Operafantomet

Når man bærer rundt på en kulturell kapitaltung nok til å slå i hjel en voksen mann, er det av og til viktig at man tør å slippe taket litt. Let loose. Kjøpe et Se & Hør. Svinge innom vg.no. Eller, som jeg gjorde i London: Gå på musikal.

Jeg gikk alene. Det er kanskje ørlitegrann stusslig, men hva skal man gjøre når man er mutters alene i storbyen? Jeg kjøpte min ene billett med hevet hode og gledet meg som en unge.

Og jeg ble ikke skuffet! Voldsom lyd, stilige effekter (den lampa som faller er klassisk!) og alt annet enn kjedelig. Lettbeveget som jeg er fikk jeg ståpels under flere sangnumre. Andrew Loyd Webber står bak og Phantom of the Opera er den nest lengstspillende musikalen på West-End. Eller noe slikt.

For de av dere som ikke har sett Operafantomet (eller Phantom of the Opera, som dom seier på engelsk) vil jeg i korthet oppsummere handlingen:

Et operahus hjemsøkes av stadige uhell, noe som fører til at den (tjukke og ulekre) stjernen slutter, og den unge (vakre) uerfarne dansejenta Christine overtar som førstesopran. Dansejenta er dritflink til å synge og skoleres av en småskummel fyr iført maske som lister seg omkring og lager kvalm for Gud og hvermann. Han (operafantomet, ikke hvermann) er sykelig forelska i Christine og vil at de skal gifte seg og sammen bo i noe jeg kun kan identifisere som en slags kloakk under operahuset. Hun er u-keen og vil heller være sammen med den kjekke unge mannen hun er forelska i (verken skamfert eller gal – eller slem).

Som for de fleste andre sinnsyke, skamferte, slemme karakterene i populærkulturen ender det ikke spesielt bra for Operafantomet.

Moralen er: Hvis du ikke er vakker, flink og snill, bør du i alle fall ikke være stygg og slem. Da vil det gå deg ille.

Alone in London / Alone in Berlin

Jeg var alene på den største flyplassen i verden*. Jeg hadde grått mine modige tårer i telefonen og følte meg som den ensomste på jorda. Det var kaldt i ankomsthallen, dørene sto vidåpne mot vinteren og jeg, logisk resonnerende som alltid, tok med meg mine førti kilo bagasje og heiset opp i andre etasje. Varmen stiger, vet jeg. På gulvet, ved veggen fant jeg en plass og ble raskt kjent med en finne og en kanadier som ventet like ved. De fikk passe bagasjen min mens jeg gikk etter proviant.

Jeg så tittelen med en gang og skjønte at den boka måtte jeg lese. Uansett, men særlig nå. Alone in Berlin. Jeg leste gjennom natta, neste morgen, på hotellrommet jeg endelig fikk, på cafe, alene i London, og endelig tilbake på Heathrow, litt lettere til sinns leste jeg. Alone in Berlin.

Det er en særegen bok. Skrevet like etter krigen av en tysk alkoholisert forfatter, Hans Fallada. En venn fortalte ham historien om ekteparet som spredte anti-nazistisk propaganda på postkort i Berlin. Et spedt forsøk på motstand, de var, som tittelen tilsier, alene i Berlin, satte livet på spill for noen enkle postkort mot regimet. Skriv den historien, oppfordret han Fallada, som var døden nær. Fllada skrev historien på 27 dager og døde like etter.

Det er en underlig stemning i boka. Den er preget av sorg, elendighet, frykt, men mest av alt kanskje ekteparet Quangels halsstarrige motstandsvilje og menneskelighet. De nekter å bli en del av maskineriet. Det er mange interessante skikkelser i romanen, mange basert på virkelige personer. Fallada og oversetter Michael Hofmann greier – og det er imponerende – å skape et galleri av personer du tror på. Og det er noe svært moderne, thriller-lignende ved Gestapos jakt på noen usle kortskrivere. Selv om vi ikke kan forestille oss terroren, frykten Berlins befolkning måtte leve under, smaker du likevel på den gjennom Falladas penn. Det smaker ikke godt. Men det er likevel så lesverdig at du må tåle å bli litt sliten (for det blir du).

Årets siste litterære anbefaling?

* Vet at det ikke er den største flyplassen i verden, men sånn føltes det.

