Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, just_in_passing
Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.
Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:
Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.
Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.
Vakkert. Always in the rain.
Kjønn: ekkelt
Saft: ekkelt
Kjønnssaft.
Pluss og pluss blir ikke alltid minus.
at noen har søkt etter Elin Tvedt og endt opp hos meg. For en monumental skuffelse det må ha vært.
Til trøst for eventuelle Tvedt-fans og like mye til resten av oss: Warm Heart of Africa (og nei, det har overhodet ingen sammenheng. Jeg er en menstruerende kvinne, og forbeholder meg retten til… det meste). Jeg sier som kid-en i kommentarfeltet: If this song doesn’t cheer you up, you aren’t a human being. So there.
Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.
Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.
Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…
I natt drømte jeg om vampyrer.
Frøken Makeløs påstår at hun er et dårlig menneske. Jeg skal ikke si et ord, for jeg er en tyv.
På vei til jobb i morges ble jeg først overfalt av en søt AUF-er som spurte om jeg ville ha et eple fra Arbeiderpartiet. Det ville jeg, og jeg ble veldig glad, siden jeg hadde glemt å ta med frukt hjemmefra. Og det er så hyggelig å FÅ ting. Mens jeg gikk videre falt jeg i tanker over dette med eplet, om ikke det i grunn er et FrP-symbol, men hadde jeg ikke sett dem fallby kanelboller i Bergen forrige helg…? Epler er kanskje ikke for folk flest?
Jeg krysser gata, og ser et par TJUSIGA øreringer ligge ensomme midt i et parkeringsfelt. Jeg går forbi. Men så tenker jeg: Noen vil kjøre på dem. Jeg tar dem med meg (merk “tar dem med meg”, ikke “tar dem”). Så: Nei, du kan ikke stjele noens øreringer, og tenk så uhygienisk! Dernest: desinfisering, og fuck it, finders keepers. De blir uansett bare liggende.
Og nå er de hos meg, og jeg føler med den jenta jeg har stjålet dem fra, for de er skikkelig fine. Kanskje jeg må legge dem tilbake på vei hjem…. Eller ikke.
Ikke mine ord, dessverre, men Mahatma Gandhis. Han fikk liksom sagt det, han. Nå ble han riktignok skutt, og det er kanskje sånn som skjer med de som sier de klokeste tingene. De beste blant oss, typ.
Jeg får lyst til å skrive om dette av og til, det at det er flest av oss ikke-Gandhier, ikke-Martin Luther King-er. Det var bare en Moder Teresa, og verden vil nok heller aldri se make til Nelson Mandela. Så hva gjør vi? Opphøyer dem til helter og heltinner (vel og bra), mens vi okker og aier oss over idiotien blant oss, likegyldigheten, mangelen på raushet. Adjø, solidaritet.
Jeg gjør det, jeg og, bare så det er klart.
Men hvis vi vil ha et litt bedre samfunn må vi skape det selv. Det hjelper ikke å velge Obama-er hvis vi ikke sier hei til naboen eller tilbyr oss å hjelpe mødre med barnevogn ut av bussen. Hvis vi driter i jenta som sitter og griner alene på en benk. Hvis vi aldri har tid til gamle tante Hjørdis eller en av dem som er litt uttafor. Det koster ikke så mye.
(Det koster heller ikke så mye å tenke på litt mer enn lommeboka når du putter stemmeseddelen din i en urne nær deg på valgdagen. Fikk jeg jaggu sagt det og.)
Og hvis noen synes du er en idiot fordi du smiler til en fremmed på gata, så kan de ikke nekte for at du er en hyggelig en. Så det så.
Det ble ikke hele Øya i år, men et par dager skal jeg også være hipp i hovedstaden. Og selv om jeg er av den oppfatning av at alle konserter er bedre på Roskilde og at Øya har en litt vel …høy konsentrasjon av hipstere på et veldig lite område, så er det en bra festival. Kvalitetsmusikk. Gode folk. Og ikke minst: Kort vei hjem.
Lørdag blir en fin festivaldag. Jeg har klare konsertplaner. Jeg vet også meget godt at det ikke skal såmye mer enn noen varmende solstråler og en relativt kald øl til, før jeg revurderer alt. Det diggeste med festival er jo å henge med ens småbrisne venner mens folk haster forbi og skal rekke ting. Av og til må musikken vente litt…
God festival!
Oppdatering: Det slo meg plutselig at jeg diskvalifiserer meg selv fra alt som er hipt, siden jeg skrev “hipp” medto p-eri stad. Jeg lar det stå til skrekk og advarsel…
…Oslo Sporveier. Og det til tross for at jeg på første tidligmorgenbusstur fra mitt nye hjem i øst til jobb i vest ble utsatt for billettkontroll. Securitas-vaktene minnet meg litt om SS-offiserer fra en eller annen film – dog uten våpen – bortsett fra at de ikke brølte “SCHNELL” eller krevde å se ID. Det var noe veldig militært over de ellers så harmløse blåkledte. Jeg fant det hele ganske spennende. Fikk litt høy puls, og gledet meg over at månedskortet lå i veska.
Nyheten har ikke mistet sin interesse så langt, og jeg er så opptatt av å se på alt det spennende rundt meg, at jeg ikke får lest så mye som et ord i verken Aftenposten, eller den fagartikkelen jeg puttet i sekken før jeg dro.
Butikkinnehavere som låser opp for de første kundene. Løpende mennesker på Jernbanetorget. Morsomme butikkskilt på Grønland. Pappkaffe-bærende-fashonistaer. Kjekke menn. Digge damer. Hvor skal de alle sammen? Hva gjør de hele dagen? Hva tenker de på?
I morges så jeg en kvinne kledt i rødt fra topp til tå, og ble i underlig godt humør. Jeg så en mann med et morsomt julenisseskjegg. Jeg grep meg i å planlegge makeovers for et par middelaldrende damer. Jeg tjuvlyttet til samtalen i setet bak meg.
Livet i og utenfor bussen, altså. Mat til fantasien!
Klokka fem i dag “morges” våkna jeg av to unge menn som skrek “HORE-HORE-HORE-HORE-HORE” uttafor vinduet mitt. På tross av forvirringen det skapte i mitt hode skjønte jeg at det ikke var rettet mot min person. Men likevel.
Jeg tror ikke de roper sånn der jeg snart skal bo.
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: denne helsa, just_in_passing
Noe av det kleineste jeg vet er sånne rabiate treningsnarkomane som fiser forbi deg eller meg, på sykkel, på ski, med barn på hjul eller med siste Asics-modell på beina. De som går Birken med tunga nedpå knærne og som konkurrerer med “seg selv”. Særlig.
Samtidig må jeg innrømme at jeg elsker å trene. Jeg trenger det. Ikke for å bli tynn eller frisk eller kjempesprek. Men fordi det er en idiotsikker oppskrift på å føle seg bra. Det er mentalhygiene. I shit you not. I høst, da alt var tungt og kjipt og jeg var sjuk fikk jeg ikke trent. Nå, hvis jeg har en dårlig dag, så trener jeg. Og jeg føler meg alltid mye bedre etterpå. Det skyldes visstnok noe som heter endorfiner, og det er litt som å være forelska eller le. Siden jeg ikke er forelska, og dessverre ikke kan le på kommando, er trening dopet mitt. Litt mer slitsomt enn en joint, men mye mye bedre.
I morges sto jeg opp halvseks for å løpe. Da måtte jeg nesten hånle av meg selv. Jeg lover dog, på tro og ære, mor & far i døden og cross my heart and hope to die at jeg aldri skal gå Birken.
