Ikke bli som henne

Dette er en luretittel. Nå tror sikkert alle at jeg skal skrive om en eller annen kjendis (for tynn), en eller annen reality-”stjerne” (for dum) eller en eller annen med et eller annet.

Det skal jeg ikke. Skjønt, jeg mener at man bør unngå å bli både for tynn og for dum og alt det andre. Men det er ikke det dette handler om.

Husker du Ingerid Sletten? Hun fra Sildejord? Ikke det?

Som nevnt er det utrolig hva som fester seg av lærdom fra skolen. Jeg kan til dags dato ikke huske et fnugg av det som skjedde i o-fagstimene, mens gangetabellen sitter som stemplet i hjernebarken. Spør meg om Æsops fabler – jeg kan underholde deg en time. Dessuten husker jeg også den gangen vi fikk et ufrivillig glimt av pungen til svømmelæreren*. Det var igjen en annen type lærdom. Her om dagen kom jeg imidlertid til å tenke på Ingerid Sletten. Jeg sto foran klesskapet og glodde evneveikt på det. Jeg hadde akkurat bestemt meg for ikke å ha på meg den fine Chole-blusen siden den er så hvit og jeg søler sånn. Plutselig hørte jeg for mitt indre øre:

Ingerid Sletten fra Sildejord
Hadde verken sølv eller gull
Men en liten lue av farvet ull
Som hun hadde fått av sin mor

Hørt den? Da vi sang den på barnskolen snek det seg alltid frem en liten tåre, som jeg hastig tørket vekk. Jeg ville ikke bli avslørt som en tåreperse. Men jeg syntes så innmari synd på Ingerid Sletten! For ikke bare var hun magnlet hun sølv og gull, hun fikk heller aldri glede av luen i farvet ull:

Hun gjemte luen i tyve år, måtte ikke slite den ut. “Jeg bærer den vel engang som brud, når jeg for alteret står.”
Hun gjemte luen i tredve år, måtte ikke skjemme den ut. “Så bærer jeg den så glad som brud, når jeg for Vårherre står.”
Hun gjemte luen i førti år, hugset ennå på sin mor. “Vesle min lue forvisst jeg tror, vi aldri for alteret står.”

Gråter du nå, eller? Moralen er: Ikke spar på alt du har, det er nemlig ikke sikkert det gir deg noen voldsom tilfredsstillelse, snarere det motsatte. Bedre å være fin mens man lever enn når man er død. Det tror jeg Ingerid også mener (nå).

*Må bare understreke at det var et uhell. For alle involverte parter.

Catsuit up, baby

Det er noe med det vi tar på oss, er det ikke? Noe med det vi tar på oss, og hvilke signaler vi sender ut. Jeg har for eksempel en kjole som – i teorien – er stilig og ganske fjong, men som – i realiteten – får meg til å se ut som om jeg var min egen tante. Dessuten kan jeg være tekkelig i skjørt, avslappet i jeans, søt i bluse og tøff i skinnjakke. Visst skaper klær folk.

Noen klært skaper bare litt mer enn andre. For flere år siden, i et anfall av vågalskap, hybris, eller i det minste intens selvelsking, kjøpte en catsuit i denim. Oppildnet av en venninne og en ekspeditør som mente den satt som et skudd, bladde jeg opp og gikk hjem, storfornøyd.

På tross av det dere kanskje tror (?), er en catsuit et lite anvendelig plagg. Den passer ikke på jobb, og egner seg dårlig i familiemiddager. Dessuten er det ikke et plagg som får deg til å føle deg bra. Du må i utgangspunktet føle deg bra for å iføre deg heldekkende denim-trikot. Tro meg. Men på de dagene du gjør det er det et killer-plagg. Med en catsuit kan du ta over verden, i alle fall en liten bit.

Jeg var bakfull, småfæl og trengte … noe. Hele dagen tenkte jeg på dette noe, og som om tankens kraft kunne tvinge fram handling – da jeg slepte meg hjem fra trening sendte han en melding. Ba meg på middag. Med the works.

