med å miste sin skummel-effekt. Det ligner litt for mye på kumle og skum. Som verken er spesielt skummelt eller farlig.

Noe av det skumle er sånn som er farlig (skumle menn/kvinner, mørke bakgater, bratte bakker). Mens andre ting er mer sånn vi har funnet på selv (filmer, kirkegårder, knirkende lyder når man er alene hjemme).

Men det som føles aller skumlest er et auditorium fullt av småtrøtte tjueåringer, som måler deg med blikket, drikker kaffe og mumler noe til sidemannen. Eller kvinnen. Og du vet, du vet, for du satt der selv for bare noen år siden, og var like trøtt, like kritisk, like dømmende.

Noen mandager

kommer bak og biter deg i ræva, tråkker deg bakpå skoene, og ler av deg når du snubler.

Sånne mandager som gjør at du griner på kontoret, selv om ingen har dødd eller vært slemme..

Mandager der du bruker energien på å tenke onde tanker om instruktøren heller enn å fokusere på treningen.

Mandager der du har glemt lommeboka på jobb, og du husker det i det du begynner å legge varene i handlekurven.

Da er det fint med den trøsten som fins i vissheten om at det er tirsdag i morgen.

Men jeg så deg, jeg

Innimellom kommer jeg i kontakt med mennesker som gjør meg trist. Ikke fordi de de lever på gata eller blir utsatt for vold eller sånne store ting (selv om man ikke alltid kan vite sånt. I alle fall ikke det om vold).

Det er de som i et fellesskap er alene. Og ikke vil være det.

Jeg tror det er veldig menneskelig å søke samhold. Trygghet og kjærlighet er basisingedienser i ethvert menneskes liv. Without it – we die. Og de fleste vil være en del av en flokk. Man vil tilhøre, bli akseptert, være med. Familie-flokken, venneflokken, jobb-flokken. Beklager, nå mistet ordet flokk all sin betydning. Men jeg fortsetter.

Vi er ikke skapt for å være bare oss selv. Ja, det finnes unntak, einstøingene. Og ja, det er befriende å kunne velge å være alene. Men når det ikke lenger er et valg, men en evig realitet, ja, da er det trist.

Også kan man tenke at det er vår medmenneskelige plikt å rekke ut ei hånd til alle vi tror trenger det. Visst er det vår plikt, skjønt jeg misliker det ordet. Det burde være en selvfølgelighet. Men de fleste av oss gjør det ikke. Vi har så evig nok med oss selv, og våre problemer og våre gleder og våre liv som vi fyller med så mye vi orker. Eller kanskje vi vil. Bare at rollene vi er i ikke tillater håndsutrekninger i en grad som faktisk hjelper. Kanskje det er feigt å tenke sånn?

Hadde jeg gått i den klassen ville jeg tatt en kaffe med henne. Men jeg kan jo ikke det nå.

Du skjønner – jeg så ei sånn jente i dag. Og hjertet mitt blødde litt, fordi hun minnet meg om alle som henne jeg har sett før og gått forbi.

Når eplet har falt et stykke fra stammen

Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.

Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte “Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med”, snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.

Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.

Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.

Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.