Keepsakes. For keeping.

Jeg skulle ønske jeg kunne fryse øyeblikk. Fryse dem, legge dem i små tupperware-bokser og ta dem fram, tine dem når jeg trenger å varme meg.

Når du sier ja hvis du vil treffe meg igjen, da. Og jeg smiler, ordentlig, og tenker ikke sånn som jeg ellers ville drit i å vær så usikker. Jeg sier bare klart jeg vil, og tenker det og mener det i hele meg. Bare fordi det er deg.

Når du sier du er nydelig selv om jeg ikke kan se deg, fordi det er så mørkt, men at du vet jeg er det. Og jeg hører meg selv le lavt. Og jeg trenger ikke si noe mer. Ikke du heller. Her skal jeg være, tenker jeg. Akkurat her.

Når du ler av meg, fordi jeg ler. Og sier at Tenk å le sånn, som du ler. Helt fantastisk at du bare ligger der og rister av latter. Av deg selv.. Sånn som jeg aldri har tenkt på.

Når jeg sovner, selv om du er en fremmed i senga mi. Drømmer at vi ligger der ved siden av hverandre. Og våkner – og vi ligger ved siden av hverandre, fortsatt.

Når jeg kysser deg, selv om vi står midt i gata og du skulle egentlig bare gi meg en klem, men jeg synes vi like godt kan kysse. Og du smiler, og bilene stopper, og menneskene smiler inni bilene sine, for selv om det er tidlig på morgenen er det aldri for tidlig for sånt.

Dette kan vel ikke vare? Men så har jeg en følelse av at kanskje det kan.

Kjært barn

min nåværende kaller meg

hjärtat, älskling, sötnos, mjukis, sötis, honung, snäckan, baby, darling, sköna vackra du

og av og til kaller han meg en bakelse

er det rart jeg liker svensk?

Bare romantikk på bygda?

Jakten på kjærligheten – programmet man ikke kan bli annet enn litt sjarmert av, selv om man er en desillusjonert akademiker med lån til oppover ørene. Det ser fryktelig koselig ut å bo på gård, alle smiler, kyrne sier mø, grisene nøff og alt er velstelt, strigla, reint og fint. Det eneste som mangler er en kjæreste fordi det er så hyggelig å være forelska. TV2 skal ha ros for sitt nasjonalromantiske prosjekt, jeg betviler at selv Bjørnson kunne gjort det bedre.

Det er cirka tjuende året på rad nasjonen samles for å se bønder forelske seg, dumme seg ut eller bli landets nye yndlinger. Bonderomantikk er god underholdning. Ergo burde noen lage flere versjoner av konseptet. Tv-bransjen er vel den personifiserte, profesjonelle utgaven av hermegåsa, siden ingen vellykkede konsepter får stå alene, men alltid blir klonet i ny og dårligere utgave på en annen kanal. I Norge er bønder en utdøende rase, la gå. Men hvorfor denne bygdesjåvinismen? Tror kanskje TV2 at det er enklere å finne en partner i byen, simpelthen fordi det er flere folk her? At single i Oslo 1, 2 og 3 ikke trenger en hjelpende hånd i datingens jammerdal? At urbanitet er en fordel?

Ånei, slik er det ikke.

Jeg lanserer programkonseptet Jaktenpåkjærligheten – urban style. Der skal ikke den ene yrkesgruppe prioriteres fremfor den andre, nei sier jeg, her er alle velkomne. Slitne elektikere og sykepleiere som ikke kan tilby noen gård, men derimot en halvoppusset treroms på Sinsen. Nyskilte lærere, butikkansatte, studenter og forretningsfolk. Gamle og unge. Kanskje de har en katt eller en undulat. El-bil eller månedskort. Traktor har de ikke, og fjern er fjøsen.

Fatter ikke hvorfor det tar så lang tid før TV-Norge gir oss Altmuligromantikk med Elin Tvedt. Jeg ville blitt en trofast seer.

Noen fortalte…

…at du fortsatt elsker meg.