- Å være hjemme
- Den varme, koselige stua
- Det ryddige kjøkkenet
- Tv-en min, med nrk! Jeg elsker nrk!
- Pc-en min, som riktignok er et vrak, men som likevel får meg dit jeg vil på internetten.
- Å slippe å spise ute
- En hyggelig overraskelse – og nei, det var ikke brevet om økt husleie…
-Tanken på at det er fredag, og gullrekka skal dysse meg i søvn
- Varme rundstykker med egg og makrell
- Å vite at vennene mine bare er noen bussminutter unna og ikke en flyreise
Så håper jeg at det er noen som slenger innom her fortsatt, for jeg har savnet å blogge hele uka. Bare så dere vet det. God helg!
- Ei lita jente som vinka til toget
- En full mann på t-banen som syntes jeg hadde fine sko
- Eplekjekke tenåringsgutter som reklamerte for skolerevyen sin ved å rope: Vi ses på Rud i januar!
- Kristine Koht i A-magasinet
- En veldig entusiastisk mann jeg snakket med i et selskap
- En veldig frustrert ung kunstner på samme sted
- Da naboen min åpnet døra for meg da jeg hadde glemt nøklene og det var midt på natta.
Nei, vent. Den siste fikk meg til å juble!
Arkivert under: Slike opplevelser, Slike samtaler | Tags: aint_it_sweet!, just_in_passing
Jeg bevitnet noe nydelig i går kveld. Det var mens jeg ventet på trikken. Det regnet og jeg prøvde å skrive en bursdagshilsen med kajalen, i mangel av en penn. Easy-piecey.
Men de flagrende ørene mine fanget opp samtalen til mine med-ventende:
Ung gutt: -Jeg ser jo at du fryser.
Ung jente: -Ja, greit litt, men det går bra.
Han -oppgitt: -Du tenker mer på hvordan du ser ut enn om du fryser ræva av deg. Hvorfor tok du ikke boblejakken?
Hun: -Nei…
Han: -Du får ikke lite hode i den.
Hun: -JO! Den er så diger, jeg ser kjemperar ut.
Han: -Nei, du er fin uansett.
Hun: -Hodet mitt blir bittelite!
Han: -Raring. Du er kjempefin.
Og da måtte jeg se opp fordi jeg kunne høre at hun smilte.
Vakkert. Always in the rain.
Kjønn: ekkelt
Saft: ekkelt
Kjønnssaft.
Pluss og pluss blir ikke alltid minus.
at noen har søkt etter Elin Tvedt og endt opp hos meg. For en monumental skuffelse det må ha vært.
Til trøst for eventuelle Tvedt-fans og like mye til resten av oss: Warm Heart of Africa (og nei, det har overhodet ingen sammenheng. Jeg er en menstruerende kvinne, og forbeholder meg retten til… det meste). Jeg sier som kid-en i kommentarfeltet: If this song doesn’t cheer you up, you aren’t a human being. So there.
Jeg har en veldig barnslig greie med at jeg ikke skal kaste meg på trender som alle andre følger. Om det er klær, musikk eller hva som helst – jeg blir skeptisk når alle følger flokken.
Men det hender jeg lar meg rive med. Her om dagen hadde jeg kollapset foran tv-en, aggressivt zappende, da jeg nesten viljeløst stoppet på en av nrk-kanalene. Første episode av True Blood. Som jeg ikke skulle bli sugd inn i. Men så begynte jeg å se da, og… ja, jeg vet ikke hvordan man kan unngå å bli hekta.
Det er den mest sexy serien jeg noensinne har sett. Og musikken…
I natt drømte jeg om vampyrer.
Frøken Makeløs påstår at hun er et dårlig menneske. Jeg skal ikke si et ord, for jeg er en tyv.
På vei til jobb i morges ble jeg først overfalt av en søt AUF-er som spurte om jeg ville ha et eple fra Arbeiderpartiet. Det ville jeg, og jeg ble veldig glad, siden jeg hadde glemt å ta med frukt hjemmefra. Og det er så hyggelig å FÅ ting. Mens jeg gikk videre falt jeg i tanker over dette med eplet, om ikke det i grunn er et FrP-symbol, men hadde jeg ikke sett dem fallby kanelboller i Bergen forrige helg…? Epler er kanskje ikke for folk flest?
