For de av oss som er opptatt av klær og mote, medfølger gjerne en naturlig inklinasjon til å bruke noe av det fine man eier. Noen kaller meg jålete, med hån i stemmen, mens andre øser komplimenter over meg som om det å bruke kjole på en onsdag kurerte kreft. Det er jeg nokså sikker på ikke er tilfelle.
For meg er det som med hvilken som helst annen interesse. Jeg ser ingen grunn til å verken klage på, eller lovprise, bilinteresserte som mekker, eller hesteelskere som rir. Jeg kler meg. Synes det er stas med stoffer, kjoler, tilbehør og pene sko. De skal ikke bare være i utstilingsvinduene, de skal synes, og gjerne på meg! Hva er ellers vitsen?
Min kjærlighet til klær og mote blender noen ganger vurderingsevnen min. Ikke i forhold til hva som funker, det pleier å gå bra, men i forhold til uskrevne normer og regler. Less is more, heter det. Vel, det er ikke alltid tilfelle når denne jenta er på frifot. Det jeg tror og mener er riktig er som oftest manisk overpyntet i forhold til andre tilstedeværende. Som oftest går det helt fint, men innimellom blir jeg litt skrekkslagen av det. Jeg var nylig på en disputas og valgte en kjole som jeg synes er classy og kul, og som engang fikk meg fotografert av en motebloggedame (den første og eneste gangen, I might add). Da jeg kom dit, så jeg raskt at kjolen var litt som ananas på pizza: wildly out of place. Det var pene bluser, en og annen dressjakke og noen smykker her og der. Men kjole med blonder? (åjadda) Not so much. Jeg så ut som jeg skulle på et helt annet arrangement. Når sluttet disputaser å være høytidelige?
Når jeg snart skal være forlover har jeg bedt om klare retningslinjer sånn at jeg ikke uforvarende pynter meg mer enn bruden. Noen grenser må det tross alt være.
Når du er på fest ser du sikkert alltid ei som har pynta seg for en helt annen anledning enn den de andre har. Hun med kjole og hæler og gudvethva. Det er fint, men det er litt off. Send henne en vennlig tanke. Hun er kanskje meg.
Som jenter flest har jeg en forfengelig side. Jeg er glad i mote, sminke, parfyme, sko, smykker… you name it, I’ll spend money on it. Jeg har en sterkt utviklet estetisk sans, som jeg pleier å stole på. Når det er sagt, bør jeg nevne at selv om min estetiske sans sier at noe er pent, sitter det en personlig stildommer sånn cirka plassert på min høyre skulder og forteller meg hva jeg kan og ikke kan bruke. La oss kalle ham Besserwisser. Besserwisser har ofte rett. Han wisser tross alt besser. Jeg kan av og til bruke lang tid på å diskutere med ham hva og hvorfor, men det ender som oftest opp med at han vinner. Needless to say er Besserwisser relativt fornøyd med det.
For noen uker siden hadde jeg en litt småkjip dag. Noen hadde vært litt dumme, kanskje var det meg selv. Det regna ute. En sånn dag, du vet. Da gikk jeg forbi Glasmagasinet. Og kikket – som en refleks – inn på MAC-disken. Og husket med ett en indre dialog jeg hadde ført en stund. Om røde lepper. Besserwisser hadde påpekt at med såpass fyldige lepper som mine, burde jeg holde meg til lyse, duse farger, ellers ville det se ut som om munnen min levde sitt eget liv og var på vei ut av ansiktet mitt. Jeg hadde mumlet noe om at jeg liker og folk sier. Og det er kjempefint med mørk rødt, en av yndlingsfargene mine, faktisk. Det hadde blitt med det.
Men denne dagen, utenfor Glasmagasinet bestemte jeg meg for at nå var handlingens time kommet – bokstavelig talt. 10 minutter senere kom jeg ut av butikken med en pen liten MAC-pose og et selvtilfreds smil. Vampen i meg hadde vunnet.
Neste dag dro jeg med dyprød munn på jobb. Besserwisser gremtes, men holdt klokelig kjeft. Han vet når han har tapt.
