Til himmels

I det siste har jeg himlet ekstra oppgitt med øynene av:

Bussjåfører som kjører akkurat litt før skjema

De som synes sekken bør ha eget sete på bussen

Barn som snakker drithøyt på bussen, eller egentlig bare gjentar det samme en fantasillion ganger

Vaskere som snakkere høyere enn barn i telefonen (mens andre prøver å jobbe)

Vaskere som synger mens de jobber (mens andre prøver å jobbe)

Menn med dårlig selvinnsikt (her har man himlet med øynene over telefonen, og tilfredsstillelsen er dertil begrenset)

Denne posten kunne også hett Ja så har man blitt en surfitte som bare skytteltrafikkerer mellom hjem og jobb. Med buss.

Men det var litt langt.

En åpen dør! Se meg sparke den inn.

Jeg registrerer med liten entusiasme at Idol-Tones (mangel på) bekledning og soveromsblikk vekker harme og begeistring. Jeg vet ikke, jeg. En artist som lager så til de grader uinteressant musikk må jo få gjøre noe for å skape blest om plata si uten at det skal bli ramaskrik. Jeg synes det er fint hun holder seg unna dop og denslags. Så må da andre (korrekt) få påpeke at avkledte artister ikke nødvendigvis er de beste forbildene for småpiker.

Se, jeg har kropp, liksom.

Beklager. Det er fredag, og som veilederen min nokså skummelt skjønner, har jeg det ikke så travelt akkurat nå (han lukter ledighet som hunder lukter frykt, hai lukter blod). Da er det fint å i etterkant kommentere det som har blitt kommentert av ordentlige kommentatorer.

Nei, se på klokka. Nå må jeg spise lunsj nummer tre, stikke på trening og deretter feste helga på langs.

Ha en riktig god en.

I disse gavetider….

Sier David Mitchell det (som vanlig) best:

Det er ikke så mye jeg ler av nå, men dette….

Dette var litt moro. Jeg var innom statistikk-siden på bloggen og blikket mitt falt på “Nøkkelord fra søkemotorer”. Vanligvis ofrer jeg dem liten oppmerksomhet, jeg tenker at bortsett fra de som ikke kan dobbeltkonsonant og som vil lære om slikking, er det helt tilfeldig hvem som blir henvist hit av O Store Google, itty bitty Kvasir eller hva det nå ellers er folk bruker. Eller kanskje ikke.

For eksempel for han eller hun som søkte på:

tørre partier i ansiktet ingenting hjelper

Been there, my friend. For kun kort tid siden lignet jeg på Freddy Kruger, og det var ikke bare fordi jeg hadde klint for mye med en skjeggete mann. De kloke leserne mine foreslo allergi og kortison. Som viste seg å stemme og hjelpe. Det viktigste var å finne ut hva jeg hadde spist som fremkalte allergien, for min del et suspekt kosttilskudd kjøpt på internetten.

Videre hadde en stakkar søkt på

smile

Da må jeg bare beklage, det driver vi ikke med her for tiden. Men du kan sikkert finne noe gøyalt hvis du søker på “Knegg”.

Imidlertid falt blikket mitt deretter på søkeordet under:

simle

Da lo jeg! Simle! Ikke at det er så mye å lese om simler her, men tanken på at noen kanskje hadde feilstavet smile, og uansett havnet her, fikk meg faktisk til å le! Jeg vil vite mer om rein, altså. Driter i folk som smiler. Ah, my kind of gal.

Og til deg, kjære gutt, som i fortvilelse har googlet følgende setning:

blir kalt kjærstematrialet, betyr det at jeg ikke kan få damer på byen?

Ja, min venn, det betyr nettopp det. Nei. Selvsagt ikke. Det er et kompliment (gjerne gitt av noen som ikke er forelska i deg, men det skal du ikke bry deg om). Men det betyr selvsagt, at flertallet jenter ikke umiddelbart vil skrelle av deg klærne når de treffer deg. At du må prate med dem først. Men på byen kan alle få napp, i alle fall hos de fulleste. Fordelen din er jo at når du vil ha kjæreste (høres ut som du først og fremst bare vil pule for øyeblikket) er det sannsynlig at du er en sånn man blir forelska i OG vil ta med hjem til mamma. Bra for deg, kjekken. Party on.

Byfornyelse

Selv om jeg verken er født eller oppvokst i Oslo, elsker jeg byen som om den var mitt eget påfunn. Ikke sånn å forstå at jeg synes Oslo er perfekt, selvsagt ikke. Men når man elsker tar man det gode med det vonde. Neigu, det gjør man ikke. Man tar det vonde med det gode. Uansett.

Mens jeg satt på bussen forrige dagen fikk jeg en serie ideer til hva jeg likevel kunne tenke meg å gjøre med byen, skulle jeg få fulle diktatorrettigheter (DISCLAIMER:jeg skal i det følgende ikke forholde meg til voldsbølgen i byen, dette ble skrevet i en raptus for en god stund siden og er ment humoristisk, dog står jeg for hvert ord).

