Slike Jenter

Jakten på kjærligheten – programmet man ikke kan bli annet enn litt sjarmert av, selv om man er en desillusjonert akademiker med lån til oppover ørene. Det ser fryktelig koselig ut å bo på gård, alle smiler, kyrne sier mø, grisene nøff og alt er velstelt, strigla, reint og fint. Det eneste som mangler er en kjæreste fordi det er så hyggelig å være forelska. TV2 skal ha ros for sitt nasjonalromantiske prosjekt, jeg betviler at selv Bjørnson kunne gjort det bedre.

Det er cirka tjuende året på rad nasjonen samles for å se bønder forelske seg, dumme seg ut eller bli landets nye yndlinger. Bonderomantikk er god underholdning. Ergo burde noen lage flere versjoner av konseptet. Tv-bransjen er vel den personifiserte, profesjonelle utgaven av hermegåsa, siden ingen vellykkede konsepter får stå alene, men alltid blir klonet i ny og dårligere utgave på en annen kanal. I Norge er bønder en utdøende rase, la gå. Men hvorfor denne bygdesjåvinismen? Tror kanskje TV2 at det er enklere å finne en partner i byen, simpelthen fordi det er flere folk her? At single i Oslo 1, 2 og 3 ikke trenger en hjelpende hånd i datingens jammerdal? At urbanitet er en fordel?

Ånei, slik er det ikke.

Jeg lanserer programkonseptet Jaktenpåkjærligheten – urban style. Der skal ikke den ene yrkesgruppe prioriteres fremfor den andre, nei sier jeg, her er alle velkomne. Slitne elektikere og sykepleiere som ikke kan tilby noen gård, men derimot en halvoppusset treroms på Sinsen. Nyskilte lærere, butikkansatte, studenter og forretningsfolk. Gamle og unge. Kanskje de har en katt eller en undulat. El-bil eller månedskort. Traktor har de ikke, og fjern er fjøsen.

Fatter ikke hvorfor det tar så lang tid før TV-Norge gir oss Altmuligromantikk med Elin Tvedt. Jeg ville blitt en trofast seer.