Jeg krysser gata, og ser et par TJUSIGA øreringer ligge ensomme midt i et parkeringsfelt. Jeg går forbi. Men så tenker jeg: Noen vil kjøre på dem. Jeg tar dem med meg (merk “tar dem med meg”, ikke “tar dem”). Så: Nei, du kan ikke stjele noens øreringer, og tenk så uhygienisk! Dernest: desinfisering, og fuck it, finders keepers. De blir uansett bare liggende.
Og nå er de hos meg, og jeg føler med den jenta jeg har stjålet dem fra, for de er skikkelig fine. Kanskje jeg må legge dem tilbake på vei hjem…. Eller ikke.
Ikke mine ord, dessverre, men Mahatma Gandhis. Han fikk liksom sagt det, han. Nå ble han riktignok skutt, og det er kanskje sånn som skjer med de som sier de klokeste tingene. De beste blant oss, typ.
Jeg får lyst til å skrive om dette av og til, det at det er flest av oss ikke-Gandhier, ikke-Martin Luther King-er. Det var bare en Moder Teresa, og verden vil nok heller aldri se make til Nelson Mandela. Så hva gjør vi? Opphøyer dem til helter og heltinner (vel og bra), mens vi okker og aier oss over idiotien blant oss, likegyldigheten, mangelen på raushet. Adjø, solidaritet.
Jeg gjør det, jeg og, bare så det er klart.
Men hvis vi vil ha et litt bedre samfunn må vi skape det selv. Det hjelper ikke å velge Obama-er hvis vi ikke sier hei til naboen eller tilbyr oss å hjelpe mødre med barnevogn ut av bussen. Hvis vi driter i jenta som sitter og griner alene på en benk. Hvis vi aldri har tid til gamle tante Hjørdis eller en av dem som er litt uttafor. Det koster ikke så mye.
(Det koster heller ikke så mye å tenke på litt mer enn lommeboka når du putter stemmeseddelen din i en urne nær deg på valgdagen. Fikk jeg jaggu sagt det og.)
Og hvis noen synes du er en idiot fordi du smiler til en fremmed på gata, så kan de ikke nekte for at du er en hyggelig en. Så det så.
Det ble ikke hele Øya i år, men et par dager skal jeg også være hipp i hovedstaden. Og selv om jeg er av den oppfatning av at alle konserter er bedre på Roskilde og at Øya har en litt vel …høy konsentrasjon av hipstere på et veldig lite område, så er det en bra festival. Kvalitetsmusikk. Gode folk. Og ikke minst: Kort vei hjem.
Lørdag blir en fin festivaldag. Jeg har klare konsertplaner. Jeg vet også meget godt at det ikke skal såmye mer enn noen varmende solstråler og en relativt kald øl til, før jeg revurderer alt. Det diggeste med festival er jo å henge med ens småbrisne venner mens folk haster forbi og skal rekke ting. Av og til må musikken vente litt…
God festival!
Oppdatering: Det slo meg plutselig at jeg diskvalifiserer meg selv fra alt som er hipt, siden jeg skrev “hipp” medto p-eri stad. Jeg lar det stå til skrekk og advarsel…
…Oslo Sporveier. Og det til tross for at jeg på første tidligmorgenbusstur fra mitt nye hjem i øst til jobb i vest ble utsatt for billettkontroll. Securitas-vaktene minnet meg litt om SS-offiserer fra en eller annen film – dog uten våpen – bortsett fra at de ikke brølte “SCHNELL” eller krevde å se ID. Det var noe veldig militært over de ellers så harmløse blåkledte. Jeg fant det hele ganske spennende. Fikk litt høy puls, og gledet meg over at månedskortet lå i veska.
Nyheten har ikke mistet sin interesse så langt, og jeg er så opptatt av å se på alt det spennende rundt meg, at jeg ikke får lest så mye som et ord i verken Aftenposten, eller den fagartikkelen jeg puttet i sekken før jeg dro.
Butikkinnehavere som låser opp for de første kundene. Løpende mennesker på Jernbanetorget. Morsomme butikkskilt på Grønland. Pappkaffe-bærende-fashonistaer. Kjekke menn. Digge damer. Hvor skal de alle sammen? Hva gjør de hele dagen? Hva tenker de på?
I morges så jeg en kvinne kledt i rødt fra topp til tå, og ble i underlig godt humør. Jeg så en mann med et morsomt julenisseskjegg. Jeg grep meg i å planlegge makeovers for et par middelaldrende damer. Jeg tjuvlyttet til samtalen i setet bak meg.
Livet i og utenfor bussen, altså. Mat til fantasien!