1. Innføre et maksimum antall kebabutsalg. Det er i dag om lag 1,5 millioner kebabsjapper i Oslo indre by. Jeg kan ikke begripe hvordan eierne kan gjøre butikk av dette, all den tid de nokså triste lokalene alltid ser tomme ut, bortsett fra rundt lunsj og klokka fire natt til søndag. Min teori er selvsagt at etablissementene er skjegg-bedrifter, ene og alene til for hvitvasking av penger. Det skal sies at det ikke er derfor jeg vil utysket til livs, for meg handler det om at det lukter ille, det søler fælt, det smaker vondt (med noen hederlige unntak), skiltene er stygge og reklamen irriterende (nei, dere kan ikke alle ha byens beste).

2. Det er et par forretninger på Grønland jeg også vil til livs. Jeg er usikker på hva de heter, men innholdet kan jeg enkelt oppsummere i ett ord: RÆL. Jeg fatter ikke at de kan ha livets rett, de selger dritt (sikkert til en rimelig penge, men likevel) og er komplett unyttige. Jeg liker Grønland fordi det er rotete og bråkete og tøft, og det er klart det ikke bare skal være renskrubbet strømlinjeform à la punkt fire. Ja til frisørene med hjemmelagde skilt, grønnsakhandlerne med sortimentet på gata, stoffbutikkene, cafeene. Sleng gjerne på noen puber for de marginaliserte. Jeg applauderer til og med den uironiske “Your beauty is our duty”-butikken i Grønlandsleiret, hvis eiere åpenbart mangler enhver sans for estetikk. Men grensen går altså ved salg av dritt.

3. En annen ting det godt kan reduseres på, er snobbete dameekviperinger på Majorstuen/Frogner, der stil og estetikk i stor grad svikter (Gant-hælvete på steroider), og som åpenbart er et resultat av mennesker med altfor mye penger og ubegrenset med tid. Inntjening kan ikke være et poeng, og følgelig tenker jeg hvitvasking også her. Men igjen, jeg er ikke fra politiet, og forholder meg alene til hva magefølelsen sier når jeg går forbi. Penger, vet vi, kan ikke kjøpe stil – og ei heller selge viser det seg.

4. Maksantall kjedebutikker. Herregud så intetsigende klær som spys ut, kjøpes og brukes av nordmenn. Dårlig kvalitet, sydd sammen av barnehender. Og ikke bare det, disse monsterorganisasjonene presser vekk nisjebutikkene over hele byen (utenom på Grønland, åpenbart, der det er en nisje for det meste).

5. Sykkelveier i hele byen! Ikke bare fordi jeg selv tidvis er (en engstelig) syklist, men også til glede for fotgjengerne, som da kanskje kan få ha fortauene i fred for framfuse syklister som rider fram under fanen “først meg selv og så min neste, hvis det er til mitt eget beste”.

6. Gatefeiing (og kanskje bøter for forspøling?). Jeg vet at det gjøres fremstøt her innimellom, men jeg har aldri greid å se noe system i det. Oslo er en ganske skitten by og jeg er sikker på at både fastboende og turister hadde satt ekstra pris på byen hvis vi hadde tatt oss råd til mer systematisert rydding av gatene. Det er litt som med oss selv, ikke sant. Ta på deg en ren genser, så ser det ut som du bryr deg litt mer om deg selv. Synes vi skal bry oss ganske mye om Oslo. Jeg ser det ikke ofte, men blir alltid like forbanna når jeg ser folk slenge fra seg søppel på gata.

Ja, det var vel det – forløpig. Har sikkert glemt mye, men regner med at den årvåkne leser supplerer og kommenterer.

Once bitten twice shy

Da jeg var seks beit jeg tannlegen i fingeren. Det er en av de historiene min mor forteller om barndoms-meg med mest infantil glede. Et klassisk eksempel på en historie som har fått eget liv uten at det egentlig er fortjent.

Nei, gjorde du det, jubler folk og klapper i hendene – som om jeg fortsatt er en spedunge, som når som helst kan finne på å glefse over tilfeldig forbipasserende. Historien er morsom for de som kjenner meg, fordi det høres ut som noe jeg aldri ville gjort. Jeg var et fredelig barn. Dro aldri katten i halen, lagde lite kvalm. Og bortsett fra en og annen lugge-bonanza med min søster havnet jeg aldri i bråk. Jeg gjemte meg under bordet i klasserommet når guttene bråkte og jeg foretrakk ofte mitt eget selskap*, framfor vill lek.

Men så beit jeg altså tannlegen.

Jeg lar mamma fortelle, for hvis jeg skal gjøre det blir historien mye kjedeligere. Både fordi jeg er utrolig dårlig til å fortelle historier (min forse er å skrive), og fordi jeg tar med hendelsesforløpet sånn som det faktisk var.

Mens mamma får meg til å høres ut som et rabiat lite naturbarn, en Mowgli sugd inn i sivilisasjonen, er sannheten en ganske annen. Jeg skulle borre to hull (uten bedøvelse), hadde hatt munnen åpen i noe som føltes som en uke og var sliten i kjeven. That’s it. Dessuten beit jeg ikke så voldsomt, jeg bare lukket munnen litt hardt. Over en lateksbekledd tannlegefinger.