Kanskje jeg ikke burde, men… fuck it, tenkte jeg, dette er en perfekt anledning. Jeg trakk på meg catsuit-en. Dessuten hæler og et ganske selvtilfreds puseflir.

Han ble ikke stum av beundring, men fikk da mumlet noe om at den passa veldig bra til meg. Dessuten har den en praktisk glidelås i fronten som hendige unge menn vet å sette pris på. Det ble en gjev kveld. Og det var ikke meg – det var catsuiten.

Tested & approved

Dette skal ikke bli en sminke/mote/makeup-blogg. Men i det siste har jeg ervervet meg noen kjekke produkter jeg føler meg kallet til å dele med flere. Spread the joy, så å si.

Læbestift: Urban Decay. Det er fine saker for jålete jenter. Fine farger, føles nesten som gloss og jaggu har de morsom design au.

Lipgloss: Den nye ROSA (deiligdeilig babyrosa!) lipglossen fra mac viva glam, supposedly lagd i samarbeid med Lady Gaga. Kyssemunn til folket.

Primer: Tel auan, som vi sier der jeg kommer fra. Urban Decay sparker røv og får øyeskyggen til å sitte som bein. Eyelinerne er også verdt hver krone (jeg har bare prøvd blyantene).

Eyeliner: Har i lang tid hørt gode ting om Macs gel-liner. Jeg har kjøpt den og kan med glede stemme i lovprisingen: Den er SUPER. Sitter som bein, lett å legge.

Mascara: Clinique – ja når det gjelder sminke er jeg en Clinique-jente. High impact curling mascara er uovertruffent bra. Og kan fjernes med VANN. Vel og merke varmt.

Se der, nå ble jeg fin!

Snakker de om meg?

Jeg har en avtale i morgen som jeg gjerne vil ta meg ut til (nei, det er ikke en date). Etter shopping-helvete i forrige uke er garderoben i orden. I dag fant jeg ut det var neglenes tur.

Digresjon: Jeg tror Norge er det eneste landet i verden der en manikyr er en stor investering. Ellers – og da mener jeg hele den vestlige halvkule – er manikyr noe man enkelt, kjapt og billig gjør i lunsjen. Eller når det måtte være.

Anyways, jeg gikk til byen, til nærmeste 5 star nails (er det ikke søtt når etablissementer velger å gi seg selv stjerner og det åpenbart ikke er sammenfall mellom visjon og virkelighet?). 5 star nails har neongrønne vegger og kunstige orkideer. Og lyden av fuglekvitter som jeg håper er fra en cd.

To små thai-menn huserer det. De har oppkneppede skjorter og forsvinnende lite hårvekst. Lange negler, selvsagt. Mye juggel.
Yes, hello!Nailman I hilser.
Hi, I’d like a manicure, please.
Yes, five minutes. Han peker på en sofa. Jeg setter meg.
Men jeg venter leser jeg The Sun (urk) og tyvlytter på samtalen manikyristene i mellom. Jeg sier tyvlytter med et hint av ironi, siden jeg selvsagt ikke skjønner en dritt.

Så er det min tur.
Acrylic nails? spør NailMan håpefullt.
No thanks, sier jeg.
Oh. Natural, sier han. Skuffet.
Yes, sier jeg nervøst. Men jeg vil ikke la meg lokke til å kjøpe klør. Natural is good.

Og han filer og pusser og polerer og fjerner tilsynelatende enorme mengder overflødig hud fra mine relativt sett små fingre. Jeg velger lakk og han lakker nennsomt. Hele tiden prater NailMan I og II. Jeg lurer fælt på hva de sier. De snakker vel ikke om…
Sun, sier NailMan II til kunden sin og smiler. Ah. De snakker om været. Dumme meg. Paranoid dått N-O.
Jeg smiler til NailMan I, men han ser ikke på meg. Han ser på fingrene mine som er i tørkedingsen. Stirrer, nærmest. Thai-fraser utveksles og han peker på lillefingeren min. NailMan II kommer bort for å se. Jeg visste det! De snakker om meg!
Very tiny, sier NailMan II og klukker av latter. Super tiny!
Jeg smiler stivt og håper på en rask tørk.