Cornelis

Jeg er Cornelis Vreejswik-fan. På min hals. Jeg ser fram til filmen om livet hans med både forventning og… forundring. Jeg ser at Herr Huseby fysiskhar likhetstrekk med kongen av svensk visesang, men om jeg kjøper ham i rollen…? Kan hende jeg har hørt litt for mye på Turboneger. Men – fingrene er krysset, og den står først på lista over må-se når jeg er tilbake i Norge.

Hei, det er meg!

Det kommer en bok i dag jeg synes du bør kjøpe. Til deg selv eller noen du liker godt. Enten du er 20, 40 eller 60. Eller eldre eller yngre eller midt i mellom. Den heter Hei, det er meg! (ja, som i Dum Dum Boys-låta).

Omslagsbildet - stjålet ærlig og redelig fra ninagrontvedt.com

Oda forteller i overdådig direkte stil om livet med (plagsom) lillesøster Erle, bestevenninne (verdens beste) Helle og Helles storebror (utrolig teite) Stian. Om mamma og pappa og mystiske naboer og store fettere på vinterferiebesøk hos bestemor (verdens snilleste).

Sier Omnipax. Jeg er så heldig at jeg både har lest råmanus og fått se på det ferdige resultatet, og jeg gleder meg til å sette tenna i den blodferske boka.

Jeg har før anbefalt bøker av Nina, og det er ikke bare fordi jeg kjenner henne at jeg gjør det. Grøntvedt-bøker er karameller du suger lenge på. Som karameller varer de dessverre ikke så lenge du kanskje skulle ønske. Heldigvis kan du lese dem en gang til. Hei, det er meg altså. Full av on-the-spot-betraktninger og så gjenkjennbar at jeg plutselig ble cirka 11 år igjen. Og selvsagt krydret med masse Nina-illustrasjoner, sånn som bare hun kan.

Nå ble jeg rent panegyrisk her. Godt at det er helg!

Det eneste

diktet jeg kan utenat* får dere i dag, siden det er fredag. Jeg oppdaget det da jeg gikk på ungdomsskolen og var (som vanlig) ulykkelig forelsket i en eller annen stakkar. Det talte til meg. Men jeg liker det fortsatt veldig godt.

Den dag kjem aldri – Aasmund Olavsson Vinje

Den dag kjem aldri at eg deg gløymer
For om eg søv eg om deg drøymer
Natt og dag er du like nær
Men best eg ser deg når mørkt det er

Du leikar kringom meg der eg vankar,
eg høyrer deg når mitt hjarta bankar.
Du støtt meg følgjer på ferdi mi,
som skuggen gjeng etter soli si.

Når nokon kjem og i klinka rykkjer,
d’er du som kjem inn til meg, eg tykkjer;
eg sprett frå stolen og vil meg te,
men snart eg sig atter ende ned.

Når vinden lint uti lauvet ruslar,
eg trur d’er du som gjeng der og tuslar;
når somt der borte eg ser seg snu,
eg kvekk og trur det må vera du.

I kvar som gjeng og som rid og køyrer,
d’er deg eg ser, deg i alt eg høyrer:
i song og fløyte- og felelåt,
men endå best i min eigen gråt.

Ok, det er bare første og siste vers jeg egentlig kan. De andre fant jeg her.

Les den

Mange sier at noe av det fineste med høsten er å krølle seg sammen under tepper, med gode bøker og litervis av te for hånden, eller kakao for de som tåler melk (mange flere enn før i verden som ikke gjør det, eller hva?). Jeg er enig. Det er veldig fint, både med pledd og bøker. Levende lys. Jada. Likevel er det ofte mye enklere å plukke opp fjernkontrollen og se på tv.

Jeg er lat. Det synd, men et faktum like fullt. Jeg bruker sjelden mye tid på å lete etter gode bøker. Jeg vil gjerne at de kommer til meg, for å si det litt bibelsk. Nå skal jeg gi dere en anbefaling. Hvis dere er greie får jeg kanskje en tilbake?

(Jeg mistenker at mange av dere er ganske greie. Jeg skal ikke dømme dere utelukkende ut fra om dere gidder å gi meg en litterær anbefaling. Bare litt. Men hvis du – ja, jeg henvender meg til deg – har lest en bok i løpet av året – tiåret – ditt liv – som er såpass bra at du vil dytte den på andre, ja, så del det med meg. Thank you, please.)

Bildet er skamløst stjålet fra Flamme Forlag. Dått no.

