Arkivert under: Slik musikk, Slike tanker | Tags: Godlyd, GRRRRRRRRRRRRRR, Mean&vengeful
Før det blir for kvalmt og søtt her inne på bloggen (elsk din neste, vakre manneminner, hverdagsmirakler og bykjærlighet) må jeg jekke meg selv ned noen hakk og skrive noen bitre ord. Selv kan jeg bli helt gal av for mye dikking og dilling, og siden jeg tror alle er som meg – i alle fall de som gidder å LESE om meg – vil jeg ikke at noen skal føle seg fremmedgjort av at jeg er inne i en rosa såpeboble. Trust me – I’m not. Jeg har faktisk utarbeidet en liste over irritasjonsmomenter:
-Var det noen som så på Puls i går? My GOD for noen damer. Jeg ble gjennomsliten bare av å se på dem. Også måtte jeg le litt, i mangel på ord. Men egentlig ble jeg bare veldig oppgitt.
-Hvorfor er det umulig å finne temperaturbalanse på soverom? Enten er det iskaldt, eller så våkner man med svetten silende nedover ryggen? Jeg bare spør.
-Mange studenter er jævlig tjukke i huet. Jeg øyner lite håp for dem.
-Eksen min har GIFTA seg! Jeg er i mildt sjokk.
-Fulle busser på ettermiddagene. Solskinnsblide mennesker går på (jeg), for å bli suicidale etter 15 minutter (fortsatt jeg) med MAD trengsel.
-Nokia. Disconnecting people.
Jajamenn, der forsvant mitt relativt gode humør. Godt at jeg får en mann på besøk i dag jeg kan la det gå ut over. Hva er vitsen med bitterhet hvis den ikke kan deles?
Tone for dagen:
Noen debatter synes å ha flere liv enn katten. Man trodde de lå døde, men jaggu våkner de ikke til med jevne mellomrom.
Nå, for eksempel, begynner atter en forsker å advare norske kvinner mot å viljeløst følge vente-med-å-få-barn-til-passerte-30-trenden. Anne Eskild, professor ved Kvinneklinikken, mener sågar å ane at det er politisk ønskelig at kvinner føder sent, gjennom tiltak som gratis p-piller til kvinner under 25, samt dagens trygdeordninger som er tilpasset arbeidslivet mer enn biologien. En åpenbar vederstyggelighet.
Hva med samfunnet, da, Anne Eskild? Om biologien ikke har tilpasset seg samfunnsutviklingen, betyr det at vi må stoppe opp? Man trenger ikke være lege for å skjønne at en fødsel sliter mindre på en 20-årig kropp enn på en som har levd i 40. Likevel er det ingen tvil om at dagens voksne er “yngre” mye lenger enn for f. eks. 100 år siden. Vi blir stadig friskere og levealderen øker. Likestillingen sørger i stor grad for like muligheter nå det gjelder utdanning og jobb. Jeg tror trygt vi kan kalle det fremskritt. At dette øker gjennomsnittlsalderen på førstegangsfødende får faktisk så være.
Jeg blir alltid litt irritert på leger og forskere som skal fortelle meg at jeg burde fått barn for lenge siden. At det er min oppgave som kvinne å sørge for at befolkningsveksten ikke stagnerer i Norge. At jeg ikke har oppfylt mitt samfunnsoppdrag hvis jeg velger å forbli barnløs. At jeg på en eller annen måte ikke er helt fullendt som kvinne, eller egoistisk eller mislykket.
Jeg kjenner at min egen argumentasjon blir preget av irritasjon, og jeg får lyst til å be Anne Eskild og alle hennes meningsfeller vennligst finne noe annet å bekymre seg for. Eller drite og dra, som var min umiddelbare tanke.
Arkivert under: Slike reiser | Tags: GRRRRRRRRRRRRRR, read it & laugh, slike_jenter
Jeg kommer småtravende inn i avgangshallen på kjente kjære Gardermoen. Humøret er stigende. Sola skinner, jeg har ferie, og snart er jeg hjemme i hjemmets lune rede, og kan nyte de første dagene av udelt fryd, før hverdagen innhenter meg og pappa irriterer meg ved bare å puste, og hvert eneste spørsmål fra mamma blir grunnløse anklager og mas. Jeg kan også glemme at jeg er langt fra voksen og etablert, for hjemme har storesøster rollen som lost cause.
Jeg runder innsjekkingsøy C, og hjertet synker i det jeg ser den vanvittig lange køen som verken har begynnelse eller slutt.
Gardermoen kan i sannhet være et umulighetens rike. Jaja, tenker jeg. Jeg er jo her. Jeg stiller meg opp, og kjenner at det allerede er varmt under skjorta.
Men køen går framover. En høy, blond, sminket amasone nærmer seg menneskemassen jeg står i. Hun sender forvirrede tsjekkere i riktig
retning, manøvrerer seg elegant mellom løpende småbarn, og peiler seg inn på meg. Jeg jubler stille. Kjempekvinnen skal redde meg!