Glad I could add to the freakshow.

Love…

Det var kjærlighet ved første blikk

Hair today, gone tomorrow

Hår. Hvilken kilde til skjønnhet og frustrasjon. Vi føler oss bedre hvis håret ser bra ut. Har vi en bad hair day ikler vi oss luer eller holder oss hjemme. Vi vasker det (!), kurer det, føner det og styler det. Vi klipper og sparer om hverandre. Langt hår, kort hår? Pasje, bob, crew, oppsatt, utslått…. I could go on forever. Poenget mitt er at mange, og stadig flere, legger tid og penger ned i det de har på hodet. Jeg vet ikke hvorfor det er slik, annet enn at de fleste mennesker i alle fall er en anelse forfengelige. Selv er jeg veldig opptatt av dette håret mitt. Og nøkkelen til en fin frisyre er selvsagt frisøren.

Å innlede et velfungerende forhold til en frisør er på mange måter sammenlignbart med å innlede et forhold til en partner. Bare litt vanskeligere.

Det er mange frisører der ute. Mange. De bor rundtomkring i ulike salonger som profilerer seg ganske forskjellig. Men salongen trenger ikke bety noe, for det er den enkelte frisør du forholder deg til. Har du først vært hos en kan du ikke be om å bytte – da må du nesten heller bytte salong. -Å bytte frisør, ja det er nesten verre enn å slå opp med noen, sa en kollega av meg engang. Og jeg skjønner hva hun mener. Begynner du å gå fast hos noen kan en av to ting skje: 1) dere utvikler en fin relasjon og du synes frisøren er topp og blir riktig fin. 2) fremmedgjøring (han som virket så forståelsesfull vil egentlig bare klippe catwalk-frisyrer du ikke greier å style. Hun som var så oppfinnsom i begynnelsen gidder egentlig ikke gjøre noe annet enn det hun alltid gjør).

Jeg er stort sett alltid fornøyd idet jeg reiser meg fra stolen. Selv etter tilfeller av kort lugg, ugode rødnyanser, lange hockey-sveiser og den klassiske Brother Tuck (minus skallet flekk på issen) har jeg vært oppglødd og positiv. Kult, tøft, noe nytt. Jeg svinger litt på håret og synes det hele er staselig. Helt til jeg våkner neste morgen/vasker håret/skal style selv. Da ser det plutselig ikke like bra ut. Jeg mener det er i disse situasjonene man skiller klinten fra hveten. Han eller hun vil ikke klippe deg sånn at du ikke selv kan style det. Noen elsker å fikse og ordne, men de fleste vil ha noe som er fint selv om det er enkelt.

I dag er jeg så heldig at jeg har fast følge med en fabelaktig frisør – som jeg gjerne anbefaler til interesserte (jeg er ikke en kunde som vil beholde henne for meg selv). Og det som gjør henne spesiell er a) et eget øye for hva som kler den enkelte b) baller nok til å si fra når hun er uenig (men på en søt måte, ikke slemt) c) at hun kan kommunisere, og er flink til å fange opp hva kunden ønsker. Hun stiller de rette spørsmålene.

At denne frisøren også er en venninne er selvsagt en ekstra fordel, men hadde hun ikke vært det ville jeg uansett aldri funnet på å bytte. Hvis hun noengang skulle flytte, derimot… Tilbake på hårmarkedet? Nei, det vil jeg ikke tenke på.

Dressing up, dressing down

For de av oss som er opptatt av klær og mote, medfølger gjerne en naturlig inklinasjon til å bruke noe av det fine man eier. Noen kaller meg jålete, med hån i stemmen, mens andre øser komplimenter over meg som om det å bruke kjole på en onsdag kurerte kreft. Det er jeg nokså sikker på ikke er tilfelle.

For meg er det som med hvilken som helst annen interesse. Jeg ser ingen grunn til å verken klage på, eller lovprise, bilinteresserte som mekker, eller hesteelskere som rir. Jeg kler meg. Synes det er stas med stoffer, kjoler, tilbehør og pene sko. De skal ikke bare være i utstilingsvinduene, de skal synes, og gjerne på meg! Hva er ellers vitsen?

Min kjærlighet til klær og mote blender noen ganger vurderingsevnen min. Ikke i forhold til hva som funker, det pleier å gå bra, men i forhold til uskrevne normer og regler. Less is more, heter det. Vel, det er ikke alltid tilfelle når denne jenta er på frifot. Det jeg tror og mener er riktig er som oftest manisk overpyntet i forhold til andre tilstedeværende. Som oftest går det helt fint, men innimellom blir jeg litt skrekkslagen av det. Jeg var nylig på en disputas og valgte en kjole som jeg synes er classy og kul, og som engang fikk meg fotografert av en motebloggedame (den første og eneste gangen, I might add). Da jeg kom dit, så jeg raskt at kjolen var litt som ananas på pizza: wildly out of place. Det var pene bluser, en og annen dressjakke og noen smykker her og der. Men kjole med blonder? (åjadda) Not so much. Jeg så ut som jeg skulle på et helt annet arrangement. Når sluttet disputaser å være høytidelige?

Når jeg snart skal være forlover har jeg bedt om klare retningslinjer sånn at jeg ikke uforvarende pynter meg mer enn bruden. Noen grenser må det tross alt være.

Når du er på fest ser du sikkert alltid ei som har pynta seg for en helt annen anledning enn den de andre har. Hun med kjole og hæler og gudvethva. Det er fint, men det er litt off. Send henne en vennlig tanke. Hun er kanskje meg.

Vampen i meg

Som jenter flest har jeg en forfengelig side. Jeg er glad i mote, sminke, parfyme, sko, smykker… you name it, I’ll spend money on it. Jeg har en sterkt utviklet estetisk sans, som jeg pleier å stole på. Når det er sagt, bør jeg nevne at selv om min estetiske sans sier at noe er pent, sitter det en personlig stildommer sånn cirka plassert på min høyre skulder og forteller meg hva jeg kan og ikke kan bruke. La oss kalle ham Besserwisser. Besserwisser har ofte rett. Han wisser tross alt besser. Jeg kan av og til bruke lang tid på å diskutere med ham hva og hvorfor, men det ender som oftest opp med at han vinner. Needless to say er Besserwisser relativt fornøyd med det.

For noen uker siden hadde jeg en litt småkjip dag. Noen hadde vært litt dumme, kanskje var det meg selv. Det regna ute. En sånn dag, du vet. Da gikk jeg forbi Glasmagasinet. Og kikket – som en refleks – inn på MAC-disken. Og husket med ett en indre dialog jeg hadde ført en stund. Om røde lepper. Besserwisser hadde påpekt at med såpass fyldige lepper som mine, burde jeg holde meg til lyse, duse farger, ellers ville det se ut som om munnen min levde sitt eget liv og var på vei ut av ansiktet mitt. Jeg hadde mumlet noe om at jeg liker og folk sier. Og det er kjempefint med mørk rødt, en av yndlingsfargene mine, faktisk. Det hadde blitt med det.

Men denne dagen, utenfor Glasmagasinet bestemte jeg meg for at nå var handlingens time kommet – bokstavelig talt. 10 minutter senere kom jeg ut av butikken med en pen liten MAC-pose og et selvtilfreds smil. Vampen i meg hadde vunnet.

Neste dag dro jeg med dyprød munn på jobb. Besserwisser gremtes, men holdt klokelig kjeft. Han vet når han har tapt.