Av og til tenker jeg på engelsk. Det kan det være mange grunner til, men jeg er redd det ofte er fordi det meste av det jeg leser og skriver er på engelsk. Anyways.
En kveld jeg var svært sliten, etter mange inntrykk og stressmomenter, gikk følgende tankerekke (fritt etter hukommelsen) gjennom min hjerne:
Oh, I can’t wait to get home. I need silence, or at least the comforting mumbling from something stupid on tv. Do I watch too much tv? I think so. Maybe I should read a book. Yes. I will do that, it will make me more intelligent. I certainly need that. Do people find me stupid? Or maybe not stupid, but a little air-headed?
I really just need to decompose.
Wait a minute.
Decompose?
Was that my bus?
Decompose? Isn’t that what happens to dead bodies? Oh, sure it is! Decompose? I don’t wanna decompose! HAHAHAHAHA!
What do I wanna do? It’s something starting with “de”… “de”, “de”, “de”….
Fuck, that WAS my bus!
No I REALLY need to… “de”…”de”
DECOMPRESS, GOD DAMN IT!
Oh, that feels good. Gonna go home now, and decompose…. FUCK!
Decompress.
Som en stor fan av den fabelaktige SATC, sitter jeg inne med mange sitater, og husker hele episoder utenat. I en episode er damene i et bryllup og Samantha, motløs over sin egen sviktende evne til å kjenne igjen menn hun har pult, trøster seg med en drink i baren. En mann kommer bort til henne og spør:
-Don’t I know you from somewhere?
Sam: – It is very possible we fucked.
Han: -No, I think I know you from college!
Sam: -Then we probably fucked in college.
Kostelig! Det er litt vanskelig å si hva som trigger det, men innimellom rinner slike ting meg i hu. Jeg gir dere en historie fra virkeligheten (is there any other kind?), siden det er mandag og allting:
Jeg skulle på et seminar for å lære litt om … ja, samme kan det være, det vedkommer ikke handlingen. Det var en ganske full sal, men ingen kjente. Jeg var litt sliten og trøtt, og hadde satt meg ytterst på en benkerad for å – om nødvendig – kunne gjøre rask retrett.
I pausen var jeg på do, og da jeg kom ut derfra brukte jeg et par sekunder på å vurdere om jeg trengte kaffe eller ei. Ja, jeg var trøtt, men hadde allerede drukket tre kopper. Kunne jeg tåle mer? En tøff avgjørelse. Mens jeg sto og glodde vurderende mot kaffebaren så jeg noe underlig kjent med en i-seg-selv-kanelbollestappende mann på hjørnet. Hvem var nå dette? Jeg grunnet. Og grunnet. Hvor hadde jeg det skjeggete fjeset fra?
Jeg slo fra meg kaffen, og gikk inn og satte meg. Da det plutselig gikk opp et lys for frøken: Vi hadde pult! Jess. Jeg og den skjeggete mannen. Artig. Burde jeg gå å si hei? Han hadde sikkert ikke sett meg, eller i alle fall ikke kjent meg igjen. Da kan det bli litt klamt å gå bort og si: -Hei, husker du meg? Vi som forvilla oss inn på gravlunden den gangen, og var så innmari fulle? Den kvelden venninnene mine måtte kvalitetssjekke deg før du fikk overnatte? Jeg tror jeg spydde i doen din engang…? Godt å se deg igjen! Any kids yet?
Jeg prøvde å fange blikket hans da han var på vei inn, men han så meg ikke. Jeg lot det være med det. Han får leve i lykkelig uvitenhet om at den gærne jenta han har sett i både evas drakt og bunad nå i realiteten er hans kollega. Jeg derimot, sitter igjen og tenker: herregud, kan det være flere av dem her?
Konseptet tvilling er fint. Særlig enegget tvilling, som ser ut som speilbildet ditt. En som nesten like gjerne kunne vært deg.
Jeg har en tvilling. Selv treffer jeg henne ikke så mye, men det hender at vennene mine gjør det. Alle vet at jeg pleier å gå hjem tidlig fra fest, spiser vitaminene mine og sover søtt med hendene over dyna.
Tvillingsøster, derimot, er min rake motsetning. Hun kommer for seint, drikker for mye, for fort, ler for høyt og sånn mellom oss – så er hun ganske lett på tråden. Hun maksimerer sin nytelse framfor sin nytte og roter seg stadig opp i problemer.
Hun er hyggelig, bevares. Sjarmerende inntil et punkt. Intimgrensene hennes er bare litt slørete.
Det som er kinkig er at folk stadig vekk forveksler oss. Slår vitser om ting som skjedde etter at jeg forlot festen. Ler av ting jeg angivelig skal ha sagt og gjort. Hva sier man da? Jeg vet jo at det er min søster.
Er det rart mandagene mine er slitsomme i blant?
Jeg er en vaskeekte sucker for melodramatiske utsagn. Når Caleb Followill synger at dama ikke bare stjal hjertet, men også sjela hans, da er jeg med. Når Grant sier I never wanted to be away from her, ikke bare tror jeg ham, men jeg føler det i hele kroppen (underbar film, btw, se den!).
Og fra litteraturen, du… Hamsuns udødelige Og kjærligheten ble verdens opphav og verdens hersker, men alle dens veier er fulle av blomster og blod, blomster og blod er jeg helt med på det. blomster og blod, du. All the way.
Men når det kommer til noe så prosaisk som epost.
Blir jeg satt ut av at dansker alltid åpner med “Kære”.
Og ubekvem når jeg må returnere hilsenen, som i mitt liv er forbeholdt nettopp de kjære.
Så mye for å elske de store ord.
Mange sier at vi nordmenn ikke fikser småprating, altså smalltalk, som amerikanere, for eksempel, har utviklet til en kunstform. Det er mulig, men vi har andre sterke sider. Nordmenn er blant annet veldig gode på å snakke om været. Under hetebølgen snakket jeg knapt om annet – hvor varmt det var, og hvor sterkt jeg lengtet etter litt vind, eller luftkondisjonering som faktisk fungerte. Som nordlending er værpreik en helt egen kategori av samtale som føres av alle aldersgrupper i alle samfunnslag. Så lenge det er vær har man noe å snakke om. Og det er, som kjent, mye vær nordpå.
En annen ting vi er veldig gode på i nord er fyllord. Uttrykk som ikke betyr noe som helst, men som fyller stillheten, og bygger bro til neste tema, eller danner begynnelsen på en samtale. Jeg nevner i fleng:
-Jaså, så det e her du sett?
-Jaså, så du læs/spis/hæng/mala/skriv/vaska (eller andre aktiviteter som en person åpenbart driver med, og som betrakteren føler han eller hun må kommentere)
-Jada, neida, så sånn e nu det
-Ka du sei te godt?
-Ja, det e nu rart med det.
Jeg og noen venninner prøvde å forklare og oversette disse uttrykkene til en engelskmann. Du kan jo prøve selv, det blir veldig merkelig. Unødvendig å si at han holdt på å le seg i hjel.
De mest utrolige ting kan diskuteres. Og engasjement kan hentes fram over de mest banale tema. Jeg har ved to anledninger hatt sterke meninger om hva som skiller drops og pastiller, for eksempel. Noen vil hevde det er to ganger for mye. Uansett.
Forrige natta hadde jeg for første gang samtalekontakt med en av mine bofellers … it’scomplicated-fyr. Har hørt mye om han, og var skeptisk. Men han var ikke ukoselig. Bare litt odd. Følgende samtale utspilte seg mellom oss, sånn i femtida søndag morgen:
Han: E hade dyr.
Jeg: Wow, du hater dyr. Den er spesiell. Hvorfor hater du dyr?
Han: De bare eddær, lissom. E sku ønske alle dyr bare forsvann. Ja, bortsett fra kjøddet, da.
Jeg: Ja, jeg liker dyr, jeg.
Han: Alle dyr?
Jeg: Ja, kanskje ikke alle dyr, men de fleste.
Han: Åssen dyr liger du ikke, da?
Jeg: Nei… Jeg er vel ikke spesielt begeistret for meitemark og insekter og sånn, hvis det er dyr.
Han: Ja, det er dyr. Lige du sau?
Jeg: Eh, ja. Jeg gjør vel det.
Han: Ja, hvis du måtte velge, ka for dyr ville du hatt inne på soverommet ditt – ei flue eller ein sau?
Jeg (ler): Flue eller sau? Jeg ville vel ikke hatt noen av dem inne på soverommet mitt.
Han: Du lige jo dyr, sei du!
Jeg: Ja, men jeg vil ikke ha dem på soverommet mitt for det. Jeg LIKER onkelen min, liksom, men vil ikke ha ham rekende på soverommet mitt, for eksempel.
Han: Nei, det e jo heilt sjukt.
Godt vi fikk stadfesta det.