Dette er egentlig den perfekte kollektiv-boken. Som i kollektive transportmidler, ikke bokollektiv (eller samleier, som astarkvedja så vakkert introduserte meg for forrige uka. haha, jeg må le litt av det ennå). Den er nemlig ekstremt hendig. Ikke et vondt ord om de store slektskrøniker, men de er ikke lagd for å bære i skuldervesker. Men den kan selvsagt også leses hjemme i sofaen. Anyways.

Linn Strømsborg har skrevet en nydelig, episodisk bok som alle festival-junkier vil kjenne seg igjen i. Særlig oss som elsker Roskilde. Når jeg leser kjennes det litt ut som å være der. Jeg har ikke lest ferdig boka, men mitt hjerte sier ja. Les den. Bli litt varmere nå når det stadig blir kaldere. Og bry dere ikke om mine klisjeer, siden Linn klokelig synes å ha utelatt dem. Herved anbefalt.

I think I crave my neighbour

Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.

Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.

Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…

I natt drømte jeg om vampyrer.

Den som leter….

Hun finner.

Jeg finner. Eller jeg fant, hvis jeg skal terpe på verbets form, og det gjør jeg gjerne. I over en og halv måned har jeg lett etter den magiske kabelen som setter dvd-spiller i kontakt med tv. Hvordan er det mulig, kan du spørre, bor ikke hun der i en knøttliten leilighet med begrensede muligheter for slike forsvinningsnumre?

Joda, hun gjør det. Samtidig er det en naturlov som gjør at ting rundt meg bare forsvinner. Litt som Bermuda-triangelet, naturligvis i noe mindre skala. Den eneste som kanskje kunne fortalt meg om hvor den mystiske kabel befant seg var utilgjengelig fordi jeg hadde dumpa ham. Man vil ikke minne på folk man har dumpa om at de har hjulpet deg å flytte. Det håper man de skriver på “akk ja”-kontoen, som de (kanskje) får uttelling for på dommens dag.

Men lørdag. Da fant jeg herligheten. Jeg ble veldig glad. Og feiret med å mure meg inne med en hel sesongSopranos. Det fins verre ting å være stuck med, vet jeg.

En perle

Av og til – en sjelden gang – ser du en film du ikke greier å glemme. Noen ganger fordi den er dårlig (Air Force One, ), noen ganger fordi den er bra – men fæl (Boys don’t cry, Lilja forever), og noen ganger fordi den er rørende, gripende, og setter seg fast langt inni deg. Og du vet du må se den igjen og igjen.

Språkets hemmelige liv, The Secret Life of Words, er en sånn film. Vi møter Hanna, som eksisterer mer enn hun lever sitt rutineliv. Hun unngår all sosial kontakt, og blir naturligvis relativt satt ut da sjefen hennes ber, nei, han beordrer henne til å ta ut noe ferie. Hun drar, uten glede, til kysten, der hun får seg et kortidsengasjement som sykepleier for et brannoffer ute på en oljeplattform. Og da skal ikke jeg si mer.

Filmen handler om hvordan Hanna er blitt som hun har blitt. Mest av alt handler den om å være redd, om hvordan menneskene beskytter seg selv når overlevelsesinstinktet alene driver dem fram. Den handler om å finne noe å le av og noe å leve for. Den handler om det å bli sett. Også kjærlighet – selvsagt handler den om kjærlighet.

Den er virkelig noe av det vakreste jeg vet. Kanskje du også vil like den.

Det var den sommeren han ble mørkredd

Det har vært mye snakk om den store norske Oslo-romanen i hovedstaden i sommer. For meg er det ingen diskusjon engang, det er Beatles. Selvsagt er det Beatles.

Når det gjelder film derimot, er valget verre. En av de største nostalgi-trippene mine er en Oslo-film. Lars Saabye-Christensen er involvert her også. Husker noen “Gutten som ville være en av gutta”? Det ble etter hvert til en helt nydelig film, “Ti kniver i hjertet”, fra 1994. Som jeg elsker. Det var en stor dag da jeg gikk til innkjøp av VHS-utgaven for mange herrens år siden.

Det er en helt spesiell stemning i filmen. Det skyldes et solid manus, fine skuespillere, men mye er takket være musikken til Norges flotteste mann, Magne Furuholmen (han er så kjekk at det nesten klikker for meg). Imagine my JOY da jeg fant Ottos tema på youtube:

Som om ikke det var nok – her er traileren: