Noen å hate

Jeg er i utrolig godt humør om dagen. Ikke bare fordi jeg er vellykka forelska (såvidt jeg vet) og får pult på jevnlig basis (yess!), men også fordi det våres i bakkan og jeg greier å skyve ting foran meg på jobb uten å få pænnikk (en egenskap som krever mye trening å øve opp, men som jeg, etter snart tre år som stipendiat, er i ferd med å perfeksjonere).

Men jeg er ikke immun mot dårlige dager. Av og til kommer de i form av togstans, av snø, av forsovelser og fett hår.

I går i form av en liten, tilårskommen, fleskete nisse uten sosial intelligens, men med nedlatende holdning og selvgodhet nok til et helt kollegium.

Til hans ære fant jeg fram to gamle favoritter. You SUCK. Enkelt og poengtert.

Og selvsagt – Møkkamann. Dessverre kun en liten smakebit.

Another rant

Jeg er fullstendig klar over at når det er ting som irriterer er det enkleste å holde seg unna. Jeg har lært meg å aldri delta på forum-diskusjoner på Internetten, jeg ser aldri på Paradise Hotel eller andre mindumbing-idiotiske-nitwit-programmer. Jeg leser aldri VG og ganske sjelden Dagbladet, og jeg bruker ikke tid på blogger av type rosa. Jeg snakker aldri politikk med folk som stemmer FrP.

Men. Jeg er veldig glad i facebook. Det er mye kjekt der. Slarv om kjente, festlige bilder, morsomme ordvekslinger og chatten. Og stalking av folk man ikke burde stalke. Yay! Dessverre er det mye DUMT også. La meg ikke begynne å raljere over ren idioti som farmville og mafia wars og den typen ting som folk uavlatelig skal ha deg med på. Nei, nå er det statusoppdateringene jeg gremmes over.

La meg være litt hatefull. Dette er min ventil for irritasjon. Hvis dette skulle irritere deg foreslår jeg at du hopper videre til neste blogg på feed-en din.

Ok.

-Det er fint at folk er glade og fornøyde. Men det går an å skrive noe annet en Lykke <3 <3 <3 fem ganger i uka. Det er greit. Vi har forstått at livene deres dufter av roser og kaprifol og at sola skinner uavlatelig.

-Jeg er nokså sikker på at det er mulig å nyte livet også med èn y.

-Jeg skjønner det er stas med barn. Men tenk at statusoppdateringer er litt som twittermeldinger – selvsensur er helt greit! Kanskje ikke alle trenger å få vite de femtusen tingene den håpefulle har gjort før lunsj. Tenk først – skriv etterpå.

-La også twitters 140 tegn være en grei maksgrense for hvor mange tegn du trenger å ha i samme statusoppdatering. Ingen gjør så mye på en gang. Det er ingen kortroman du skriver.

Og ja, jeg vet at det går an å fjerne folk fra feed-en. Det er en del som er borte allerede.

Sånn – det hjalp! Ha en strålende mandag!

The famous last words

Ekskjærester. Har ikke kunnet leve med dem. Kan i anstendighetens navn ikke ta livet av dem sånn i ettertid. Og har man greid det kunsstykket å forsone seg med fortiden, lagt stridigheter pent til side, ja, så kryper de jaggu fram fra der de har gjemt seg (bak en stein?) og biter deg i leggen.

Jeg hadde nylig en fantastisk passiv-aggressiv diskusjon med min ferskeste eks. Den handlet om brutte avtaler. Jeg skulle ønske avslutningsreplikken min hadde vært slik:

Så sinnsykt typisk deg, din selvopptatte nisse! Tida mi betyr liksom ingenting. Hva er det du gjør med den dyrebare Iphonen din? Kan du ikke ringe med den? Bruker du den til å speile deg eller HVA? Skjønner ikke hvorfor vi NOENgang var sammen. Herregud så glad jeg er for at jeg er kvitt deg, din DUST!

Men det var den ikke. I stedet sa jeg – og passiv-aggressivitetens venner ville gitt stående ovasjoner:
Du får ha en kjempefin kveld da.

Klikk (jeg la på).

Om bannskap og rumper og Oslo en lørdag kveld

Der jeg kommer fra banner man en del. Eller, som man kan si “språket er riktig så friskt”. Det er liksom ikke bare faen og jævla og helvete. Det er en beskrivende bannskap som jeg synes er ganske morsom. Litt sånn Rorbua, bare ikke så kleint.

Dessverre begynner minnene å blekne, jeg husker ikke lenger hvordan man elegant sjonglerte ord som tykjepelk, pong (av ulik art), steike, svarte, kuk (også av ulik art), fette…. (the list goes on and on. And on) og skapte en serie av nye uttrykk om hva man egentlig skulle gjort i vanskelig situasjoner eller om man følte seg dårlig behandlet.

Dette er i og for seg ikke noe problem – jeg bor i Oslo, svært få skjønner disse uttrykkene, selv om en del nok har sansen for dem. Men jeg kan love at den indre tilfredsstillelsen man får når man skjeller ut folk med nordnorsk bannskapbagasje, den er som de sier i VISA-reklamen – priceless. Uansett hva mottakeren måtte få med seg.

Lørdag kveld spaserte jeg mot Grønland, på vei hjem etter en festlig runde på byen. Jeg gikk alene, og nei, jeg hadde ikke iført meg heldekkende gevanter all den tid det var folk overalt og jeg anser det som min soleklare rett til å ferdes i min skimpy shorts der jeg vil. Plutselig stopper det en bil full av unge menn, vinduene rulles ned, og en av dem roper noe til meg. Jeg ser rasende på ham og går videre. Bilen følger etter. Jeg flipper en finger (nøye utvalgt finger, I might add). I stedet for å kjøre, som de burde, fortsetter gutta å følge etter meg, og kakler i vei uten at jeg skjønner et kvekk. Med ett ble jeg litt redd, for noen menn blir helt krakilske og skumle av at man drar fram denne fingeren. -Faen ta, ropte jeg, dra deg til helvete vekk. Din førrbainna hæstkuk*, la jeg til, løp over gata til trygge 7-11 mens jeg kokte innvendig, av fryktsomhet, adrenalin og sinne.

I taxien på vei hjem roet jeg meg ved å lage en nordnorsk utskjellingsmonolog til ekle mannfolk som sitter så jævla trygt inne i bilene sine og ler av jenter som blir redde. Synes de det er stas? Føler de seg som sterke, kule karer? Blir de opphissa? For noen tapere. Noen burde fortelle dem hvor David kjøpte ølet. Jeg skal i hvert fall huske regla mi til neste gang. For ja, jeg blir redd, men jeg blir også veldig veldig sint. Dette er min by. Min kveld. Mi rumpe.

*Dessverre alt jeg kom på i farta

Barnslig

Jeg begynte for ikke lenge siden å filosofere over det å være barnslig. hva mener vi med det egentlig? I følge ordboka er det lett nedsettende, og betyr: umoden, ufornuftig, naiv, infantil.

Da er jeg nok ganske barnslig. På noen områder.

Jeg var i utdrikningslaget til en god venninne. Det var et morsomt utdrikningslag, med plass til passe doser emo, passe doser humor. Det var plass til både glam og adrenalin. God miks. Det var også en god miks av folk. En god del kjente jeg fra før, noen var helt nye. Og det er jo sånn, når man vaker rundt det magiske 30-tallet i år, at livssituasjonene plutselig ikke er så ensartede lenger. Noen er single i byen, andre har familieliv på landet. Noen prioriterer jobb, andre ikke. Det eneste alle uansett har til felles er en relasjon til bruden. Dette betyr ikke så mye for gutta (tror jeg, mulig jeg tar feil) på deres ofte ganske utagerende markeringer, men for jenter kan utslagene være større. Vi har alltid mye mer tid til preik.

På et tidspunkt satt vi på en hyggelig restaurant i vannkanten og ventet på bruden. Jeg var desperat etter en kopp kaffe, og begynte også å bli ganske sulten. Noen ytret ønske om øl. Så sier en:
-Jeg har aldri vært på et mer edruelig utdrikninglag.
Samstemt nikking og mmm og slikt.
Så legger en annen til:
-Så godt da dere, at vi er voksne nok til å ha det gøy uten alkohol.

Da kjente jeg at jeg reagerte. Jeg klarte ikke helt å si på hva, men etter hvert skjønte jeg at jeg syntes det var en veldig snerpete kommentar. Ikke sånn å forstå at jeg er drukkenbolt, men jeg er særdeles glad i et glass vin eller fem. Jeg liker smaken, jeg liker følelsen og jeg liker det sosiale og det festlige i å ta noen glass i lystig lag. Det betyr dog ikke at jeg drikker hele tiden. Eller at jeg ikke har det gøy uten å drikke. Jeg skjønte hva hun mente. Men så er det et eller annet med å si sånne ting. Som blir innmari treigt.

Etter ti minutter, litt kaffe og litt tankearbeid hadde jeg lyst til å si*-
-Kall meg gjerne barnslig, men jeg liker å drikke, jeg. Jeg har det gøy uten også, men sånne kommentarer…? Døllness has arrived. And you brought it.

Skikkelig infantilt og ufornuftig.

Jeg håper at jeg aldri kommer til å si sånne ting, at jeg – selv om jeg får fire unger (høyst tvilsomt) og er så udiskutabelt voksen at jeg leser Norsk Ukeblad (høyst tvilsomt det òg), betaler min skatt med glede, har rekkehus og stasjonsvogn, selv da – ikke klatrer opp på en høy hest og omtaler meg selv som “så voksen at jeg ikke trenger alkohol”.

Heldigvis er jeg voksen nok** til å vite når jeg skal holde kjeft.

*Jeg er sånn som kommer på kommentarene ti minutter etter at de burde kommet. Så jeg holder som regel kjeft.

** feig?

Ikke ring oss – vi ringer deg

Jeg mistet nylig mobiltelefonen min. I seg selv et beskjedent tap. Den hadde ikke mange månedene igjen, og jeg skulle uansett bytte den ut etter Roskilde (mobiltelefonenes svar på fimbulvinter, uår og unntakstilstand). Nesten tre år hadde den blitt, som i dagens mobilår gjør den til noe sånt som verdens eldste mann*.

Nei, det verste med å miste telefonen sin er alle numrene som forsvinner. De nære og kjære får man raskt tak i. En liten facebook-bønn tar seg av en del til. Men det er alle de andre. Venners venner, folk du ikke snakker ofte med, men som det er praktisk å ha kontaktinfoen til. Festkompisene dine, som du ikke henger med på søndagsformiddag, men som du gjerne øller med fredag kveld. Tanter og onkler, numre til hoteller og take away-sjapper. Numre du ikke tenker på at du ikke har før du trenger dem.

Og gutta, da. Som nysingel kunne mobilfrafallet neppe kommet på et verre tidspunkt. Alle kandidatene mine er borte. Noen vet jeg ikke etternavnet til, engang. De er tapt for alltid.

Og de aktuelle unge menn jeg er venner med på facebook har åpenbart ingen ønsker om at jeg skal kunne kontakte dem igjen. Ja, jeg vet jeg kan søke dem opp. Men – come on – alle sammen? Nei, dette er ytterst forsmedelig. Jeg har samlet med meg flere nummer i løpet av en kveld på byen enn etter min facebookbønn.

Forsmedelig, sier jeg.

*Jeg mener at de nye mobilene er av betydelig dårligere kvalitet enn de nye. De er mindre solide, de sjukner hen fortere. De gamle, med sine beskjedne funksjonaliteter måtte du nesten kjøre over for at de skal dø.

She just calls to say…

Jeg liker å tenke at jeg er en ganske vennlig og grei person som stiller opp og vil samfunnets beste. Jeg er ikke glad i telefonselgere, men har sagt meg villig til å svare på spørsmål fra Synovate, sånne markedsundersøkelser, dere vet. Jeg syntes vel på et tidspunkt at det var litt moro at noen ville ha min mening om sjokolade, vaskepulver, banktjenester, politikk etc. Eller kanskje jeg var litt ensom en dag. Anywho.

En kveld for ca et år siden ringte en dame til meg mens jeg sto og venta på bussen (no shit!). Hun skulle bekrefte kontaktopplysningene mine. Først måtte hun ha navnet mitt (hallo! I’m already in your friggin system). Men, jeg oppga med glede.
-Kan-du-stave-det, ba hun mekanisk.
Jeg stavet.
-Kan-du-stave-fornavnet-en-gang-til?
Jeg stavet.
Hun gjentok. Feil, selvsagt, og vi tok en ny runde.
-Hva er e-postadressen din? Den mekaniske stemmen presset på.
Jeg oppga den villig, dog mer anstrengt.
-Jeg gjentar… Damen stavet e-postadressen min, som – og dette er sentralt – i stor grad består av navnet mitt, en alfakrøll, og en verdenskjent e-postleverandør. Selvsagt feil.
-Neinei, sukket jeg, det er….
-Ok. Jeg gjentar….
Da fôr det en djevel i meg. Det er ikke noe problem med et integrert arbeidsliv, men å sette intelligensutfordra opptrekksdukker til å ta personopplysninger funker ikke. For meg i alle fall.
Og jeg gjorde noe jeg aldri gjør:
-Nei, dette gidder jeg ikke! Og “slang” på røret (trykket på den røde knappen).

For en uke siden ringte telefonen.

-Hei-det-er-fra-Synovate-vi-har-ikke-registrert-svar-fra-deg-på-lenge-vi-vil-gjerne-bekrefte-kontaktopplysningene-din…
Samme dama.

Jeg avsluttet samtalen straks og lagret nummeret under NEEEEEEEIIIIIIIIIIII! Hun ringer meg stadig vekk, men jeg velger å ikke svare.

Ingenting å rope for

Alle vet at reklamer for bind og tamponger per definisjon er dumme. Jeg tror det kan ha utviklet seg til et sjangerkrav.

Men at Libresse misbruker den manisk joviale “Shout” mens de filmer kvinner som løper om kapp for å nå fram til en “ny” type bind (eller tamponger, jeg er jaggu ikke sikker), se det synes jeg er vanskelig å svelge. For meg er den sangen synonymt med moro.

Men – hold dere fast:

DET BLIR ALDRI KULT Å HA MENSEN UANSETT!

Det gjelder også, Libresse, om dere lager tamponger av det reneste gull*, lanserer bind i et silkemykt økologisk absorberende materiale som dufter av liljekonvall og jeg vet ikke hva.

Det er fortsatt blod, fortsatt kramper, fortsatt pms galore og fortsatt kilovis med sjokolade.

HERREGUD! SKJERP DERE.

*Ok, det var et dumt, upraktisk forslag.

På nachspiel med naboen

I natt våknet jeg av lyder som fikk mitt søvndrukne selv til å tro at det var morgen. Det er ikke så lett å skille natt fra dag når sola ikke dukker opp før seint seint seint. Men et kjapt blikk på klokka fortalte meg imidlertid at det enda var noen timer igjen til wakeuptime.

Men for naboen var det ikke blitt bedtime engang. Han kjørte nachspiel.

Jeg lå i senga, ble stadig mer våken, og stadig mer forundret over at lyden kunne bære så godt. Jeg har ikke hørt et kvidder fra den ukjente nabo siden jeg flyttet inn, og for alt jeg visste kunne han – eller hun – vært midt i forråtnelsen etter et illebefinnende.

Alas.

Nå, derimot, kom det så mye lyd at festen like gjerne kunne foregått inne på soverommet mitt, jeg kunne følge samtalen der inne. Hvilket jeg selvsagt gjorde.

Plutselig hører jeg noen si GITAREN!.

Gitar, eller nachspieldödaren, som den også kan kalles, er et instrument jeg egentlig liker. Så lenge folk med promille ikke får tak i den og dermed skal brilliere med sine evner, både når det gjelder spill og sang. Og alle må synge med. Det er min erfaring at når noen tar fram gitaren er nachpielet snart slutt. Here’s to hoping.

Slik var det ikke hos naboen.

I AM FREEEEEEEEEEEEEE! FREEEEE FAAAAAALLIIIIIING.

Selv følte jeg meg mindre og mindre fri der jeg lå, og bestemte meg for å ta tyren ved hornene og konfrontere uvesenet. Jeg knepte pysjen litt mer prippent igjen og bega meg ut i gangen. Ikke en lyd høres. Der er det isolert ut av milde helvete, tydeligvis! Eller, o lykke, kanskje festen er over? Gitaren har drept gløden, osv? En liten retur til soverommet mitt avkreftet dette. Jeg kledde på meg mitt strengeste fjes, gikk tilbake og banket på døra. Ingen respons. Jeg banket igjen. Nothing. De hører meg ikke.

Rasende gikk jeg inn til meg selv, plukka med meg dyna og la meg på sofaen i stua. Hvorpå jeg prompte sovnet og drømte om godt naboskap.

I kveld skal jeg avlegge gitarkameraten en visitt og fortelle ham om isolasjonsproblemet. Og be ham pent om å holde sine festligheter til helgene. Eller be meg på nachspiel også. For jeg er der egentlig allerede.

Words of Woe

Før det blir for kvalmt og søtt her inne på bloggen (elsk din neste, vakre manneminner, hverdagsmirakler og bykjærlighet) må jeg jekke meg selv ned noen hakk og skrive noen bitre ord. Selv kan jeg bli helt gal av for mye dikking og dilling, og siden jeg tror alle er som meg – i alle fall de som gidder å LESE om meg – vil jeg ikke at noen skal føle seg fremmedgjort av at jeg er inne i en rosa såpeboble. Trust me – I’m not. Jeg har faktisk utarbeidet en liste over irritasjonsmomenter:

-Var det noen som så på Puls i går? My GOD for noen damer. Jeg ble gjennomsliten bare av å se på dem. Også måtte jeg le litt, i mangel på ord. Men egentlig ble jeg bare veldig oppgitt.

-Hvorfor er det umulig å finne temperaturbalanse på soverom? Enten er det iskaldt, eller så våkner man med svetten silende nedover ryggen? Jeg bare spør.

-Mange studenter er jævlig tjukke i huet. Jeg øyner lite håp for dem.

-Eksen min har GIFTA seg! Jeg er i mildt sjokk.

-Fulle busser på ettermiddagene. Solskinnsblide mennesker går på (jeg), for å bli suicidale etter 15 minutter (fortsatt jeg) med MAD trengsel.

-Nokia. Disconnecting people.

Jajamenn, der forsvant mitt relativt gode humør. Godt at jeg får en mann på besøk i dag jeg kan la det gå ut over. Hva er vitsen med bitterhet hvis den ikke kan deles?

Tone for dagen: