Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.
Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?
(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)
Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.
Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.
Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.
Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.
Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.
Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…
I natt drømte jeg om vampyrer.
Hun finner.
Jeg finner. Eller jeg fant, hvis jeg skal terpe på verbets form, og det gjør jeg gjerne. I over en og halv måned har jeg lett etter den magiske kabelen som setter dvd-spiller i kontakt med tv. Hvordan er det mulig, kan du spørre, bor ikke hun der i en knøttliten leilighet med begrensede muligheter for slike forsvinningsnumre?
Joda, hun gjør det. Samtidig er det en naturlov som gjør at ting rundt meg bare forsvinner. Litt som Bermuda-triangelet, naturligvis i noe mindre skala. Den eneste som kanskje kunne fortalt meg om hvor den mystiske kabel befant seg var utilgjengelig fordi jeg hadde dumpa ham. Man vil ikke minne på folk man har dumpa om at de har hjulpet deg å flytte. Det håper man de skriver på “akk ja”-kontoen, som de (kanskje) får uttelling for på dommens dag.
Men lørdag. Da fant jeg herligheten. Jeg ble veldig glad. Og feiret med å mure meg inne med en hel sesongSopranos. Det fins verre ting å være stuck med, vet jeg.
Av og til – en sjelden gang – ser du en film du ikke greier å glemme. Noen ganger fordi den er dårlig (Air Force One, ), noen ganger fordi den er bra – men fæl (Boys don’t cry, Lilja forever), og noen ganger fordi den er rørende, gripende, og setter seg fast langt inni deg. Og du vet du må se den igjen og igjen.
Språkets hemmelige liv, The Secret Life of Words, er en sånn film. Vi møter Hanna, som eksisterer mer enn hun lever sitt rutineliv. Hun unngår all sosial kontakt, og blir naturligvis relativt satt ut da sjefen hennes ber, nei, han beordrer henne til å ta ut noe ferie. Hun drar, uten glede, til kysten, der hun får seg et kortidsengasjement som sykepleier for et brannoffer ute på en oljeplattform. Og da skal ikke jeg si mer.
Filmen handler om hvordan Hanna er blitt som hun har blitt. Mest av alt handler den om å være redd, om hvordan menneskene beskytter seg selv når overlevelsesinstinktet alene driver dem fram. Den handler om å finne noe å le av og noe å leve for. Den handler om det å bli sett. Også kjærlighet – selvsagt handler den om kjærlighet.
Den er virkelig noe av det vakreste jeg vet. Kanskje du også vil like den.
Det har vært mye snakk om den store norske Oslo-romanen i hovedstaden i sommer. For meg er det ingen diskusjon engang, det er Beatles. Selvsagt er det Beatles.
Når det gjelder film derimot, er valget verre. En av de største nostalgi-trippene mine er en Oslo-film. Lars Saabye-Christensen er involvert her også. Husker noen “Gutten som ville være en av gutta”? Det ble etter hvert til en helt nydelig film, “Ti kniver i hjertet”, fra 1994. Som jeg elsker. Det var en stor dag da jeg gikk til innkjøp av VHS-utgaven for mange herrens år siden.
Det er en helt spesiell stemning i filmen. Det skyldes et solid manus, fine skuespillere, men mye er takket være musikken til Norges flotteste mann, Magne Furuholmen (han er så kjekk at det nesten klikker for meg). Imagine my JOY da jeg fant Ottos tema på youtube:
Som om ikke det var nok – her er traileren:
Bedre enn jordbær, cava, pinneis, grillmat, tropenetter, svette dager på stranda, ja kanskje til og med bedre enn festival….
I give you Harry Potter and the Half-blood Prince. Jeg er bare enig med de positive anmeldelsene. De som er litt mer halvlukne tror jeg ikke helt på. Ikke fordi jeg har sett filmen, men fordi det er en prinsippsak.
Jeg har ikke så mange nerde-hangups eller diller. Så jeg koser meg med denne. Selv om jeg gjerne skulle vært her, gråter jeg ikke siden jeg skal til Colosseum om mindre enn en uke.
Lenge leve eventyret, og barn i alle aldre!
Jeg tror det er sånn det er. Det er så jævla kult å være menneske.
Nå har jeg begynt å grave meg seks fot under jorda igjen. Fem deilige sesonger med liv og død. Passer fint nå i påska. Og slutten er kanskje aller best.
Er det èn film jeg gleder meg til i tiden som kommer, så er det Clint’erns siste prosjekt Gran Torino. Mannen begynner vel å nærme seg 150 år, men måtte han leve til evig tid. Jeg har sett traileren på kino to ganger og jeg GODTER meg så jævlig hver gang. Ja, han er et gammelt skinn, men så tøff at jeg får ståpels og gåsehud og alt som er. Ingenting å si på innlevelsesevnene mine. Har du ikke sett den, se den nå:
Arkivert under: Slik musikk, Slike anbefalinger | Tags: Godlyd, nostalgia, kultur
I disse Oscar-tider gikk jeg motstrøms og valgte en liten perle av en norsk film her om dagen. Nord var litt Straight Story, litt dannelsesreise, med en liten dæsj Askeladden og de syv hjelperne. Anders Baasmo Christiansen storspiller som vanlig, og på ferden nordover møter han en rekke mer eller mindre sjarmerende typer. Sårhet og humor i like store doser – akkurat slik jeg vil ha det.
På slutten av filmen, i det rulleteksten overtar lerretet, stemmer Åge Aleksandersen (og sikker Sambandet også) i med Levva Livet. Jeg ble plutselig åtte år og danset rundt i stua sammen med mora mi og synes Åge var steintøff. Og jeg synes vi alle kan trenge litt feelgood trønderrock på en rimelig døll februaronsdag.
