Det er to hovedformer av smerte. Den indre og den ytre. I dag opplever jeg begge.
Så får det heller være at begge typene er selvforskyldt fordi man hadde det litt for gøy på lørdag.
Så jeg renser kroppen med vann. Og sinnet med musikk.
Det ringte en mann til meg i dag, fra GET. Han var mild og hyggelig, og kunne fortelle at om en uke ville montøren komme innom for å gi meg nettilgang i leiligheten min. Leiligheten. Min.
Angsten bet seg umiddelbart fast godt nede i tærne.
Jeg husker ennå en slags info-reklame fra norskboka mi på ungdomskolen. Den skulle illudere det amerikanske helsesystemet, og besto av en illustrasjon av en relativ fersk baby som sprellet, såre fornøyd, samt tittelteksten for dette innlegget. Med andre ord: her får du klare deg som best du kan. Lykke til!
Sånn føler jeg meg nå. Kan ikke tro at jeg skal flytte ut fra trygge fine kollektivet! Hva er det jeg tenker på?
Jeg utførte en absurd handling for ganske få minutter siden. Jeg overførte et vanvittig stort pengebeløp til en bankkonto jeg håper tilhører den oppgitte eier. Da jeg klikket på “overfør” ble jeg litt kvalm. Nå er jeg mest skrekkslagen. Hva er det jeg driver med? Hvorfor gjør jeg dette mot meg selv?
Det var ti prosent av kjøpesummen. Jeg har kjøpt leilighet.
Min rådgiver, veileder, mentor og redningsline (også kjent som Tåkefyrsten) kom styrtende inn på mitt kontor her om dagen. Han fastslo, relativt mellomfornøyd, at prosjektet mitt begynte å få kjøtt på beina, ja, det begynte faktisk å ligne på noe.
Så trekker han fram en avhandling han skal opponere på i Kongens by (hvis jeg er heldig får jeg være koffertbærer på turen) og proklamerer:
-Dette er overkommelig. Dette kunne du også greid!
Jeg turte ikke riktig spørre i frykt for å bli stemplet som middelmådig, men nå spør jeg: -Hvordan tolker man slikt?
“Varför fins det ingen kvoter för idioter?” spør Markus Krunegård (som jeg btw er intenst avstandsforelska i).
Jo, Markus, det gjør det. Her til lands har idiotene blitt kvotert inn i et eget tv-program, der man kan velge å forholde seg til dem eller ei. Det er mulig det fins flere idioter på frifot, men her er nok kremen samlet. Selv boikotter jeg møkka. Jeg ser mye mindnumbing tv, men et sted går grensen.
God, give us grace to accept with serenity the things that cannot be changed, courage to change the things which should be changed, and the wisdom to distinguish the one from the other.
Reinhold Niebuhr (1892-1971)
Hvor mye snø er for mye? Tålegrensa er for lengst nådd for min egen del. Men jeg er ingen værgud, så jeg forsøker å akseptere at det er slik det er. Skulle jeg bli milliarder engang, lover jeg likevel å se nærmere på om det er mulig å legge tak over Oslo sentrum.
For yrkesgruppen lærere. Enda jeg er lærerbarn, og burde kjenne til læreryrkets irrganger, har jeg aldri tatt på meg den hatten selv. Før i dag. Først var jeg på en kjempeinteressant forelesning på universitetet (som student, altså). Ikke lenge etter satt jeg som foreleser i et klasserom. Og det begynte bra. Og jeg tenkte at dette funker. Og det ble pause, og jeg gikk ikke tom for stoff eller slides. Full av selvtillit.
Helt til neste time. Når jeg plutselig kikka på notatene mine og tenkte “OMG, hva er sammenhengen her?” Jeg fikk rett og slett et hjerneteppe. Og jeg syntes litt synd på studentene, når pausene ble litt for mange, litt for lange, og jeg måtte avslutte tidlig (akkurat det siste var sikkert helt greit, dog).
Så ny respekt for lærerne. Som dag etter dag underviser, som IKKE får blokkeringer i hjernen, som improviserer og greier å engasjere. I dag engasjerte jeg i-n-g-e-n. Ikke meg selv engang. Men jeg var veldig fornøyd med å være ferdig… 
Arkivert under: Slike tanker, Slikt man gjør | Tags: hverdagsangst, sosostupid, working girl
I morgen skal jeg holde min første skikkelige forelesning. I den anledning er det ikke sommerfugler, men flaggermus som flakser rundt i magen min. FLAPPFLAPPFLAPP, sier vingene deres. Jeg er vinterblekere enn vanlig.
Powerpointen min er straks ferdig. Min største frykt – som er at jeg ikke har mer å dosere om sånn cirka halvveis ut i første time – er utvilsomt høyst reell. Nå sitter jeg mest og stirrer på skjermen i den tro om at kunnskapen skal sive inn i hjernen min helt på egenhånd.
Er det dårlig stil å ta en stiv drink sånn cirka klokka 12 i morgen formiddag?
Jeg må dele noen tanker vedrørende det å befinne seg på kollektive transportmidler. Selv er jeg i den heldige situasjon at jeg bor like ved jobben. Jeg trener i nærheten, har mange venner kun korte steinkast unna. I tillegg har jeg sykkel. Så det er først når jeg beveger meg utenfor min vanlige sfære, lenger enn sykkelavstand, at jeg møter virkeligheten i form av t-bane, buss eller trikk. Jeg slutter aldri å undre meg over hva det er som skjer med vanlige, sosialt tilregnelige mennesker i det de trer inn i den kollektive transportmiddelsfære. Først og fremst er det måten man går inn på. Beklager: Ingen går. Nei, folk TRYKKER, DYTTER, PRESSER seg inn, HOPPER, LØPER (noen ganger en nødvendighet, det skal sies). Noen KASTER seg inn, med imponerende mot og ditto kraft. Dernest, når de er inne i den o store vogn skjer det en merkbar endring. Heltemot og rå styrke, spenst og fart forvandles til angst og beven: flakkende blikk, stramme munner, lutede nakker. Øyekontakt med fremmede må for enhver pris unngås. Armene holdes tett inntil kroppen (igjen, ofte en nødvendighet). Så liten kontakt med fremmede ønsker enkelte, at de reserverer setet ved siden av seg med veska/sekken/bagen/handleposen/ethvert annet løsøre. De sukker tungt hvis noen gjør tegn til å sette seg ned. Og du kan nesten høre at de tenker:- Faen, måtte du sette deg her, din latsekk. Ser du ikke at veska mi er SLITEN?
Og jeg blir like lammet av angst hver gang mann/kvinne, nylig utsluppet fra psk. avdeling brøler og banner til alle medpassasjer. Og ingen kan gå noe sted. Hm. kom plutselig på grusomt reality tv-konsept, der et hus er byttet ut med en t-banevogn. Regner med at TV Norge er et skritt foran meg.