Han tok det med humør. Jeg fikk en pause, amalgam og en plastleke og mamma en historie. Siden har jeg aldri hatt hull i tennene.

*Ja, dette sa jeg faktisk i fullt alvor, sju år gammel. Snakk om å være ufyselig veslevoksen!

Mitt liv som filmstjerne

Jeg har alltid ønsket at livet mitt kunne vært litt mer som en film. Du vet, ha noen flere øyeblikk der fiolinene stemmer i, litt bedre dramaturgisk oppbygging, litt strammere regi. Egne hår- og sminke-folk, såklart. Flatterende lyssetting. Og ikke minst – en happy ending (En vedvarende happy ending. Er på ingen måte klar til å legge inn årene). Per nå er tilværelsen mer som en dårlig rom-kom, uten amerikansk glamour og med langt færre saftige punchlines.

At utdragene underholder andre (dere, vennene mine, kollegaer, ja til og med min egen MOR lar seg more og/eller fascinere over det redigerte utdraget de til enhver tid måtte få høre) forundrer meg.

Livet mitt veksler nemlig mellom

å være kjedeligere enn å se maling tørke -

(det er faktisk det jeg gjør akkurat nå, jeg har lakkert en krakk, vokter den mens jeg drikker te for å passe på at ingen av de svimeferdige fluene som forvillet seg inn i går velger å avslutte livet i hvit akryl)

og være frustrerende innviklet (men ikke nødvendigvis GØY).

De merkeligste menn ramler inn i livet mitt. Noen går ikke, mens andre igjen aldri kommer. Noen er svette førsteelskere, men hva hjelper det når de samtidig setter verdensrekord i følelsesmessig evnukkeri? Det er en salig blanding av boklærde, corporate guys og fullstendig randomness dratt inn fra gata. Enten hører jeg ikke et kvidder, eller så er det en kakofoni uten like.

Hadde jeg enda hatt en normal jobb jeg kunne fortapt meg i, men neida jeg måtte ta den pokkers doktorgraden. Så frustrasjonen følger meg ikke bare privat, men også på jobb. Der jeg har de merkeligste lunsjsamtaler, er like distre som veilederen min, og har det allment ganske vondt. Godt man oversvømmes av støtte og oppmuntring hjemmefra.

Livet mitt har også trekk av gresk tragedie, merker jeg , når jeg oppsummerer på denne måten. Snart får jeg vel vite at Soundgarden er broren min og at min far i virkeligheten er sin egen onde tvilling.

Men siden jeg da er heltinne i denne dårlige filmen, aka LIVET, så kan jeg ikke gi opp, jeg skal jo overvinne alle disse hindrene, lære, utvikle meg, slutte å tvangsmessig gjenta de sammen feilene. Dessuten tror jeg det er like før jeg får en telefon fra Hollywood.

Opposable thumbs

Motstående tomler er visst en av de viktigste tingene som skiller oss mennesker fra de fleste andre pattedyr. Det er en nedslående tanke, i grunn. Men så så jeg denne, og skjønte greia litt bedre:

His voice

I går morges så jeg til min store glede – og sjokk – en kjekk mann ved kaffetrakteren. Det er lite av dette innen min del av akademia, så der man i andre bransjer er mentalt forberedt på at staute karer kan sprette frem fra hver en tue, lever jeg i et kjønnsvakuum der gjennomsnittsmannen er en kvinne på rundt femti.

I alle fall greide jeg å kvekke fram et hei (ingen håndhilsing, nervene mine tåler ikke det), smile søtt og styrte inn på do (som jeg i sannhetens navn var på vei til uansett). Intet mindre enn fire ganger har jeg sett denne kjekke ukjente i løpet av cirka fire timer.

Litt utpå dagen sto jeg og helte besk traktekaffe i koppen min, da jeg hørte skritt på vei i min retning. Et kjapt blikk opp fortalte at, joda, ung&kjekk hadde gått inn på kontoret like ved. Jeg frydet meg litt, for selv om jeg er meget betatt av han nye om dagen evner jeg fortsatt å glede meg over generell kjekkhet, særlig når kjekkheten er akkompagnert av et godt smil, som ung&kjekk her hadde. Fryden tok imidlertid slutt da jeg hørte en tynn, lys stemme snakke uavbrutt innenfor døra til kontornaboen min. High-pitch-o-rama.

Oh well. Det var gøy mens det varte.

Man tager det man haver

Det klages mye over dårlig oversetting rundtomkring, og jeg skal være den første til å innrømme at jeg gjerne hetser de stakkars teksterne når jeg synes de fortjener nettopp det. Men! Jeg berømmer også når noe er bra. I går, for eksempel, da jeg godtet meg med en MadMen-episode (i stedet for å legge meg når jeg burde) observerte jeg følgende språkskatt:

to swing ones dick around

ble vakkert og kreativt oversatt med

å pikkfekte

Pikkfekting, altså. Den dagen det blir en olympisk gren skal også jeg begynne å se på sport.

Oppdatering: Ikke penisfekte, di snerpe (altså meg). Hjernen min hadde visst falt i sensurmodus. PIKKFEKTING var ordet. Yes.