- Hvor skal du? spør hun. Tilsynelatende hyggelig, men jeg skjønner at hun er den type dame du ikke kødder med.
- Til Bodø, solskinnssmiler jeg mot henne, det koster meg så lite å være hyggelig i dag, kjenner jeg.
- Bodø, hun ser (utvilsomt påtatt) forbauset på meg. – Det flyet går jo om en halv time. Jeg er redd du er Altfor Sent Ute.
Og fortsetter: – Du må rett og slett bare gå ut av køen og bort til skranken vår der borte. Du må få Ny Billett. Beklager. Hun ser ikke det minste beklagende ut, men sjokket er for stort til at jeg manner meg opp til å protestere.
- Hæ? er min kommentar. Jeg sverger, du kunne knipset på meg, og jeg hadde gått rett i bakken. – Men det står jo en halvtime før på billetten? Jeg kjenner jeg blir fortvila. Hva skjedde med hjelpen?
- Nei, det står INNSJEKKET en halvtime før. Blikket hennes er medlidende og bak den blonde panneluggen ser jeg at hun tenker stakkar, hun der burde strengt tatt ikke reise alene.
- Jamen, prøver jeg. – Jeg har jo stått her i ti minutter! (En lett overdrivelse, men er jeg kanskje ikke nordlending, og dermed programforpliktet til å overdrive som best jeg kan?). Dårlig idé. Amasonen ser foraktelig på meg og hveser: – Den køen har IKKE vært her så lenge!. Jeg ser rundt meg. Køen er fremdeles vanvittig lang, og den har garantert ikke oppstått på de siste to minuttene. Men slaget er tapt, såpass skjønner jeg. Det er tydelig at Arbeiderpartiets slagord har gått Norwegian hus forbi. Alle må slett ikke med.
Irritert, stressa og aldri så lite forbanna, både på meg selv og kjempekvinnen, snur jeg på hælen og prøver å gjøre en elegant sorti. Mislykket, selvfølgelig, da den upålitelige koffertbagen min, som har oppført seg eksemplarisk hele morgenen, nå velter som en potetsekk. Jeg drar den med meg, svetten siler, og jeg sverger jeg kjenner tusen par øyne i nakken.
Jeg småløper bort til Norwegian-skranken. Bare et par stykker der, heldigvis. Jeg trekker kølapp. 117. På skjermen: 97.
Jeg snur meg, og ser en bråte med mennesker som resignerte stirrer vekselvis på kølappene sine og på skjermen. Ingen grunn til å gå motstrøms i dette tilfellet, konstaterer jeg bittert for meg selv, og trekker bakover. Etter noe som ligner en evighet plinger 117 fram, og jeg kaster meg mot skranken, ivrig etter å møte forståelse og sympati. Behersket forklarer jeg situasjonen til den for en gangs skyld smilende skrankevakta. Hun kommer verken med anklager eller kaster bort tid på forklaringer, men går effektivt til verket.
- Vi har ledig plass te dæ på flyetsomgårfemtenførti, mitraljøsekvitrer hun. Pokker Femtenførti. Da er jeg stuck i the windy city*. Men hva skal man gjøre?
- Ok, sukker jeg.
- Ska vi sje, fortsetter hun. – Du har kjøpt en rabattert billett på Internett?
- Ja, innrømmer jeg, og aner at det var her jeg begikk min første alvorlige feil.
- Ska vi sje…. Da må du betale mellomlægget på fjortenhundreogfemtifæm krona, smeller hun av. Gisp, tenker jeg. Gisp. – Gisp, glipper det ut av den troløse munnen min.
- Ja, æ beklage, mæn sånn bli det nånn ganga, sier hun da hun ser ansiktsuttrykket mitt.
- 1455, mumler jeg. – Så da er det i grunn billigere for meg å kjøpe ny billett hos SAS?
Og med ett blekner smilet, og kvitringen forandrer seg til truende snatring:
- Ja, detveitikkeÆ! Mæn hvis du ikkeharbetaltmellomlægget innen en time, så misteduplassen din, og du må kjøp heltnybillætt!
Jeg takker og smiler pent (med sammenbitte tenner), og fortsetter (småløpende, selvsagt), bort til SAS-skranken, der en effektiv skrankebetjent finner plass til meg på et fly som går en time senere, og er mye billigere enn Norwegians kjempetilbud. Med svetten perlende fra alle kroppens kjertler stiller jeg meg i sikkerhetskontrollkø, og kan konstanterer at selv om ferien er begynt føles dette som ulønna arbeid.
*Bodø er Norges svar på Chicago. Byen der vinden aldri hviler.
Jeg har lenge tenkt jeg skulle skrive et innlegg om å bære nag til folk.
(En liten digresjon: Nag er også et litt ekkelt ord, kanskje fordi det minner om nal. Og NAV…)
Jeg har hørt og lest og skjønt at det å bære nag til folk er bortkasta tid, det tærer på den mentale balansen og er ellers en særdeles unyttig ting å drive med. Synd – fordi det er noe jeg er veldig flink til. Jeg kan være forbanna på folk i så lang tid at jeg glemmer hva jeg egentlig ble sint for. Det går gjetord om min bitterhet, som jeg ved en anledning nærte i over tre år til en fyr, som jeg syntes oppførte seg litt utidig overfor meg etter en date (ikke beskrevet her). Til slutt måtte jeg le litt av det.
Jeg har lurt litt på om jeg skal innføre en slags maksgrense på hvor lenge jeg kan gi næring til slike (ubestridte) negative følelser. Jeg har kommet fram til at det må stå i forhold til sinnets utgangspunkt, ja, kall det gjerne ugjerningen. Jeg skal innrømme at de tre årene med han fyren var en smule overdrevet, jeg kunne ha gitt meg litt tidligere. Samtidig er det vanskelig å kontrollere følelsene sine. Jeg har hørt det er usunt å prøve og dekke over sitt eget sinne. Skjønt overfor enkelte har jeg aldri riktig fått utløp for det. Og det er kanskje der øksen ligger begravet (det er et uttrykk, ikke sant?)? Jeg har aldri fått skikkelig bearbeidet aggresjonen. Men jeg kan ikke løpe ned på stranda og brøle mot havet heller, siden jeg bor her jeg bor. Og ikke gidder jeg konfrontere de det gjelder. Jo mindre jeg ser av dem, jo bedre.
So, what’s a girl to do? Anger management? Meditasjon? Voodoo? Jeg eksperimenterer videre, og lover oppdatering dersom jeg finner noe som funker. I mellomtiden kan jo aggro-ballene blant oss lytte til denne:
God, give us grace to accept with serenity the things that cannot be changed, courage to change the things which should be changed, and the wisdom to distinguish the one from the other.
Reinhold Niebuhr (1892-1971)
Hvor mye snø er for mye? Tålegrensa er for lengst nådd for min egen del. Men jeg er ingen værgud, så jeg forsøker å akseptere at det er slik det er. Skulle jeg bli milliarder engang, lover jeg likevel å se nærmere på om det er mulig å legge tak over Oslo sentrum.
Jeg er i stand til å gjenkjenne en regelrett provokasjon når jeg ser den. Det betyr ikke at jeg IKKE blir provosert, eller er i stand til å heve meg over det hele. Som når Mads Larsen, på kronikkremplassen i Aftenposten i dag smeller til med et innlegg om det påtvungne “globale sølibatet” som inntrer fra 1. januar. Som egentlig handler om hvordan norske menn blir seksuelt undertykt. Av norske kvinner.
Og her er finurligheten: Jeg er enig med den godeste Larsen om at forbud av sex-kjøp ikke nødvendigvis er veien å gå. Personlig tror jeg det vil føre til en større undergrunnsvirksomhet enn det som allerede fins. Og jeg tror ikke det vil gagne de prostituerte. “Verdens eldste yrke” vil ikke forsvinne selv om kundene blir kriminalisert.
Men. Det var undertrykkinga. I følge Mads Larsen blir norske menn seksuelt undertrykt, fordi norske kvinner ikke sprer beina for et godt ord. Vi har et uforholdsmessig stort “kurtisebehov”, kan Larsen fortelle, og sitter på rett og slett på all seksuell makt. Så når sex-kjøp forbys, er det mennene det går ut over, selv om loven er kjønnsnøytral. Og det er i alle fall mennene det går ut over når også sex-kjøp i utlandet forbys. Hva skal den marginaliserte, seksuelle underklassen så gjøre, når de plutselig blir kriminelle ved å kjøpe det de har mest lyst på – sex?
Jeg føler med alle menn og kvinner som ikke får pult. Virkelig. Og for min del må de gjerne betale for det, hvis de oppfører seg ordentlig mot den de kjøper av. Det jeg blir FORBANNA av er Mads Larsens angrep på norske kvinner, som om vi er urimelige i måten vi utøver vår seksualitet. Det er en del av likestillingsprosjektet Larsen hevder han støtter. Jeg vil ikke plasseres i bås av en forfatter, hvis navn
forbindes med glattbarberte baller, for å ha et urettmessig stort behov for å bli “kurtisert”, før jeg finner det for godt å pule en fyr. Sex er en gjensidig opplevelse (med mindre man har det med seg selv) og da må begge parter være tent.
Hvis en kvinne ikke ønsker å ha sex med en mann, gjør det henne til en maktutøver? Ja, kanskje det. I positiv forstand. Det gjør henne til en maktutøver på vegne av egen kropp og egne følelser – det gjør henne ikke ansvarlig for at mannen foran henne ikke får tømt seg. Hvis en mann blir vanekriminell fordi han ikke får nok sex tyder det på større problemer enn det som kan løses av et knull.
