Om bare, hvis kanskje, i tilfelle, i så fall, i nødsfall….
Da Vårherre delte ut ubesluttsomheten snek jeg i køen. At det var en dårlig beslutning skjønner vel alle, og siden har jeg vært livredd for å gjøre feil.
Særlig i forhold til det annet kjønn. I kombinasjon med en fascinasjon for menn, en glede over oppmerksomhet og en trang til å flørte, gir det seg utslag i beilere jeg ikke alltid vet hva jeg skal gjøre med. I det siste har det ført til en såpeoperatilværelse, som riktignok har vært morsom og egomasserende, men også slitsom og moralnedbrytende. Hvem skal jeg velge? Hvem er den rette for meg? Svensken? Nymannen? Ingen av dem?
Nymannen, som ikke lenger er ny, har dessverre mistet det som gjorde han aller mest spennende i utgangspunktet. Nyhetens interesse. Og det er synd. For han er en praktmann. Heldige den jenta som får ham. For meg blir han aldri mer enn en b-side. En potensiell plan b. Om ikke så lenge skal jeg fortelle ham at det ikke er ham, men meg. At det er best vi ikke treffes. At jeg liker ham dritgodt og timingen var feil.
Elementer av sannhet. En kjerne av løgn.
Arkivert under: Slike følelser, Slike opplevelser, Slike tanker | Tags: Lessons_learned, lille_menneske, mellomænneska
Litt merkelig dette med foreldre. Vi velger ikke dem. De velger ikke oss – ikke hvem vi skal være i alle fall. Det gir rom for umåtelige skuffelser for begge parter. Likevel – man er stuck med hverandre. Man lever sammen og stort sett blir man ganske glade i hverandre. Forunderlig.
Jeg har et unært forhold til min far. Det kan gå måneder mellom hver gang vi snakkes, og det er i grunn ganske greit. Vi er ikke sinte på hverandre, ikke egentlig. Vi er bare særdeles ulike. Jeg har tenkt mye på hvorfor det er sånn. Mye av svaret ligger å finne i pappa, som er überfjern, helt ute av kontakt med den virkeligheten jeg (og de fleste andre) lever i. Jeg husker da jeg var ni, farmora mi var sjuk, alle gikk på nåler og venta på prøveresultatene. Jeg satt og gjorde lekser ved siden av telefonbordet en dag (pre mobil-æraen, som dere skjønner) da min far satte seg ned og slo et nummer. Han begynte å prate med personen i den andre enden, konstanterte “Ja, det er kreft. Det er ikke så mye å gjøre med”, snakket litt til og la på. Han ignorerte meg fullstendig. Jeg var en unge som fikk dødsdommen til en av mine nærmeste servert uten ett forklarende ord.
Jeg husker ennå hvor sjokkert jeg ble og hvor vondt det gjorde. Min far er ingen slem mann, men han greier ikke dette med følelser. Så det er kanskje ikke så rart at jeg aldri velger å betro meg til ham, og følgelig har han aldri blitt en del av meg som annet enn en foresatt.
Han har gjort ting som har skuffet meg stort. Han har aldri stilt opp. Og jeg – bitterbirgit – har selvsagt slitt med å forsone meg med det. Jeg får aldri en amerikansk drømmefar. Jeg får ikke engang en dysfunksjonell, men elskelig en, sånn fra norsk film på nittitallet.
Nå er det han som har fått kreft. Ikke livstruende, ikke håpløst. Men formodentlig skummelt likevel. Da han fortalte meg det over telefonen hørte jeg hvor redd han faktisk var. For første gang på lenge kjennes det som om jeg kanskje kan tilgi ham for å ikke være den faren jeg ønsket.
